Te mot sår hals. Foto: oslopuls.aftenposten.no

En kjenningsmelodi i mitt hode de siste 5 ukene har vært hoste. En lyd og en tilstand man bare måtte forholde seg til. Men tro meg. 5 uker med hoste er mye!!

Det hele begynte litt med et sår i halsen etter tuben som jeg hadde under operasjon. Første kvelden var jeg veldig tørst og sår i halsen. De neste dagene merket jeg et punkt om trent på nivå med halsgropen som var sårt og ømt. Forklaringen var at jeg mest sannsynlig hadde fått en rift fra tuben. Det at jeg hadde ligget lenge med tuben fordi operasjonen tok 6 timer var også en forklaring. Jeg måtte bare være tålmodig så skulle dette gå over.

Etter noen dager kom hosten. Særlig om natten. Det var ikke mye annet å gjøre enn å drikke små slurker med vann. Det var ikke lett å få noen god natt med søvn. Etterhvert endret hosten seg og ble til en langvarig tørrhoste. Det tok sin tid å få dette såret til å gro og det var veldig utmattende å gå med en slik hoste i så mange uker.

Det føltes veldig frustrerende å ikke få noe hvile før jeg skulle igang med lydprosessen. Jeg kjente at jeg ikke var klar og det var tungt å skulle gå igang så fort med en ny stor prosess som lydpåsettingen er!

Et infisert sår! Foto: movale.no.

Å vente på et sår som skal gro er en utfordrende prosess! Man skal ikke få vann i det første 10 dager. Det sier seg selv at hårvask er en stor utfordring, særlig når håret er langt! Jeg snakket med frisøren min og fikk god hjelp av henne! Jeg tok en tur innom henne etter 4 dager og det var godt. Med mye håndkler og to som vasket og passet på så unngikk vi at plaster og sår ble vått. Det var deilig, man føler seg litt pjusk som nyoperert!

En annen stor utfordring er å ikke pelle for mye på det. Skorpe har en magisk tiltrekningskraft og når det klør litt i tillegg er det neste umulig! Men jeg gjorde mitt beste.

Klok av tidligere erfaring sa jeg at jeg til min kirurg at jeg mest sannsynlig ikke ville få en god sårprosess. Jeg er allergisk mot plasterlim. Om det finnes noen som har dårlig grokjøtt så er jeg en av de! Sist gang tok det utrolig lang tid før såret grodde. Jeg fikk blemmer og hadde skorpe også etter at jeg fikk på lyd.

Denne gangen ba jeg om en kontroll for sikkerhets skyld. Da jeg kom dit møtte jeg en morsk lege som kjeftet og sa at jeg måtte passe ekstra på. Jeg hadde fått en betennelse i såret. Med meg fikk jeg en antibiotikasalve og strenge formaninger om rens og salve en uke! Infeksjon kan være farlig, i værste fall kan man måtte re-operere dersom betennelsen sprer seg. Jeg må innrømme at jeg er litt undrende til at ikke etterkontroll av såret er rutine og standard når det kan være så alvorlige konsekvenser.

Vel, det gikk bra til slutt for meg. Såret grodde fint med antibiotikasalve!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Fine tette sting. Foto: movale.no

Etter en natt med litt søvn og hvor jeg fikk smertestillende etter behov var jeg etter forholdene ganske uthvilt da jeg våknet. I hvertfall tatt forholdene i betraktning. Det var godt å bare kunne plinge på nattevakten og peke på hånden og ønske mer smertestillende 

Jeg fikk frokost og skulle bare ta det med ro inntil kirurgen skulle komme og se på såret. Det var godt å ta en rolig morgen. Kjenne at det ikke var så mye som skulle skje og at jeg kunne ta det med ro. Jeg fikk meg en dusj og kunne ta på meg joggedressen! Det kanskje aller beste var da kirurgen tok av trykkbandasjen!!

Jeg har tidligere fått allergiske reaksjoner på plasterlim tidligere. Legen hadde derfor sydd litt flere med veldig fine og tette sting. Såret var veldig pent og jeg kunne kun ha en lett beskyttende bandasje over såret!

Etter å ha tittet litt på såret og fått bandasje hadde vi en prat hvor vi gikk gjennom alt som hadde skjedd. Jeg fikk nye instrukser for ukene som skulle komme.

Vi ble enige om at 2 ukers sykemelding nå i første omgang var lurt. Videre sykemelding skulle jeg få fra fastlegen. Deretter fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle trene de første to ukene. Dette fordi implantatet og særlig magneten som er plassert rett under huden måtte få en sjanse til å feste seg til muskelen.

Jeg fikk tilslutt gode instruksjoner om plaster, dusjing/ hårvask og dosering av smertestillende. Etter dette var jeg klar for å ta en drosje hjem.

Jeg kjente at det skulle bli godt med noen rolige dager hjemme!

Smertestillende er godt! Foto: movale.no

Armen prikket veldig. Jeg fikk CI apparatet mitt og lyd på. Da ble jeg fortalt at operasjonen hadde tatt lang tid. 6 timer mot normalt 3-4 timer.

Jeg ble straks urolig og kjente at jeg gjerne skulle vite om mamma hadde fått beskjed. Men jeg hadde ikke mobiltelefonen min. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn bare å roe ned! Men den armen prikket veldig. Jeg ble liggende å massere den og prøve å få liv i den igjen. Sykepleieren forklarte at det var sånt som kunne skje når man lå lenge i samme stilling.

Oppdaget til min skuffelse at de hadde tatt mer hår! Kateteret irriterte veldig og jeg ble veldig glad for å komme ned på sengepost hvor jeg møtte en hyggelig sykepleier som stelte godt med meg! Smertestillende er godt!

En ting som ikke var så bra var at mamma ikke fikk vite hvorfor operasjonen tok lengre tid. Det første jeg gjorde da jeg kom på rommet var derfor å varsle henne og alle bekjente pr en kort sms om at alt hadde gått bra! Det sier seg selv at hun var ganske stressa da hun kom til meg.

Kirurgen min kom etterhvert innom og så på bandasjen min. Han var i strålende humør og fortalte om alt som hadde skjedd og at det hadde gått så bra! Vi roet oss ned og klarte etterhvert å småprate litt. Jeg fikk i meg mat og var fornøyd over at jeg hadde matlyst og at det hadde gått så bra.

Trykkbandasje. Foto: movale.no

Det var veldig godt å være på sykehuset første natta og få hjelp med smertelindringen. Trykkbandasjen som jeg måtte ha på første døgnet var vond og det var godt å få hjelp! Jeg fikk i meg mat og ruslet ut på kvelden litt rundt i gangene.

Ut på kvelden kom roen. Jeg innså at jeg hadde vært ganske gira og nervøs. Det var derfor godt da tårene rant av lettelse og glede. Det var også en litt nummen tristhet og tomhet etter nervøs uro og anspenthet over lang tid. Endelig løsnet det.

Nybarbert bak øret. Foto: movale.no

På sykehuset møte jeg en nattevakt. Jeg fikk sexy sykehusklær! Sykepleieren var en søt dame som gremmet seg over at hun måtte barbere bort noe av det lange håret mitt. Følte at jeg fikk stor sympati og vi hadde begge en liten tåre i øyekroken. Men det måtte bort. Vi prøvde å spare mest mulig og var ganske fornøyd med resultatet!

Etter skamklippingen måtte jeg svare på masse spørsmål og jeg fikk tilbud om beroligende noe jeg takket nei til! Tok bare imot smertestillende Så var det tid for å slappe av. Nattevakten gikk av sin vakt og ny sykepleier kom! Tolken min kom også og da følte jeg meg veldig trygg!

Operasjonen min skulle foregå på intervensjonssenteret, en flott og avansert operasjonssal med fancy utstyr som kirurger elsker å bruke! Etter en lang tur gjennom alle gangene kom vi frem. Tolken måtte skifte til operasjonstøy og fikk være med inn på operasjonssalen. Det var ålreitt. Det var mye som ble sagt som jeg ikke hadde noe med. Det var godt å ha tolken som gav beskjed hver gang det var spørsmål til meg. Merket at jeg ble roligere av det.

Jeg ble stukket her og der, passet godt på… omsider kjente jeg det ble varmt i armen og jeg sovnet.

Innleggelse. Foto: movale.no

26. oktober 2010 ble jeg “lagt inn” på riksen. Jeg fikk fort permisjon. Denne gang var det sengepost jeg skulle ligge på og ikke dagkirurgi. Jeg fikk etterhvert beskjed om å sove hjemme første natta pga at jeg bor i Oslo og de hadde få sengeplasser.

Det var veldig mye frem og tilbake om jeg skulle sove på sykehuset eller ikke. Jeg ville helst det, men det ble til slutt slik at jeg måtte ta med tingene mine og dra hjem.

Som et ledd i innleggelsen hadde jeg prat med lege som sjekket standardtingene – ørevoks (!) og blodtrykk. Jeg fikk også et skjema som jeg skulle ta med til noen som skulle ta blodprøver av meg før operasjon.

Jeg ba om å få snakke med kirurgen før jeg dro hjem og etter litt venting fikk jeg en veldig god prat med kirurgen min. Det var godt å få direkte kontakt og magenfølelsen og nervøsiteten roet seg. Alt ble mer konkret og håndgripelig! Vi pratet om plassering av implantatet, hvor fort jeg ville kunne begynne å trene, sårheling, bruk av plaster og type sting som skulle brukes. Han lovet meg en god smertereguleringsplan og jeg fikk bekreftet at jeg etter operasjon skulle få første natt på sykehuset!

Da var jeg fornøyd og dro hjem på permisjon For å bli litt distrahert valgte jeg å være sammen med venner og danse salsa. Deretter var det om å gjøre å få seg litt mat før fasten begynte kl 12! Jeg fikk omsider sove tilslutt  lettere stresset og nervøs!

Sprett flaska! Foto: movale.no

Det er lørdag formiddag, den 25. september 2010. Det er 4 år og 2 dager siden jeg begynte prosessen med å søke om CI. Jeg sitter med brevet i hånden. Leser det sikkert for femtende gang. “Du skal få utført operasjon 26/10-2010″.

Igår var en merkelig dag. Sms fra bror tikket inn! Lille junior, min nevø, har kommet til verden. Alt er bra med mor, barn og far! Helt fantastisk. Jeg smiler meg gjennom dagen! På kvelden er det jubileumsmiddag i Oslo Arbeiderparti! En ekstrem kommunikasjonssituasjon- som går bra takket være fantastiske partifeller som stiller opp og hjelper meg!

Kl 2350 er jeg hjemme. Glad og fornøyd! Åpner postkassen. Brev fra Riksen. Jaja, tenker jeg. Sikkert bare en innkalling til kontroll eller informasjon om kurset jeg var på tidligere i september. Hvor mange ganger har jeg ikke revet opp brevet før jeg har kommet inn, dypt skuffet over at det ikke var innkalling til operasjon. Jeg tenker, nei denne gangen skal de ikke lure meg! Jeg skal gå inn sivilisert, henge av meg klærne og så åpne brevet.

Jeg åpner brevet. Mens jeg sitter i sofaen hopper hjertet ut av brystet. Tårene triller, jeg gisper. Næh, det kan ikke være sant?

Du skal få utført operasjon 26/10-2010.

Jeg ler og gråter samtidig. Er så glad, så forvirret, plutselig stresset. Passer datoen? Jo, det gjør det. Alt passer perfekt. De planer som evt må flyttes, kan faktisk flyttes! Så deilig – så lettet!

Klokken er kvart over 12, natt til lørdag. Jeg sitter helt alene. Må bare snakke med noen. Vet at mamma og pappa sikkert sover – utmattet av glede over å ha blitt besteforeldre for første gang. Klarer de en god nyhet til? Vel, samma det. Jeg trenger å snakke med noen!!

Pappa svarer søvnig. Hei pappa sier jeg, beklager at jeg vekker deg. Jeg må bare fortelle deg noe veldig hyggelig. Jeg skal opereres! Han er så myk og god i stemmen. Næh, SKAL du opereres? Ja, sier jeg.. det er helt utrolig. Jeg måtte bare dele det med noen. Når da sier pappa litt oppkavet? 26 oktober! Det passer fint med alle planer! Vi småprater litt – må jo gratulere han med å ha blitt farfar!

Etterpå sitter jeg stum i sofaen! Legger ut nyheten på facebook og hilsnene strømmer inn (åpenbart mange nattmennesker der ute!). Det er så godt. Så utrolig godt, men jeg skjønner det ikke helt…

Timene går. Foto: movale.no.

Konseptet å vente har inntatt en ny form de siste mnd. Den 23. februar i år fikk jeg den suverene nyheten om at jeg skulle få CI nr 2. Men de kunne dessverre ikke gi meg noen dato på operasjon. Nå er jo ikke venting et nytt konsept for meg. Er jo ekspert på det. Har jo stort sett levd med venting hele tiden i mange år.

Men NÅ begynner jeg å bli mektig lei. Ordentlig drittlei! Jeg er lei av å være tålmodig og forståelsesfull. At folk sier at jeg må være takknemlig, jeg skal jo tross alt få CI nr 2. Og ja, jeg skjønner veldig godt hva folk mener. Tro meg – jeg ER TAKKNEMLIG. Veldig takknemlig. Tårene kommer opp i øynene bare ved tanken på den følelsen jeg hadde inni meg da jeg fikk vite det. Fikk vite at “JAAA – jeg skal opereres”.

MEN, det hindrer meg ikke i å være drittlei. Lei av å vente! Neste uke har det gått 2 mnd siden jeg fikk den gode nyheten, men jeg har ennå ikke fått noen dato på operasjon. Jeg er rastløs. Det er vanskelig å planlegge ferie i sommer, samt å planlegge oppgaver på jobb og aktiviteter på fritid.

Det er alltid tungt å løpe den siste etappen, særlig når man ser målstreken. Det er tungt å gå, man blir selvsentrert og korttenkt. En situasjon jeg liker dårlig. Det nytter lite og er svært lite givende å bruke energi på frustrasjon. Men det er der jeg er nå, det må jeg bare godta! Jeg håper det snart er min tur. Kjenner på meg at det hadde hjulpet mye med en operasjonsdato!

Da kan jeg starte nedtellingen og fokusere på nye muligheter som skal komme!

Søknaden er sett på og du får tilbud om operasjon på det andre øret. Vi kan ikke gi noe tidspunkt nå.

Sprett flaska! Foto: movale.no

Jeg er tatt ut av den uprioriterte listen og tatt inn i køen og varmen igjen!!! Jeg skal få CI nr 2! Det er helt ubeskrivelig. Så fantastisk.

Hodet spinner fort videre. Når når?? De skriver at de ikke vet når, men det er bare et stort spørsmål som skriker inni hodet mitt. NÅR? Når skal jeg får operasjon??

Jeg vet det ikke nytter å rope det spørsmålet. Hadde de hatt et svar så ville jeg fått vite det med en gang. Jeg får ringe en annen dag og fiske litt mer. Men, åh.. herregud! Det er sant! Det er virkelig sant! Jeg skal opereres.

Uansett når det skjer – det skal skje!

2.dag. Foto: movale.

4.dag. Foto: movale.

9.dag. Foto: movale.

Jeg hadde urealistiske forestillinger om hvor raskt jeg skulle komme meg igjen etter operasjonen. Jeg fikk 14 dagers full sykemelding, og deretter skulle jeg være på aktiv sykemelding frem til lydpåsettelse. Det tok ikke lange tiden før jeg skjønte at de 14 dagene skulle tilbringes i sofaen. Og at mine daglige utfordringer skulle handle om å få vasket håret og å spise smertestillende til riktig tid.

Blomstene strømmet på og jeg fikk utrolig mange lykkeønskninger på sms, e-post og chat. Det varmet og det var godt å vite at folk følger med!

Etter 10 dager skulle jeg ta av plasteret. Det var utrolig deilig å få en god dusj og hårvask. Såret var ikke helt grodd. Det skulle ta vesentlig flere uker før skorpen falt av. Men jeg fikk meg en runde hos frisøren og fikk konstatert at det ville ta mange år før det hadde vokst ut helt.