En annen litt mer usynlig og subtil måte å forholde seg til funksjonshemmede er bruk av komplimenter. Det er svært vanskelig å reagere på komplimenter av typen “du er så flink til å snakke“, eller “så flott at du som er døv er i arbeidslivet“, eller ” jeg trodde du var dum første gang jeg så deg. Nå har jeg blitt kjent med deg og jeg er glad for at jeg tok feil“.

Disse komplimentene er umulig å respondere på. Ikke vil jeg takke fordi jeg opplever de som nedlatende. Indirekte avslører disse komplimentene at folk har lave forventninger og stereotype forestillinger! Det som gjør det vanskelig er at jeg kan ikke direkte kritisere heller! Nettopp fordi jeg mistenker at det er sagt i beste mening! Det blir som du sier klønete, men det kan være sårende. Hvis man da svarer med samme mynt kan man bli møtt med at man er negativ og kritisk. Det kan virke som om noen forventer å få lov til å si hva som helst fordi det er gjort i beste mening!

Problemet med dette er at mange bekker små ødelegger! Opplever man å få mange nok sånne komplimenter så ødelegges selvtillitt og selvbilde!

Dette kan takles med å bruke tilsvarende hersketeknikker, dog er det ikke spesielt taktisk for å oppnå forståelse: Hvordan går det med din økonimi, helse, psyke? Er livet vanskelig for deg? Nei, du er ikke interessert i å prate om det du heller nei…