Ny FM-mottaker. Foto:movale.

I januar skrev jeg om tanker jeg hadde i forbindelse med bruk av FM. Nå har ganske mye skjedd siden januar. Først fikk jeg beskjed om at det ville komme en ny versjon av mottakere i april. I april kontaktet jeg leverandøren igjen. Etter mye om og men, kontakt med hjelpemiddelsentralen, så fikk jeg utlevert de nye FM-mottakerne. Da skulle man jo tro jeg skulle begynne å nærme meg mål! Neida!

Nå var neste barriere å få tak i FM-sendere som skulle monteres på det teleslyngeanlegget som finnes på jobben! Teit at det ikke går an å bruke teleslynge og FM vekselsvis på de nye apparatene, men vi brukere vet jo at tittelen ingeniør ikke alltid utløser gode og brukervennlige løsninger! Så da var det bare å gå på`n igjen! Hurra!

Neste barriere var å få tak i NAV! Etter å ha fylt ut de skjemaene jeg har fylt ut mange ganger før (og som fortsatt ikke inneholder noen ny informasjon) fikk jeg omsider kontakt. Jeg pusha på og klarte å få de til å komme innom meg før sommerferien! Tok “bare” to mnd denne gang.

Dere merker kanskje en litt sarkastisk tone, beklager den, men det er ikke mulig å ikke bli en smule spydig når man snakker om vår nye velferdsforvaltning! Ikke noe galt om folka, men hurra for effektiviteten!

Siden jeg først klarte å få NAV til å komme innom rett før sommerferien så er det vel ikke noen bombe at det dessverre ville kunne ta litt tid å få til et vedtak. Nei, sier du det! Jaja, da røk min plan om å komme tilbake til jobb litt raskt! Jeg forlenget den graderte sykemeldingen og satset (litt for) friskt på at ting skulle få progresjon i august! Etter mange års erfaring med velferdsforvaltningen burde jeg jo egentlig vite bedre!

I august skjønte jeg at dette kom til å ta tid! Ikke noe vedtak og etter mye purring og masing kom de med utstyret i midten av september!

Hvis du bare trodde det var å sette stikkontakten i veggen kan jeg fortelle deg at så enkelt var det ikke. Man kan ikke alltid legge skylden på NAV for nå så var det arbeidsgiver og tekniske leverandører som glimret med sitt fravær. Det tok en mnd å få kontakt der også! Det å svare på epost er ikke alltid så enkelt skjønner du! Kanskje man bør ringe? Litt vanskelig det der! Neste gang kan du tenke på at det for meg er like ille å leve uten lydutstyr som det hadde vært for deg å leve uten kontorstol. Det går an, men det er ikke spesielt gøy!

Omsider kom det noen tekniske anlagte mennesker som stakk stikkontakten i veggen. De klødde seg i huet fordi det var mye elektronisk støy. Jeg hadde to mnd tidligere sagt at det kunne være en ide å la de tekniske leverandørene av lydutstyr på jobbe med de tekniske leverandørene av mine hjelpemidler. Men det er visst ikke bare jeg som hører dårlig! Jaja. Sånn går no dagan.

Til slutt klarte de å finne ut at de skulle samarbeide og nå har de fått sett på støy og fått stikkontakten i veggen! Vi er i november og det har tatt lovlig lang tid denne gangen også!

Så får vi virkelig håpe at det ikke er behov for noen reparasjoner med det første!

Avslappet. Foto: movale.no

I veldig mange år har jeg gått til fysikalsk behandling. Jeg begynte med fysioterapi da jeg begynte i arbeidslivet. Da var smertene ganske intense. Dette var også de årene hvor hørselen virkelig begynte å tikke nedover og jeg trengte mer tilrettelegging (kontortolk) på jobb.

Men allerede fra tidlige tenåringsår har jeg slitt med anspent nakke og rygg. Hodepinen har fulgt meg i mange år. Men da det var først da jeg skulle begynne i arbeidslivet at jeg måtte ty til forsøk på å gjøre noe med muskulaturen. Et år gikk jeg til en fysioterapaut og fikk knadd på triggerpunkter. Jeg kan egentlig ikke si at det hjalp veldig. Litt lindring ble det, og jeg sluttet etter et år.

Men smertene og hodepinen forsvant ikke. Etter et års pause fikk jeg anbefalt å bruke manuellterapi! Dette er en behandlingsform som fokuserer på både muskler og skjelett. Denne behandlingen fungerte der og da. Jeg ble fort kartlagt og skjelettet mitt var så stivt at de mistenkte Bekhterev. Betennelsen var ikke der, men jeg var like stiv! Så jeg gikk og ble gradvis mer myk. Ryggen ble mye bedre, men det var et lite parti, øverst i nakken, som uansett hva jeg gjorde forble stivt.

Jeg har fått mye hjelp av manuellterapaut, både i ventetiden på CI, men også før og etter operasjonene. Dette gav mye lindring og ble bedre, men det var ikke så mye fremtidsperspektiv. Vi så alltid på hverandre og slet med å finne et svar når spørsmålet om hvor lenge jeg trengte behandling kom opp!

Resultater?

Jeg skrev for ikke så lenge siden om den vonde leie nakken. I høst fant jeg ut at jeg snart må begynne å få resultater. Det å gå i behandling hele livet er ikke et alternativ. Da må jeg heller leve med et visst nivå av smerter.

Etter mange år med systematisk trening og fysisk aktivitet har jeg nå fått en god rutine som hjelper meg veldig! Men egen innsats gjennom trening og mange års behandling har ikke fått meg helt i mål. Jeg vil ikke si at det ikke har vært verdt det. Smertene og stivheten i musklene er blitt mye mindre. Jeg har veldig sjelden vondt i hodet. Men jeg har hatt lyst til å prøve en siste ting.

Flere har anbefalt psykomotisk fysioterapi. Det å leve med et hørselstap innebærer at man har et kommunikasjonshandikap. Det kan være svært stressende. Alle jeg har vært i kontakt med har sagt at hørslen og stresset knyttet til det er en av årsakene til at jeg får smerter! Jeg har tenkt å prøve en runde med denne fysioterapiformen! Det virker fornuftig å gi dette en sjanse og forhåpentligvis etterhvert avslutte behandling!

Hvorfor har jeg lyst til å gi dette en sjanse?

Det ene er at avspenning og fokus på helheten er viktig. For meg er dette et nytt konsept. Jeg er vant til røff behandling med knaing av muskelknuter eller knekking av bein. Strekking, tøying og rolig fremgang er viktig. Det er litt rart å tro på at noe så “enkelt” kan ha effekt.

Det jeg har blitt introdusert for hittil er arbeid med å bevissgjøre og få kontakt med alle muskler og deler av kroppen. Det å ha fokus på hele kroppen er deilig. For meg er det godt å prøve å få fokus bort fra områder som jeg i årevis har kjent på (nakken og rygg). Slik man gjør i psykomotorisk fysioterapi så har vi nå begynt med fokus på beina, senere vil blant annet korsrygg og nakke følge med.

Til slutt skal jeg forhåpentligvis få en helhetlig avspenning og evne til å leve med hørselstapet mitt uten å få for store muskelspenninger! Jeg synes det er verdt å gi dette en sjanse. Det er mange gode prinsipper og jeg tror jeg kan lære mye som kan forebygge for mye fremtidig stress. Stress som jeg vet vil komme!

Ja, jeg har fått CI, men jeg vil alltid ha et hørselsproblem!

FM-sender. Foto: movale.

Det at jeg har fått to helt nye apparater medfører også endringer i bruk av hjelpemidler. Noe som ikke akkurat er morsomt. Dette krever involvering av hjelpemiddelsentralen og sannsynlighen for at den optimale løsningen finnes er minimal.

Det mest prekære for tiden er at jeg trenger en handsfree-løsning til mobilen. Som dere sikkert skjønner så funker ikke vanlige øreplugger! Jeg trenger også en god løsning på tv og fasttelefon hjemme. Så da har jeg ikke noe valg enn å prøve ut nye ting.

Jeg har i mange år sverget til FM-løsninger. Det å kunne ha noen små nesten usynlige FM-mottakere montert på høreapparatet, fremfor synlige store mottakere rundt halsen har vært veldig bra for meg! Lyden har vært god og jeg har derfor frem til nå nesten bare brukt FM. Den tradisjonelle løsningen er jo teleslynge. Men den har en stor ulempe, nemlig at den tar inn mye elektronisk støy og den er ofte synlig! Særlig når du skal ha mobile løsninger som til mobil!

FM-mottaker montert på apparat. Foto: movale.no

Den største ulempen med Nucleys 5 versus den gamle versjonen Freedom, er at Nucleus 5 har en dum løsning på FM. Siden FM er en bedre løsning enn teleslynge ønsker jeg å bruke det. Men det krever at man har en inngang på apparatet slik at man kan få koblet på en FM mottaker. Løsningen som nå finnes på Nucleus er rar og ser ikke spesielt bra ut. Dette har gjort at jeg har valgt å teste ut teleslynger igjen. Teleslynge er integrert i apparatet og ser bedre ut.

Jeg har prøvd diverse halsslynger og det er umulig å gå gjennom byen uten å høre sterk elektronisk støy fra trikker ol. Etter å ha forsøkt 3 forskjellige løsninger har jeg innsett at det nok er FM som må må være løsningen for meg. Det skal komme en mer integrert løsning som ikke er så synlig nærmere sommeren, så inntil videre lider jeg med denne løsningen.

Foreløpig har jeg identifisert et problem med FM som jeg ikke har funnet en løsning på. Det er at det er vanskelig å få på teleslynge når FM er koblet på apparatet. Dette kan bli et problem når jeg skal tilbake på jobb, der bruker jeg nemlig FM og teleslynge om hverandre. Leverandøren er varslet, så får vi se!

Som jeg regnet med så ville det være vanskelig å finne en optimal løsning. Jeg får prøve dette enn så lenge, så får vi evaluere dette om noen mnd.

Gi tolketjenesten et løft!

Det er sjefens oppfølger av Hilde Haualand og Hanne Cecilie Kavli sin kronikk tidligere i sommer.

Noe må gjøres!

NAV. Foto: nav.no.

Som hørselshemmet så får man aldri helt ferie, før semesteret er over må man begynne å tenke på neste. Med tanke på vårens strevsomme forsøk på å få tolk så spørs det om det blir noen særlig avslappende ferie.

I går skrev jeg om kronikken i dagsavisen og det motiverte meg til å skrive litt mer!

Mine tidligere bloggposter om kampen om å få tolk, finner du her:

• 22. januar 2010: Dårlig tolketilbud!
• 8. februar 2010: Ingen løsning med det første…
• 25. februar 2010: Dystre utsikter for tolkeyrket og tilbudet til hørselshemmede
• 6. juli 2010: Ekskludering i praksis!

Status på “min sak”

Når det gjelder min egen sak så har jeg “kapitulert”. Det tok lang tid å få bildetolkutstyret på plass og jeg har erfart at det å lære seg å bruke en ny tolkemetode ikke er bare enkelt. Med det tolkebehovet jeg har og den metoden jeg bruker så er ikke bildetolk godt nok. Med andre ord har det vært mye styr og tid og krefter som har gått med denne våren til å få et tolketilbud på plass – alt til ingen nytte! For å skjermes på jobb må jeg nå også benytte hjemmekontor deler av uken. Det er for krevende å fungere på en arbeidsplass med så lite tolk som jeg har fått denne våren!

Jeg måtte kaste inn kortene da jeg ikke lenger klarte å få tolketjenesten til å gi meg et tilbud som jeg kunne fungere med. Jeg kastet ballen til arbeidsgiver og sa at nå får dere ta en økt. Kampen om å få administrert tolketjenesten og tolkene er så slitsom at det er lurt å gå litt på skift.

Arbeidsgiveren min har hatt møte med tolketjenesten og de har virkelig gjort en innsats i forhold til å få løst floka. Til høsten skal arbeidsgiver ta en større del av administrasjonen, men jeg føler meg på ingen måte trygg. Enn så lenge hviler jeg ut og så får vi håpe jeg snart er klar til en ny runde med masing og administrering.

Stå sammen?

Jeg håper flere nå hiver seg på og forteller om sine erfaringer. Jeg kjenner selv at den daglige kampen om å få tolk er så utmattende at det er lett å resignere og tenke at det ikke nytter å kjempe for å få et bedre tilbud. Men det er viktig at dette blir løst. Skal hørselshemmede ha en plass i arbeidslivet må det  være tilgjengelige tolker!

Rettighetene vi har er fine på papiret, men de er tomme når NAV ikke klarer å utløse dem. Politikerne må snart våkne og innse at vi utsettes for diskriminering. Slik det er nå er arbeidstaker og arbeidsgiver gissel i en situasjon som ikke er holdbar!

Bildetolk. Foto: nav.no

Siste katt og mus lek er at NAV tolketjeneste har anbefalt meg å bruke bildetolketjenesten for å sikre meg tolk de dagene tolketjenesten ikke klarer å stille med tolk. Men da må man jo søke om utstyr! For de som har litt kjennskap til NAVs søknadssystemer og som har erfaringer med arbeidsgiveres frykt for kostnader kan tenke seg hva slags runddans vi har på kontoret og med NAV for tiden. Jeg sitter bare og ser på og føler meg som en brysom arbeidstaker!Jeg kan vedde på at det tar noen uker før de får søkt og videre hvertfall en mnd før NAV får behandlet søknaden og jeg kan få min PC. Merk deg at dette er foreslått som et strakstiltak eller suppleringstiltak i en akutt situasjon. Heia NAV!

Det har vært noen runder i det siste hvor Universitetet i Oslo foreslo å legge ned tolkestudiene her i Oslo. Nå snudde de heldigvis i denne saken. Men det er like fullt et faktum at alle plasser ikke blir fylt opp. Det er også et faktum at det er mange tolker som ikke blir i yrket lenge. Det er for dårlig betalt, et typisk kvinnedominert yrke med svak fagforening til å kjempe for gode arbeidsbetingelser.

At mange tolker over tid i yrket og når de kommer i etableringsfasen sliter med feks omsorgsforpliktelser kombinert med dårlige arbeidsbetingelser, gjør at noen tolker kompanserer ved å være frilansere. Dette har gjort at tolkene er delt i to grupper. De fast ansatte og frilanstolkene. Sånt blir det heller ikke felles gode arbeidsbetingelser av. Og dette er bra for arbeidsgiver NAV og Arbeidsdepartementet!

Det er med andre ord ganske tragiske forhold og dystre utsikter dersom situasjonen ikke bedrer seg. At NAV og Arbeidsministern som arbeidsgiver i tillegg utnytter denne yrkesgruppen i kraft av å være arbeidsgiver er også ganske tragisk. Dette er kanskje det mest alvorlige, nemlig at velferdsstaten vår i sin iver på å oppfylle individuelle rettigheter for grupper, samtidig ikke sikrer gode betingelser som gjør at tolkene kan leve, føde barn og nettopp ha tolkeyrket som hovedinntektskilde. De havner i likestillingsfella sammen med andre dårlige betalte kvinneyrker.

Og ja, til syvende og sist så er det meg selv og landets hørselshemmede som får betale. Det hjelper fint lite med fine rettigheter på papiret. I tolketjenesten og tolkenes iver for å sikre gode betingelser så må det jo gå ut over noen! Ja, det er blant annet meg det!

NAV. Foto: nav.no.

Etter noen uker intenst arbeid med å få løst floka med tolketjenesten har jeg nå mer eller mindre gitt opp. Jeg innser at jeg må leve med min nye ekstrajobb. En jobb som bare tapper meg for energi og som jeg ikke får lønn for å utføre.

For noen uker siden skrev jeg en e-post til tolketjenesten hvor jeg uttrykte sterk misnøye og ba om at det måtte bli en bedre løsning på situasjonen. Etter to uker fikk jeg omsider avtalt et møte og sist uke skulle vi prøve å løse floka. Det gikk som forventet – ikke spesielt bra.

NAV tolketjenesten har ikke nok ressurser og kan ikke gi meg det jeg har behov for.

Så vi brukte en time på å bli enige om at 20 tolker på en mnd var litt mye. (Sist oppdatert: 25 forskjellige tolker til nå). Vi har blitt enige om å prøve å bruke færre tolker. Jeg har ikke merket så mye til “bedringen” ennå, men smuler kan være bra det, bare man er sulten nok! Får håpe de klarer å formidle litt bedre etterhvert.

I tillegg ble vi enige om en del småtiltak. Jeg tror ikke det kommer til å hjelpe meg nevneverdig, men man må ta det man kan få. Jeg ser vel nå at jeg må velge mine kamper med omhu. Det er viktigere for meg å holde meg i jobb og prøve å ha noe fritid fremfor å brenne meg ut på en kamp som jeg ikke kan vinne alene.

Det er bare å innse det! Denne kampen har jeg tapt!

Det er ikke første gang tolketjenesten ikke har fått de midlene de trenger. Se innslag fra Dagsrevyen her: Døve får ikke tolk. Dette er en vedvarende problemstilling, en kamp som for meg alene blir for stor. Når det ikke går, må man bare innse det. Tolketjenesten får neppe noe mer ressurser i år. Jeg har ikke noe valg i denne omgang, annet enn å tåle konsekvensene.

Det ser ikke ut til at det blir noe lysere med det første. Universitetet i Oslo planlegger å legge ned tolkeutdanningen, noe Norges Døveforbund og HLF har skrevet om og reagert på. Videre så har ikke Arbeidsdepartementet tenkt å gjøre noe som helst for å bedre tolkesituasjonen. Tolkeutredningen som ble lagt frem i 2008 ligger godt gjemt i skuffen hos en byråkrat!

Med andre ord, det ser ikke ut til at lille meg kommer til å få noe bedret tolkesituasjon med det første! Vi får bare håpe inderlig at Riksen snart gir meg CI på et øre til. Kanskje jeg da ikke blir like avhengig av tolk? Vi får håpe det. Slik satsningen på å bedre tilgjengelighet til kommunikasjon for døve ser ut akkurat nå, så er det ingen løsning med det første…

Tegnspråk. Foto: movale.

For de som tror at vi som er avhengig av et helsevesen og en arbeids- og velferdsetat får det vi har rett på. Vel, de tar feil! Min nyeste hobby er å leke koordinator for tolketjenesten. NAV tolketjeneste informerte meg før jul om at de på grunn av få ressurser dessverre ikke kunne gi meg det tolketilbudet jeg har behov for på jobb etter jul. Dette er behov jeg har rett på å få dekket så dette var en ganske dramatisk beskjed å få.

Jeg har frem til nå hatt noen faste tolker på jobb noen timer pr. dag, noen dager i uka (kontortolk). Men nå har tolketjenesten funnet ut at jeg skal bruke møtetolk. Dette innebærer at jeg skal melde inn til tolketjenesten om behov for tolk for hvert eneste møte! I min verden kommer de fleste møter på kort varsel. I tillegg blir ofte møter flyttet på i siste liten. Da sier det seg selv at det tilbudet jeg nå får – det dekker ikke mitt behov! På spørsmål om de kan følge meg opp ekstra, for å få oversikt over alle møter gir de meg avslag. Det har de ikke ressurser til. Jeg får pålagt et betydelig ekstraarbeid for å få det tilbudet jeg har rett på. I tillegg blir fratatt deler av tilbudet jeg har hatt frem til nå.

Man kan jo spørre seg hva jeg skal med tolk, nå som jeg har fått lyd på det ene øret. Jeg har siden jeg fikk CI prøvd å kutte ned på bruk av tolk uten at det har gått bra. Jeg hører bedre i enkle kommunikasjonssituasjoner. Men min kommunikasjonsevne i krevende situasjoner ikke er blitt bedre, kanskje heller verre. Er det en ting man kan si om min jobb;  ja, så er det at den er full av krevende kommunikasjonssituasjoner.

Dette har jeg gitt tilbakemelding på til mine kollegaer og arbeidsgiver. Det jobbes med dette. Jeg ser at det ikke bare er gjort i en enkel vendig å endre på en kommunikasjonskultur. Sånt tar tid. Inntil videre trenger jeg tolk!

Ikke nok med at jeg er blitt fratatt noen av tilbudet og får en betydelig ekstrabelastning mht å bestille tolk. På grunn av dårlig formidling så har jeg nå i løpet av 3 uker hatt 20 forskjellige tolker. Du leste riktig 20 FORSKJELLIGE tolker! Det er ikke bra. Kvaliteten på tolkingen er dårligere. Jeg er ikke fornøyd med situasjonen og tolkene er ikke fornøyd!

Jeg er ikke spesielt imponert over tolketjenesten, over NAV generelt og over våre politikere i helsesektoren og i arbeids- og velferdssektoren.

Hvis dere virkelig ønsker at jeg skal være i jobb – da må dere snart begynne å levere og oppfylle de rettighetene jeg faktisk har!

Blinklampe og telefon. Foto: movale.

Synes du det er moro med ny mobiltelefon? Fancy løsninger til pc, bil og andre teknologiske nyvinninger? Vel, da går du glipp av mye hvis du ikke hører dårlig. Vi har i tillegg til vanlige tekniske duppeditter adgang til å få haugevis av tekniske løsninger, både når det gjelder høreapparater, men også når det gjelder hjelpemidler. I denne bloggposten er det hjelpemidlene som står for tur! Jeg har nå mest innsikt i min egen verden som hørselshemmet så det får bli fokuset i denne bloggposten.

I de senere år har FM overføring og blåtann inntatt høreapparatverdenen. Vi snakker ikke lenger bare om teleslynge. I tillegg har det skjedd mye på varslingsfronten. I tillegg til å bli varslet ved hjelp av lamper og lyspunkter som blinker, brukes det idag varsling ved hjelp av vibrasjon!

Digibok og FM forsterkning. Foto: movale.

En fancy sak som jeg bruker ganske mye er en FM-sender. På CI-apparatet/høreapparatet har jeg en liten mottaker som gjør at jeg kan få lyd direkte inn i apparatet. Lyden jeg kan få inn avhenger av hva slags lydkilde senderen er koblet til. Jeg bruker å koble senderen til mobiltelefon (form for trådløs handsfri), til MP3spiller, til tv/stereoanlegg (når jeg er ute å reiser) og til PC! Så lenge det er et hodetelefonuttak så er det bare å koble til!

Men det finnes mange former for sendere. Jeg har en fast sender koblet til tv og telefon. Det gjør at når telefonen hjemme ringer så kuttes lyden fra TV. Smart teknologi kaller vi det.

Dersom vi er flere personer som snakker har jeg også fått tilgang til flere sendere med egen mikrofon. Dette gjør at jeg kan få forsterket samtalen og få lyden rett inn i øret (som en walkman/handsfree) ved møter og i samtaler med mange mennesker! Dette lille systemet er smart, lite og handy. Enkelt å lade opp og bidrar til at arbeidshverdagen blir vesentlig enklere!

I tillegg til lydforsterkning finnes det også hjelpemidler for varsling. Jeg går til daglig med en klokke som vibrerer og gir ulike symboler i displayet ettersom noen prøver å få kontakt med meg via telefon, ved å ringe på døren eller når brannalarmen går. Alt dette i tillegg til å være en klokke! Veldig smart! I tillegg til klokken på armen har jeg også lamper på veggen og en vibrasjonsplate som kan legges mellom over og undermadrass! Den er selvsagt koblet til vekkeklokken, så vips så våkner den døve damen om morgenen og dersom noen ringer eller brannalarmen går når hun sover!

Smart ikke sant? Med andre ord, du går glipp av ganske mange fine tekniske dupeditter hvis du hører normalt…

Ps: det kan jo nevnes at de av og til er en pest og en plage, men stort sett så er jeg evig takknemlig for at disse tekniske løsningene bidrar til at jeg faktisk kan fungere!

NAV. Foto: nav.no.

“Raskere tilbake” er det mange som har sagt til meg de siste ukene og mnd. Det er mange som har snakket om dette som en løsning for meg. Særlig siden Rikshospitalet og Haukeland har gitt meg avslag på søknad om bilateral CI på medisinsk grunnlag (tro det eller ei!).

Innen medisinen har det stort sett vært en tradisjon for å bruke de medisinske behandlinger som finnes når det er grunn til å tro at det kan hjelpe. De senere år har ikke dette vært tilfellet innenfor helsetilbudet til døve som trenger hørsel. Da har man ikke noe valg, man må se på om det finnes andre ordninger som kan gi en det helsetilbudet man har behov for.

Men hva er nå denne “raskere tilbake” ordningen, og hvem omfatter den? På nav.no står det:

Det innebærer at sykmeldte pasienter kan få raskere hjelp og nye tilbud ved hjelp av øremerkede midler, som skal benyttes til behandlings- og rehabiliteringstiltak for at sykmeldte skal kunne komme raskere tilbake i arbeid. Ordningen skal ikke føre til nedprioritering av øvrige pasienter.

Både sykmeldte og de som står i fare for å bli sykmeldte kan få tilbud om behandling hos spesialisthelsetjenesten gjennom henvisning fra fastlege. [...] Forutsetningen er at den sykemeldte kommer raskere tilbake til arbeid.

Jeg håper jeg er blant de heldige som kan bli vurdert for “raskere tilbake”, men jeg er skremt. To runder med avslag har satt sine spor. Men det har jo langsomt men sikkert gått opp for meg at jeg trenger bilateral CI for å holde meg i arbeidslivet i lengden. Det går kanskje noen år til, men jeg kommer nok til et tidspunkt hvor jeg må spørre meg selv om det går. Såpass kjenner jeg meg selv. Jeg har jo tross alt klamret meg til arbeidslivet en stund i de årene jeg har stått på venteliste for operasjon nr 1.

Det slår meg når jeg går inn på siden til helse sørøst, at Rikshospitalet ikke står på denne listen (kun kreft/muskel- og skjelettplager). Dette er betenkelig spør du meg. Det er kun tre fagmiljøer som opererer CI, det blir ikke da mange som kan følge oss opp. Det er også litt håpløst for oss som har fått en operasjon på Riksen og som ikke kan få videre oppfølging der. Jeg skal åpenbart være takknemlig om jeg i det hele tatt får helsebehandling!

Dårlig økonomi på sykehusene, lav operasjonskapasitet og liten betalingsvilje hos politikerne har resultert i en kritisk helsekø for pasienter med behov for CI. For å få unna køen til de som har behov for CI og har stått i kø på nr 1 så har man diskriminert personer med behov for 2. Selv om dette tiltaket (diskriminering av rettighetspasienter for nr 2) ble iverksatt så er det ikke til å komme fra at mange har ventet lenge. Jeg selv ventet 2,5 år og jeg vet om folk som har ventet opp til 3 og 4 år på nr 1.

Spørsmålet mitt er hva har det kostet for enkeltindividet og samfunnet? Her blir det to regnestykker. Det ene gjelder de som har falt utenfor arbeidslivet pga ventetid og dårlig helse i ventetiden. Den andre gruppen er de som har klamret seg fast til arbeidslivet. For den første gruppen har staten tapt masse penger. De er allerede en stor utgiftspost, og slik politikken er idag så er det få som har troen på at det nytter å invistere i den gruppen (groteskt, men sant). Her er det økonomiskeberegninger som gjelder. Ikke etikk! For den andre gruppen så har de laget ordningen “raskere tilbake”.

Det smaker ikke bra. Her har sykehus og politikere innført noen tiltak for å få ned køene. Men rydder de opp etter seg og gir et tilbud til de som er blitt skviset ut som følge av politikken? Jeg tør stille spørsmålstegn ved om det er etisk forsvarlig?

Jeg er vel blant de få som kanskje har en mulighet, siden jeg kan stå i fare for å falle ut av arbeidslivet, men jeg er ikke sikker. Spørsmålet er om alle gode ting er tre. Vil jeg få tilbud om operasjon hvis det vurderes opp mot “raskere tilbake”? Og hva skjer hvis sykehuset sier nei? Tør jeg ta sjansen på å få det svaret?

Jeg får åpenbart ta turen innom legen…