Lydtett rom. Foto:movale.

I dag var det tid for kontroll på Riksen. 5 mnd. har gått og jeg hadde behov for å gå gjennom CI-apparatet og tilpasse det ennå bedre!

Som den observante leser har fått med seg så har livssituasjonen min endret seg veldig det siste halve året. Jeg har vært i utrolig mange ulike kommunikasjonssituasjoner både på jobb og i fritiden. Dette kompliserer hele rehabiliteringen veldig. Feks så var jeg på kontroll rett før jeg gikk ut i ferie, men jeg fikk ikke øvd/eller brukt apparatet i en jobb situasjon før 1 mnd senere. Tror du man husker noe da? Vel, det gjorde ikke jeg.

Jeg har kavet en del den siste mnd, vært veldig lydtrøtt og slitt med å finne gode og smarte måter å høre på. Det å skulle ha et dominerende øre (venstre med CI) og et passivt øre (høyre med høreapparat) har komplisert ting masse, og jeg har fortsatt ikke knukket koden ift hvordan jeg kan takle det. Dette hindrer meg veldig ift kommunikasjonssituasjoner hvor vi er flere, hvor jeg er er avhengig av å lokalisere lyd. Dette merkes veldig ift sosiale situasjoner, men også i mange kommunikasjonssituasjoner på jobb. Foreløig har jeg løst dette ved å kommunisere som før (les: som døv) med munnavlesning, bruk av tegnspråktolk og hørselstekniske hjelpemidler.

Det som blir viktig, mens jeg venter på at hørselsnissen skal gi meg CI nr 2 er å satse på det CI-apparatet jeg har fått og utnytte det maksimalt. Det gir meg veldig hjelp og jeg merker stor fremgang ift kontrollerbare kommunikasjonssituasjoner og situasjoner hvor jeg særlig har kontroll på støy (feks lydbok, en-til-ensamtaler, en isolert høytalermelding). Feks kunne jeg ikke før snakke med noen og spise samtidig uten å søle. Munnavlesning var påkrevd. Nå kan jeg (såfremt det ikke er for mye støy) snakke i en-til-en samtale. Veldig praktisk! Er vi 3 eller flere så går ikke dette (pga bare en CI), men det er jo fremgang. Dette kan hjelpe ift referatskriving på jobb (umulig før), ved feks at jeg hører den som snakker gjennom hørselstekniske hjelpemidler. Jeg blir riktig nok veldig sliten av å høre og spise, samt høre og skrive referat, men det er mulig!

Det jeg har vært veldig nysgjerrig på er nytten av høreapparatet. Idag skulle jeg testes (se bilde av det lydtette rommet). Først testet vi med CI (uten høreapparat) uten støy. Jeg fikk kjempegode resultater. Fremgang fra 60 % til ca 90-100%. Dette forklarer det jeg nevnte i avsnittet over med referatskriving! For meg er det en veldig god fremgang og det bekrefter det mange av de som kjenner meg godt har gitt meg tilbakemelding på! For å lese mer om testene før operasjon kan du lese denne her.

Så skulle vi teste taleoppfattelse i støy med CI og høreapparat på. Dette er en test hvor de måler hvor mye dB støy jeg kan høre i. Normalthørende voksne hører i snitt på ca -4 dB støynivå (med litt konsentrasjon). Idag hørte jeg med CI og høreapparat på ca +2,8 dB (med en del konsentrasjon). Det er fantastiske resultater. Ca 7 dB forskjell, som er en ganske stor forskjell mellom meg og hørende, men et kjempesprang fra testen før operasjonen. Den viste behov for lydstyrke (dB) på 15,6 dB!! Resultatene var til å glise bredt av. Og de bekrefter at jeg oppfatter setninger bedre nå

Tale i støy. Illustrasjon: movale.

Men hvor mye nytte har jeg i høreapparatet? Vi testet uten høreapparat med støy og da fikk jeg +3,4 dB som resultat. Nokså likt med + 2,8, men ikke nok til å vise at jeg har stor nytte av høreapparatet.

Dette bekrefter igjen at høreapparatet kun har en estetisk funksjon (bidrar til å gjøre musikk vakker mv), men ingen kommunikativ funksjon! Med tanke på at jeg vet at hørselen på venstre øret også går ned (fra utredningen) så får vi håpe hørselsnissen snart kommer på besøk.

Illustrasjon. Foto: movale

På  tide med en liten evaluering etter 5 mnd. Husker dere at jeg hadde utrolig mange spørsmål i forbindelse med forberedelsene før utredningen? I forberedelsene prøvde jeg å skrive ned alle spørsmål jeg kunne komme på. Det skulle jo være min utredning også?! I tilfelle jeg ble overumplet av “dumme helsearbeidere” så skulle jeg hvertfall ha spørsmålene mine på en liste.

Nå har jeg dratt frem denne listen igjen. Jeg ble litt nysgjerrig her om dagen. Nå har jeg hatt CI på venstre øre og høreapparat på høyre øre i 5 mnd. Hva er svaret på disse spørmålene idag? Dette er jo særlig interessant med tanke på at jeg har fått beskjed om at jeg får klare meg med en CI inntil videre.

Her er den:

Hvor god lyd/oppfattelse kan man få? Vil jeg for eksempel være avhengig av munnavlesning etter operasjon? Hvordan vil sensitiviteten for bakgrunnsstøy være?

• Jeg hører idag ganske mange lyder. I godt kontrollerte (les: kunstige) lydomgivelser kan jeg høre de utroligste ting. Men det er vanskelig å nyttiggjøre seg av alle disse lydene. Bakgrunnstøy er et stort problem, faktisk ennå større idag enn med to høreapparater! Mye av lyden jeg hører blir bare støy og jeg er i enkelte situasjoner (særlig sosiale) mer avhengig av munnavlesning idag enn før!!

Vil jeg få muligheten til å høre hvor lyden kommer fra, retningslyd?

• Pr. idag- NEI. Faktisk var det lettere med to høreapparater (da hørte jeg like dårlig på begge sider). Nå blir jeg forstyrret av at jeg mistenker at lyden kommer fra venstre side, siden jeg hører best der. Blir ofte mer forvirret nå enn tidligere hvor jeg kun stolte på synet.

Vil jeg få mer energi, og bli mindre sliten?

• Nope, blir faktisk mer sliten av all støy! I tillegg får jeg mer vondt i nakken pga skjevstilling fordi jeg må ha “riktig” øre vendt mot lyden.

Radio/tv (bakgrunnsstemme)/musikk. Vil jeg kunne høre stemme eller musikk i radio eller høyttaler, og vil jeg eventuelt være avhengig av hørselsteknisk utstyr for å få det til?

• I gode lydomgivelser og med FM hører jeg mye bedre på radio! Dette er gøy, men jeg har ikke sjans til å høre bakgrunnstemme i støyfulle omgivelser. Feks når noen taler fra et podium med mikrofon! Men i mange situasjoner er jeg helt avhengig av FM-utstyr (mobiltelefon, radio, musikk).

Vil jeg kunne høre teksten i sanger og musikk?

• Til en viss grad, men dette er fortsatt svært vanskelig. Ofte får jeg nesten tak i teksten. Det er særlig når jeg skal høre fra en høytaler og lyden er høy. Da overtar venstre øre og jeg har ingen støtte i høyre øre og høreapparatet.

Jobb- vil jeg kunne klare meg med CI alene, eller må jeg fortsatt ha utstyr eller tegnspråktolk?

• Nei, klarer meg ikke uten tolk. Er oppgitt over at jeg nesten ikke har nytte av CI i arbeidslivet. Faktisk blir jeg mer forstyrret nå siden jeg hører mer vifter, støy og lignende som jeg ikke får noe vettugt ut av!

Vil jeg kunne høre samtale, musikk, radio i bil?

• Nei

Hvordan vil det være mht telefon?

• Jeg klarer ikke ennå å legge telefonen inn til mikrofonen og få god lyd gjennom CI-apparatet alene. Jeg er avhengig av tungvindte hjelpemidler.

Hva med sosiale situasjoner, hvordan vil det gå med bakgrunnsstøy?

• Svært vanskelig å fungere i sosiale situasjoner. Nå er jeg i tillegg avhengig av å sitte på riktig side + unngå motlys. Dette er svært krevende og vanskelig å få til. Feks sliter jeg med settinger (selskapeligheter) med fast bordplassering. Jeg kan risikere å bli sittende i en vanskelig situasjon som det er vanskelig å komme seg ut av uten å bli til bry.

Hva slags komplikasjoner kan oppstå ved operasjon?

• Jeg har vært veldig heldig og ikke fått komplikasjoner som følge av min operasjon!

Dette var bare noen av spørsmålene jeg hadde i forbindelse med utredningen. Og svarene gir en liten indikasjon på hvor langt jeg har kommet. Hvor hvor langt det er mulig å komme med en CI og et høreapparat vet jeg ikke helt. Det er ganske klart for meg at jeg fortsatt har potensiale til å komme lengre. Særlig ser jeg muligheter for å fjerne en del nye problemer som har kommet som følge av at jeg nå bare har et “godt” øre!

Om jeg til slutt vil få CI nr 2 vet bare hørselsnissen.

Audiogram. Foto: movale.

Pappa kom ut på gangen for å hente meg, og da skjønte jeg det, han smilte fra øre til øre og med øynene slik bare pappa kan. Jeg kunne ikke helt tro det men vi kom inn og de sa: Ja, Marte- vi vil tilby deg CI. De hadde funnet ut at hørselen min bare gikk nedover og at det bare var et tidsspørsmål før den siste hørselsresten forsvant. Les mer om hvordan en leser et audigram. De la også vekt på at jeg slet mye med energiunderskudd. Det ville være det beste for meg å få operasjon så fort som mulig.

Jeg var så glad, så utrolig glad, men så kom alle tankene og spørsmålene fossende. Jeg var så usikker. Der satt jeg og skulle få mitt livs sjanse. Men jeg måtte overbevises. Var det riktig tidspunkt? Kunne noe gå galt? Hva om jeg ble borte fra jobb? Det var mange ting å vurdere. Men anbefalingen var så tydelig. Jeg hadde ventet lenge nok! Jeg tok i mot tilbudet!

Hjemmeleksen var som følger: Jeg måtte velge øre, mine ører var like dårlige så jeg kunne velge hvilket som skulle opereres. De anbefalte å ta det øret som subjektivt opplevdes som dårligst (for meg er det venstre øre). Jeg måtte velge hvilket CI-apparat jeg ville ha (tre leverandører).

Ps. Et annet stort høydepunkt var at jeg ENDELIG fikk mobilnr for sms, og e-postadresse slik at jeg kunne ta kontakt med CI-teamet!

Audiogram. Foto: movale.

Da var dagen kommet. Følte det som om jeg skulle på eksamen og var veldig spent. Som forberedelse kvelden før hadde tenkt mye på bl.a. om jeg skulle ”konsentrere” meg, eller slappe av på testene. Jeg fant ut at jeg måtte være meg sjøl, slappe av og så se hva som ble resultatet. Jeg måtte stole på at de sa fra om testene ikke var gode nok! Men jeg var spent, veldig spent.

Jeg møtte pappa ved inngangen og vi gikk inn og meldte at vi hadde kommet. Vi fant tolken og satte oss for å vente. Vi ble hentet av Marte- en utrolig søt dame, med et utrolig vakkert navn! Vi ble vist inn på et rom fullt av leker. Åpenbart at det er mange barn som får CI. Vi ble ganske mange. Min audiopedagog (kontaktperson), to hospitanter som skulle observere, min tolk, pappa og meg. Alle skulle inn på det lille rommet.

Først hadde vi en kort presentasjonsrunde, noe som var en utfordring i seg selv. Å oppfatte navn er ikke det enkleste i verden. Deretter pratet vi litt om programmet for dagen.

Jeg ble fortalt at jeg først skulle inn til hørselstest med en audiograf (ca 30-45 min). Deretter skulle jeg ta en taleoppfattelsestest med en audiopedagog. Videre skulle jeg til en hjernestammetest med en audiofysiker (20 min). Til slutt skulle teamet oppsummere, før jeg fikk presentert et svar. Det var et tettpakket program. Jeg var klar så det var bare å gå i gang.

Første punkt på programmet var hørselstester. Jeg kom inn til en audiograf som skulle gjøre tre hørselstester på meg. Jeg oppholdt meg i samme rom under alle tre testene. Pappa leste bok på gangen, og tolken ble med meg inn.

Den første testen var den klassiske testen. Du tar av deg høreapparater og får på deg øretelefoner. Dette er en subjektiv test hvor du forteller hva du hører. Først trykket jeg på en knapp hver gang jeg hørte et pip, deretter skulle jeg gjenta enstavelsesord og tallrekker. Det var ikke mye jeg hørte, men måtte svare så godt jeg kunne.

Den andre hørselstesten var en test av trommehinnen og mellomøret. Dette er en objektiv test. Jeg sattbare  stille og gjorde ingenting. Lyder og lufttrykk ble sendt inn i øret mitt for å registrere om alt var som det skulle. Til slutt var det en objektiv test av Cochlea (sneglehuset). Lyder ble sendt inn for å se om cochlea responderte med ekko (slik et normalt øre ville gjort).

Oppsummert viste testene litt nedgang i hørsel siden sist måling.

Etter hørselstestene og lunsjspausen var det klart for taleoppfattelsestesten. Vi ble alle sammen vist inn i et stort lydtett rom. Vi fikk plassert hele flokken inn i dette rommet. Det var et merkelig rom med store tagger som kom ut av veggene, og med høytalere plassert rundt i rommet. Jeg ble plassert foran en skjerm. I denne testen skulle jeg ha på høreapparatene.

Først fikk jeg se og høre fire personer (to menn og to damer) som sa setninger som jeg skulle gjenta. Jeg prøvde å lytte oppmerksomt uten å konsentrere meg kjempehardt. Jeg har gjort den brøleren før, nemlig å få tilpasset høreapparater til en hørsel som ikke er helt reell men et hørselsnivå hvor man er kjempekonsetrert. Testen gikk helt greit. Med munnavlesning i tillegg til lyd var det ikke så vanskelig.

Videre tok de bort skjermen og jeg skulle bare høre setninger. Hørte en del ord, men det var en del som glapp også. Jeg skulle testes på et øre av gangen, først venstre og så høyre. Det var vesentlig vanskeligere. I denne testen ble ord for ord målt og vurdert. De ville etterpå gjøre en mer reell lydtest på meg. Jeg fikk presentert setninger, uten munnavlesning i bakgrunnsstøy. Den testen var mye strengere, der måtte jeg høre alle ordene i setningen. Det var vesentlig vanskeligere og gikk ikke like bra.

Totalt sett fikk jeg 60 % taleoppfattelse på disse testene.

Det tok på å bli testet på alle mulige måter. Neste punkt på programmet var en hjernestammetest. Jeg skjønte ikke helt hva testen gitt ut på. Ble litt overrasket da det viste seg at jeg skulle sitte stille i en stol i 20 minutter (objektiv test). Det var ikke veldig vanskelig, men ikke veldig avslappende heller.

Konseptet var å få festet to elektroder i pannen og et bak hvert øre, totalt fire elektroder. Ledninger ble koblet til. Jeg fikk propper i ørene, og det ble sendt inn lyd. Beskjeden var å slappe av. Så ble lyd sendt inn i øret, først det ene og deretter det andre. Mens lyden ble sendt inn skulle hjernestammeresponsen testes. Det var en slitsom test, ikke mye avslappende. Masete lyd/vibrasjon som ikke utenvidere var behagelig å høre/kjenne på.

Testen viste at jeg var døv og bekreftet resultatet fra den første subjektive hørselstesten.

Etter en lang dag med mange tester var jeg helt utslitt. Jeg ventet på gangen mens CI-teamet diskuterte resultatene…

Illustrasjon. Foto: movale

Det andre temaet som stadig kommer tilbake i mine tanker nå før utredningen er at jeg er redd for at jeg ikke hører dårlig nok. At jeg skal få beskjed om å vente ennå flere år (i det uvisse) om når jeg kan bli kandidat. Jeg er redd for at risikoen er for stor og at jeg vil få avslag. Samtidig er jeg redd for at jeg skal få tilbud, akseptere tilbudet for så å oppleve at det blir mislykket. Tanken på å aldri å høre stemmer, musikk og alle de fantastiske lydene skremmer vettet av meg.

Jeg er jo ikke helt overbevist om at CI er løsningen for meg. Jeg har vært og er av og til usikker på om jeg er døv nok (!). Jeg har hatt denne ”fortrenge at jeg står i kø”-mentaliteten i over to år. Men jeg er veldig klar. Jeg har det siste året tenkt mer og mer. Tenkt mye på hvor dårlig jeg hører. At jeg innerst inne vet at det har blitt verre. At det vil være vanskelig å oppnå alle mine drømmer med den hørselen jeg har. Det er ikke vanskelig å kjenne det, eller å skjønne at jeg nå er helt på grensen av hva jeg kan klare.

Jeg har i alle år hatt et svært ”usynlig” kommunikasjonshandikap. Folk som kjenner meg godt og som omgås meg ofte, glemmer ofte at jeg ikke hører. De kan ikke høre det på stemmen min. Jeg er observant og har utrolig mange strategier for å kommunisere. Mange har nok heller ikke skjønt hvor lite jeg faktisk hører! Jeg har nok kanskje også lurt meg selv! Når man ”fungerer så godt” ved hjelp av tegnspråk, maksimal utnyttelse av høreapparat og hjelpemidler, og samtidig er god på å munnavlese glemmer man fort at ikke lyden er helt på topp.

Men jeg har samtidig som jeg ikke har tenkt så mye på det, i alle år, visst hvor utrolig lite jeg hører. Jeg har kjent hvor sliten jeg har vært, og jeg har kjent hvordan nakken har vært stiv. Hvordan hodet har vært helt kjørt, at hjernen har hatt teflon-tendenser. Jeg har kjent hvordan lydene har gjallet inni hodet når jeg har tatt av høreapparatene om kvelden. Jeg har lagt merke til at jeg før hver ferie har vært nesten utbrent…

Det er på tide å få fakta på bordet, og å finne ut om CI er en løsning!Jeg trenger å forberede meg litt før utredningen og har skrevet ned noen momenter jeg har lagt merke til. Jeg har funnet følgende:

Jeg er sosialt døv. Jeg klarer en til en samtaler, samt formelle og kontrollerte kommunikasjonssituasjoner. Samtaler med flere enn 4-5 personer, i støyende omgivelser, er tilnærmet umulig. Hvertfall ikke i kombinasjon med å være trøtt samt å drikke alkohol . Jeg har fått mer og mer problemer med å kommunisere med folk jeg ikke kjenner.

Min døvhet er i høy grad usynlig. Det er ikke lett å se eller høre at jeg er døv. Mange glemmer derfor også å ta hensyn, og mine utfordringer med å henge med blir større.

Fordi diskanten og de fleste varslingslydene er borte er jeg slave og gissel av varslingshjelpemidler. Jeg føler at de er nyttige, særlig privat og på jobb, men liker ikke at jeg MÅ bruke de. Hjemme trenger jeg hjelpemidler for å høre dørklokken, telefon, røykvarsler og vekkeklokke. På jobb er problemet å høre at noen ønsker kontakt med meg og å høre telefon og brannalarmen på sene arbeidskvelder. (Det er mange sene kvelder på jobb!).

I det offentlige rom er det så å si ingen hjelpemidler. Da er jeg like langt, helt døv og delvis hjelpesløs. Blir frustrert når lyder i omgivelsene mine ikke er mulig å forstå. Å måtte be om hjelp fra andre tar fra meg følelsen av selvstendighet.

Jeg er også helt avhengig av lydforsterkningsutstyr (fm/teleslynge), eller tegnspråktolk.  Høreapparater alene er ikke nok. Jeg prøvde i det lengste å bruke teknisk utstyr alene, men særlig kollegaers manglende evne, vilje og bevissthet om å bruke det har gjort at jeg har måttet gi det opp. Jeg er samtidig møkk lei av å bære rundt på utstyr, ledninger og å huske å lade opp det ene og det andre. At hørselsteknisk utstyr i dag ikke er laget for arbeidslivet, men primært for bruk i skolen, gjør det vanskelig å finne gode og enkle løsninger som jeg og folk rundt meg kan mestre og bruke.

Løsningen for meg har vært tegnspråktolk, først kun på møter, men etter hvert fulltid fire dager i uken. Jeg mistet samtidig friheten og selvstendigheten. Det har vært et stort tap! Jeg erfarte at jeg mistet mye av min fleksibilitet fordi jeg var avhengig av en annen person. I tillegg må jeg forholde meg til et annet menneske tett innpå meg hele tiden. Tolkene er sympatiske og hyggelige de! All ære for den jobben de gjør. Men jeg vil helst klare meg uten. Å finne tolker som takler fagterminologi og flere språk (engelsk/norsk) er ikke enkelt. Jeg innser at jeg ikke har hatt noe valg, men har nok forklart mye av behovet for tolk med økt press på jobb. Jeg ser vel at det alene ikke er hele forklaringen, hørselen har nok falt mer…

Jeg er veldig ofte sliten og anspent. Erfarer ofte energiunderskudd og opplever at jeg stort sett er i helspenn hele tiden. Veldig stiv rygg og nakke, med regelmessige hodepineanfall hører med. God fysikalsk behandling har hjulpet mye, men stivheten og muskelplagene blir aldri helt borte. Følelsen av å være utbrent kommer regelmessig, særlig ved innspurt før ferier, eller i perioder hvor det er høyt press på jobb.

Det rare er at jeg er usikker på om jeg er døv!!!

Ps: for de som lurer på hvor dårlig jeg hører anbefales det å se på denne videoen.

Foto privat: Marte Oppedal Vale

Jeg har ikke skrevet så mye om min hørselshistorie i denne bloggen. Det er kanskje nyttig for flere å vite litt om hvordan hørselen min har vært opp gjennom årene. Jeg fikk påvist et moderat hørselstap på begge ører da jeg var ca 3 – 4 år. Da ble jeg en stolt mottaker av to høreapparater. Det var blant annet synd på bestemor som bare trengte og fikk ett! Jeg ble den gangen integrert i barnehage og i skole hjemme.

Da jeg var ca 10- 12 år ble jeg sterkt tunghørt. Jeg mistet all hørsel i diskant, og hadde da fått et betydelig hørselstap på begge ører. Jeg fikk nye høreapparater, men ting gikk trått. Jeg hadde mistet hørsel samtidig som kravene til kommunikasjon og sosialisering økte fordi jeg ble eldre. Det gikk som det måtte gå. Etter mange nederlag på skolen i hjemkommunen valgte jeg å ta siste året på en ungdomsskole for hørselshemmede.

Der lærte jeg meg tegnspråk. Dette skjedde samtidig som jeg trente på å bruke nye høreapparater, og å venne meg til et nytt og fattigere lydbilde. På den nye skolen fikk jeg tatt igjen mye tapt undervisning. Kommunikasjonen og det sosiale var bedre tilrettelagt. Jeg fikk venner!

Men jeg følte meg ikke hjemme i ”døvemiljøet”. Jeg opplevde at sterke representanter fra miljøet rettet et urimelig krav om at jeg skulle være “som dem”. Jeg opplevde ikke å blir respektert for den jeg var. Jeg fikk en følelse at jeg ikke var god nok. Jeg ble en minoritet i minoriteten! Kravet om å få en døv identitet var sårende og vanskelig å godta. I tillegg var jeg altfor glad i musikk, lyd generelt og det å prate (med stemme). Jeg hadde en følelse av at min sorg over å ha mistet lyden ikke ble akseptert.

Tegnspråk opplevde jeg som som veldig nyttig og jeg gledet meg stort over å ha lært et nytt språk. Men å være døv som en identitet føltes ikke riktig for meg! At jeg samtidig fikk inntrykk av at jeg ikke var “god nok” og “døv nok” i mitt tegnspråk gjorde det ikke vanskelig å ta et nytt veivalg. Istedenfor å fortsette på videregående skole med undervisning på tegnspråk valgte jeg å begynne på HLFs skole – Briskeby. En skole med undervisning tilpasset hørselshemmede på tale og med audioteknisk utstyr (teleslynge).

I løpet av disse årene trente jeg mye på å høre, og jeg lærte etter hvert en mengde strategier for å takle mitt store hørselstap. Jeg kom meg gradvis tilbake i det ”hørende” samfunn igjen. Jeg tok et år på folkehøyskole og etter hvert studier i bl.a. statsvitenskap! Det var en hard kamp om å få være med, om å bli forstått, tatt på alvor og å bli regnet med. Men det var aldri noe annet alternativ. Det skulle gå! Det kostet mye, men det gikk. En spennende jobb rett etter studiene førte til nyttig arbeidserfaring! Jeg fikk etter hvert drømmejobben og jeg opplevde at alt gikk veldig bra.

Men hele tiden har jeg drevet med kvalifisert gjetting. Jeg har merket mer og mer at kreftene ikke strekker til. Jeg har forklart mye av dette med økt press på jobb, men den dårlige hørselen er også en forklaring. Alle min strategier for å fungere som døv har de siste årene ikke vært nok…