Feed on
Posts
Comments

Uro. Foto: www.freefoto.com.

Uro. Foto: www.freefoto.com.

Jeg vifter den bort, den dårlige samvittigheten. Den kommer på besøk av og til. Den er irrasjonell, ja jeg vet det. Men likevel kan jeg ikke fri meg. Fra følelsen av å ha sneket i køen.

Rasjonelt vet jeg jo at jeg er absolutt berettighet til å få denne operasjon nr 2. Men all argumentasjon og kamp mot dårlige argumenter og håpløse politiske vedtak har blitt en kilde. En kilde til en tvil, en uro og dårlig samvittighet.

Jeg føler at det er urettferdig at jeg skal føle dårlig samvittighet. At noen skal ha rett til å få meg til å tvile på min eksistens og at jeg fortjener god helse. Samtidig så vet jeg jo, at det er andre bak meg i køen. Folk som kanskje aldri få denne operasjonen.

Ikke fordi de ikke er medisinsk berettighet. Ikke fordi de ikke fortjener det. Men fordi de ikke har ressurser, familie og evne til å fighte. Til å stå på barrikadene og skrike ut » Jeg er et menneske og jeg fortjener å bli behandlet som et»!  Bli behandlet med respekt, likhet og verdighet.

De blir utsatt for manipulasjon. Øvrigheta, politikerne og økonomer sier at det får være godt nok å høre på et øre. Hvordan kan man si de i mot. Tør man det? Jeg gjorde det og det har kostet. Den lille stemmen er der ofte. Den nagende tvilen. De har sagt det mange ganger. At det ikke er viktig å sikre at jeg er i jobb. Sykehusets økonomi er viktigere. De har sagt at jeg må tåle å leve med dårlig hørsel, som om det er min skyld. Det er mitt ansvar å leve med de døve ørene og andre menneskers antakelser.

Jeg stod i mot. Brukte fornuften og viste forrakt for øvrigheta. Jeg påstod at jeg var et verdifullt menneske som fortjente så god helse som jeg kunne få. Jeg manipuliserte, produserte argumenter, dokumenter, vitneutsagn, skrev blogger og lette frem forskning. Alt for å vise at jeg er verdt det. Men det koster å fortelle at man er et menneske som også skal behandles etter menneskerettighetene. At det er legitimt at jeg ønsker å være i jobb!

Jeg klarte det. Jeg ser også noen andre som meg som klarer det. Tiden er også på vår side. Det er en grense for hvor mange ganger man kan argumentere med dårlige argumenter. Men så treffer jeg han, eller hun, som er bak meg i køen. Jeg får spørsmål om jeg kan hjelpe folk med å få CI.

Og jeg klarer ikke mer. Jeg må tenke på meg selv. Bare det at den snikende dårlige samvittigheten er der er et dårlig tegn. Et tegn på at jeg er svekket av kampen. At jeg er merket. Jeg må fri meg, løsrive meg og legge det bak meg. Sørge for at jeg heles og at jeg finner tilbake til meg selv igjen.

Men da må jeg også forlate køen. Jeg håper selvsagt at min fight påvirker kampen for de som kommer etter meg! Mitt hjerte blør for de som fortsatt står i den. Jeg skal hjelpe så langt jeg kan!

Men jeg må først og fremst kjempe mot den snikende dårlige samvittigheten.

~ movale ~

Comments are closed.