Feed on
Posts
Comments
Knyttneve. Foto: uloba.no.

Knyttneve. Foto: uloba.no.

I helgen hadde jeg en svært kreativ stund hvor jeg fikk ned noen tanker om å skrive blogg. De siste dagene har tankene svirret og jeg har fulgt med på kommentarene som @HvaHunSa har fått på sin bloggpost. Det har vært flere gode kommentarer om dette med hvordan kvinner blir møtt når de skriver, og at kritikken mot det å skrive privat oppleves som en hersketeknikk. Flere er tydelige på at dette ikke er bra! På min egen bloggpost fikk jeg noen innspill på at mine tanker var nyttige og gav et nytt perspektiv. I flere dager har jeg tenkt en del på dette med hvordan personer med nedsatt funksjonsevne forstås, hvordan vi oppfattes og hvordan vi omtales. Og ikke minst har jeg tenkt mye på hva jeg opplever som hersketeknikker. Jeg er ganske overbevist om at en del mennesker ikke tenker seg om. Bevisst eller ubevisst bruker de hersketeknikker, daglig. Den vanligste hersketeknikken vi som har nedsatt funksjonsevne møter er usynliggjøring! Man «glemmer» oss når samfunnet skal planlegges, man «glemmer» å tilrettelegge slik at vi kan delta og vi blir møtt med «ja dette var et veldig verdifullt og flott initiativ». Men ingenting skjer. Jeg har tidligere skrevet om funksjonshemmedes manglende deltakelse i det politiske liv. Jeg ser nok en gang atden nye regjeringen og statssekretærkorpset er temmelig fritt for personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg har heller ikke sett så mange sentrale medieaktører med nedsatt funksjonsevne. Hvor er mine forbilder? Hvem skal vise vei for meg? Folk skulle bare visst hvor trygt det er når man er omgitt med forbilder – jeg lever i en verden uten!

Hvis vi for en gangs skyld ser litt bort fra dette med manglende tilgjengelighet, ikke fordi det ikke er et problem – det er et gigantisk problem, men det er ikke det eneste problemet vi har. Hvordan vi blir omtalt og hvordan vi blir møtt har også mye å si. Det slår meg at «reglene» for hva som er greitt å si og gjøre i forhold til funksjonshemmede ligger langt etter enn for kvinner. Jeg må av og til smile over frustrasjonene over alt som er ugjort mht hersketeknikker mot kvinner! Men alt i alt, kunne jeg sluppet hersketeknikker fordi jeg er kvinne og bare sittet igjen med hersketeknikkene knyttet til nedsatt funksjonsevne kunne jo ting blir litt lettere. Det er vel det de kaller utvikling i riktig retning?

Mange av hersketeknikkene som ulike diskrimineringsgrunnlag (kvinner, etnisitet, nedsatt funksjonevne, alder, seksuell orientering mv.) møter er veldig like. Latterliggjøring og usynliggjøring er vanlig. Men det er en hersketeknikk som er veldig fremtredende for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er stakkarsliggjøringen. Jeg erfarer ofte at det må være et lite snev av synd på oss. Hvorfor skal man ellers ta hensyn til oss og inkludere oss? Det slår meg at mange ikke ser på oss som mennesker som det er en selvfølge at skal være med. Jeg opplever at dette er veldig fremtredende i mediebildet og i den offentlige debatten. Sosialpornografien lever i beste velgående, det er nedverdigende! Saker som kommer opp og frem er ofte enkelsaker. Ofte er det en stakkars person som kjemper mot systemet. Sånne fremstillinger er med på å bygge opp forestillingen og ideen om at funksjonshemmede er svake og stakkarslige. Og mange funksjonshemmede bidrar selv veldig til å opprettholde denne selvforståelsen og de holder hverandre nede! Det krever mot å si at man er like mye verdt og at man er flink.

I landet med janteloven er ikke dette lett, særlig ikke når du blir sett på som en representant for en stigmatisert og «svak» gruppe. Da er det lettere å leve opp til forventningen og helst i fellesskap med andre likesinnede. Vi har en lang vei å gå på dette området. Jeg har mange ganger spurt meg selv; hvordan skal en person som har vokst opp med at man ikke er like mye verdt, kunne sitte på et jobbintervju og selge seg selv for en jobb?

I fagmiljøet og politikkfeltet som jobber med nedsatt funksjonsevne har skjedd en dreining de siste 5-10 årene. Vi har fått mer likeverd og større forståelse for at personer med nedsatt funksjonsevne er like mye verdt. Det handler om respekt, like muligheter- ja, rett og slett likestilling. Men i møtet med mannen i gata opplever jeg ofte rare utsagn og uttalelser som ofte kan oppleves som sårende. At noen tråkker i baret i forsøket på å lære skal det være rom for! Det er positivt at man forsøker! Men når folk sier sårende ting fordi «de ikke tenkte seg om», eller fordi de følte behov for å forsvare seg selv. Ja, da ligner det mer på en hersketeknikk.

Av og til opplever jeg at sosiale regler og normer ikke helt gjelder for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er nemlig ingenting folk forventer mer av personer med nedsatt funksjonsevne, enn at de skal være personlige og private. Folk kan finne på å spørre om ting som de fleste definerer som privat (feks helse, økonomi (trygd) og vanskelige livserfaringer). Helsespørsmål er privat for personer med nedsatt funksjonsevne også! Hvorfor skjer dette? Hvorfor risikerer jeg private spørsmål, og spørsmål om min helse? Hvorfor kan ikke folk spørre om hvor jeg er fra, hva jeg driver med og hva slags interesser jeg har? Jeg tror det ofte handler ofte om frykt, om usikkerhet og om en forventning om at jeg er så annerledes. Man vet ikke helt hva man skal si. Man ser bare funksjonsnedsettelsen.

Jeg skjønner godt at folk blir usikre på om jeg hører, men litt mot må jeg kunne forvente! Hva med å prøve? Jeg veileder deg og forteller deg hva jeg trenger dersom noe skulle skje! Jeg opplever mye på på individnivå, men som medlem av en gruppe opplever jeg ofte at funksjonshemmede på den ene side ikke skal være til bry (og koste for mye for velferdssamfunnet). Vi blir applaudert (!) når vi klarer oss, men vi må også passe oss for å være for flinke. Da blir vi fort dyttet ned. Det passer ikke med folks bilde. Noen blir sjalu, usikre og redde hvis jeg gjør noe bedre enn dem. Når kvinner er oppgitt over menn som ikke takler at de er flinke, eller at de tjener mer penger enn dem! Prøv å være flink og jobbe deg frem på en arbeidsplass som kvinne og funksjonshemmet. Jeg kan love deg at mange benytter hersketeknikker i ren affekt for å forsvare seg selv (dette gjelder både menn og kvinner!).

Usynliggjøring er en teknikk jeg har møtt mange ganger. Mange kvinner kan sikkert fortelle historier om da de ble møtt med komplimenter for klær og utseende da de hadde holdt et knallbra foredrag. Vel, jeg har blitt møtt med komplimenter for klær og at jeg snakker så bra til å være døv! De er så lite vant til annerledeshet og ender opp med bare å se ørene mine og de hører etter for å finne ut om jeg har talefeil. Jeg blir usynlig! Flere ganger har jeg opplevd at folk kommer til meg og sier at det er så moro å følge med på tolken min. Man kan jo lure på om de hører (!) De har hvertfall ikke hørt på det jeg sa på møtet eller i foredraget jeg holdt. Hvis jeg ikke kan få lov til å være sterk og meg selv forbeholder jeg meg rettet til å plassere ansvaret på de som holder meg nede. Ansvaret må plasseres på de som bruker hersketeknikker….

~ movale ~

3 Responses to “Hersketeknikker i et nytt perspektiv”

  1. Ida sier:

    Det slo meg gang på gang og igjen når jeg leste dette, ja det er veldig vanlig med disse private invaderende spørsmål og det er herskende, eventuelt bare sosialt klønete, men det spiller ingen rolle. En er også nærmest forklaringspliktig ovenfor omgivelsene, og passer en seg ikke blir en lett oppdratt (av omgivelsene) til å være den som må unnskylde seg da en fra barnsalder vil få spørsmål som:
    Du ser ikke, hvorfor bruker du ikke briller? Hvorfor gjør du ikke sånn eller sånn, er det vanskelig for deg? Osv.

    Dette kan takles med å bruke tilsvarende hersketeknikker, dog er det ikke spesielt taktisk for å oppnå forståelse: Hvordan går det med din økonimi, helse, psyke? Er livet vanskelig for deg? Nei, du er ikke interessert i å prate om det du heller nei…

    • movale sier:

      Du har så rett. Det er merkelig hvordan folk viker unna når man prøver å svare tilbake med samme mynt. De er ikke interessert i å diskutere tilsvarende om seg selv! Påfallende!

      En annen litt mer usynlig og subtil måte å forholde seg til funksjonshemmede er bruk av komplimenter. Det er svært vanskelig å reagere på komplimenter av typen «du er så flink til å snakke«, eller «så flott at du som er døv er i arbeidslivet«, eller » jeg trodde du var dum første gang jeg så deg. Nå har jeg blitt kjent med deg og jeg er glad for at jeg tok feil«.

      Disse komplimentene er umulig å respondere på. Ikke vil jeg takke fordi jeg opplever de som nedlatende. Indirekte avslører disse komplimentene at folk har lave forventninger og stereotype forestillinger! Det som gjør det vanskelig er at jeg kan ikke direkte kritisere heller! Nettopp fordi jeg mistenker at det er sagt i beste mening! Det blir som du sier klønete, men det kan være sårende. Hvis man da svarer med samme mynt kan man bli møtt med at man er negativ og kritisk. Det kan virke som om noen forventer å få lov til å si hva som helst fordi det er gjort i beste mening!

      Problemet med dette er at mange bekker små ødelegger! Opplever man å få mange nok sånne komplimenter så ødelegges selvtillitt og selvbilde!

  2. Syltegeek sier:

    Jeg kjenner meg igjen, og kontrasten mellom når annerledesheten synes og når den ikke syner er bare grell.