Jeg la merke til det i dag (man ser det jo egentlig hver dag) hvor et par politikere jeg har svært stor respekt for uttalte seg om “de fattige” og “de som ikke klarer seg” og “de svakeste”. Stigmatiserende språkbruk som bare øker distansen til mennesker som er annerledes. “De” for å understreke at det ikke er “Vi”. “Vi” klarer oss jo bra og ofrer oss og gir almisser for at “De” skal få det bra. Det er noe med det som gjør meg forferdelig trist.

Men tankene blir litt ustyrlige: – flakker av gårde en annen vei, liksom….

“Funksjonshemmede” – tja….. hver er det, egentlig og hvem er ikke det….?

Handler det ikke bare om forskjell? Om annerledeshet? Om fargerikdom i et felleskap?

Noen er nok mer forskjellig enn andre, men….

Som Georg Orwell sier det i Animal Farm: ” Alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre….”

Og kanskje er det nettopp det du så glimrende berører: At politiske maktsentra er befolket av de som ” er mer like enn andre” ?

Stå på!

Ulf
http://audiogram.wordpress.com

Vi har fått en person inn på Stortinget!
http://www.bt.no/nyheter/valg/Ruller-inn-paa-Tinget-931124.html

For at vi skal få et virkelig demokrati, og representative partier også for oss, må vel 18-25% av representantene i ethvert parti i prinsippet ha nedsatt funksjonsevne? En viss grad av kjønnskvotering er i dag en selvfølge. Det sies også at det er ønskelig med mennesker med fremmedkulturell bakgrunn i politikken (selv om det heller ikke er så mange av dem – kanskje en medvirkende årsak til at integreringspolitikken vår ikke er så mye å skryte av??). Det ropes stadig ut hvor positivt det er med mangfold i det norske samfunn, et fargerikt fellesskap. Vel – hvor er det fargerike fellesskapet på Storting og i regjering? Med “fargerik” mener jeg da mangfold, ikke i hudfarge, men et virkelig representativt politisk Norge – også for de med funksjonsnedsettelser.

Vi har ikke sjans til å få virkelig demokrati bare ved hjelp av organisasjonspolitikk og lobbyvirksomhet. Det blir som om en gjeng med f.eks. bare døve skal bygge en nasjon kun for normalthørende. Hva vet vel vi døve om den saken? Vi observerer jo og ser fordelene hørende har fordi samfunnet nettopp er bygd opp for hørende. Men dersom samfunnet var bygd opp for døve, og hørende var en minoritet – også skulle vi, døve, fortelle hørende hvordan det er å være hørende, og bygge landet for dem….. Det blir jo en helt komisk tanke. For ikke å snakke om: Tenk deg et samfunn som passer for døve, et samfunn der informasjon gis visuelt vha lys, tekst, tegnspråk – og kanskje også taktilt vha f.eks. vibrasjoner. Så skulle vi da lage et samfunn for en hørende blind….. Jeg håper inderlig vi ville innsett faderlig fort at vi kommer helt til kort og vært nødt til å innhente ekspertise – nemlig en hørende blind!

Det som skjer i dag er både latterlig og svært alvorlig. For våre politikere ser ikke ut til å ønske denne nødvendige ekspertisen i deres partier. Og det er så alvorlig at jeg ikke har ord. Enda mer alvorlig er det at partiene selv ikke ser den tvingende nødvendigheten av å ha representanter med funksjonsnedsettelser. De som kan gå lager et land for de som sitter i rullestol, hørende et land for døve, seende et land for blinde osv…. Jeg skulle gjerne hatt en diskusjon med den politikeren som kan forsvare dette, hørt argumentene for en så til de grader skjev politikk. Fått en forklaring på hvordan dette kan være demokratisk.

Noen politikere som tar utfordringen og blir med i en diskusjon på denne bloggposten? Er dere like modige som Marte som startet denne posten?

Hvis dere ikke kan forsvare denne skjevheten – hvordan forventer dere troverdighet dersom dere ikke gjør noe med saken? Legg til rette for mennesker med funksjonsnedsettelser i politikken. Det er vi som sitter med den beste kompetansen om å ha funksjonsnedsettelse, og vi er absolutt ikke de svake! Dere lager et samfunn som er så umulig fremkommelig for mange av oss, at dere egentlig ber oss om å gå på vannet for å komme opp og frem. Og noen av oss gjør nettopp det. Andre prøver “å gå på vannet”, men drukner i forsøket. Andre igjen tør ikke, nettopp av frykt for å drukne. Hvordan kan dere vite hva som skal til for at vi kan få svømme som dere, i stedet for å bli tvunget til det umulige – å gå på vannet. Ville det ikke vært enklere å svømme sammen dit vi skal, enn å vente til dere klarer å få alle med funksjonsnedsettelser til å gå på vannet?

“Et samfunn for alle” – vi (med funksjonsnedsettelser) blir aldri virkelig inkludert i samfunnet før vi utgjør en representativ del i både stats- og lokalpolitikken. “Å ja, men å bli HELT inkludert kan dere ikke forvente.” Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi nøye oss med et lavere mål? Er vi ikke likeverdige selv om vi er i mindretall?