Fienden - les: telefonen! Illustrasjonsfoto av movale

Mååå viii? Finnes det iiingen utvei? Du vet reklamen? Mmm, det smaker jo sitron! Denne bloggposten skal ikke handle om den sunne “drikken” som man får mange voksenpoeng for å ta. Nei den skal handle om å gjøre noe veldig skummelt. Så skummelt at man alltid prøver å komme seg unna. Selv når det er selvvalgt.

Med dette står jeg frem. På tide å komme ut av skapet. Jeg er ikke hun tøffe jenta som får til alt. Jeg har TELEFONSKREKK. Riktig nok en vel begrunnet telefonskrekk, men like fullt telefonskrekk. Å skulle snakke med en fremmed i telefon er for meg mer skummelt enn å hoppe i fallskjerm. Ikke det at jeg har gjort det akkurat, men jeg har mer lyst til å hoppe i fallskjerm enn å ta en telefonprat med noen jeg ikke kjenner!

Det verste med telefon er en innkommen samtale fra et ukjent telefonnummer. Da raser pulsen opp på null komma niks og jeg kaldsvetter. Det kan fint ringe lenge før jeg lettet puster ut. Jeg “rakk” den ikke sier jeg til meg selv! Vel vitende om at jeg lyver så det renner av meg. Jeg har enkelt og greitt bare telefonskrekk!

Det å gradvis bli døv i løpet av 15-20 år har ikke bidratt til å gjøre skrekken mindre. Jeg har alltid vært en modig type og ringt til tross for at det var ubehagelig og vanskelig. Men de siste årene så begynte skrekken å ta meg. Telefonsamtaler hvor jeg har kontroll, feks jeg ringer til noen, eller samtaler med folk jeg kjenner går bra. Det er ikke der problemet ligger.

Skrekken begynte å ta meg på jobb. Det at telefonen ringte på jobb og jeg ikke ante hvem som ringte inn trigget det hele. Jeg ble med andre ord veldig stressa. Sentralbordet fikk etterhvert beskjed om at jeg nå hørte så dårlig at telefonen ikke skulle sendes over til meg. Unnvikelsesstrategiene ble bare flere og flere.

Skrekkscenario nr 2 er disse telefonsvarerne, trykk 1 eller 2 for å komme til den og den. Hørselen min strakk ikke til. Dersom jeg glapp måtte jeg bare begynne på nytt igjen. Utrolig irriterende!

Jeg hadde en veldig god grunn til å vike unna telefonen, nemlig at hørselen bare ble dårligere og dårligere. Men det er den ikke lenger! Jeg er operert på begge ører og har fått bedre hørsel. Jeg er riktignok tunghørt og må påberegne meg at jeg kan få trøbbel, men ikke på samme nivå som før.

Men skrekken er der! Min audiopedagog og jeg har funnet ut at dette må vi jobbe med. Når jeg først har henne vil jeg gjerne ha hjelp. Det å kunne ha et avslappet forhold til telefon vil kunne ha stor betydning for en fremtidig arbeidshverdag!

I en audiopedagogtime satte vi oss ned. Vi ble enige om å begynne med telefonsvarere. Jeg ringte opp til NAV, til forsikringsselskapet, til kontofonen og til internettleverandøren min. Hva skjedde? Jo jeg hørte alt. Helt merkelig, men samtidig en veldig viktig lærdom. At jeg samme dag hadde holdt på å avlyse timen fordi jeg grudde meg så veldig var jo også en tankevekker. Til tross for høyt stressnivå så klarte jeg det!

Inkomne samtaler har jeg ikke trent så mye på. Men jeg ser at det er psyken som må overtales. Jeg må ta utfordringen på jobb og bare stå i mot skrekken. Jeg trenger en heiagjeng, men jeg håper at jeg over tid skal overbevise meg selv om at dette går bra!

Hope notes. Foto: http://hope. cochlearamericas.com

I vinter var jeg innom leverandøren av mitt CI-apparat. I løpet av samtalen spurte audiopedagogen meg om jeg hadde hørt om Richard Reed og dvd/cden Hope Notes? Som sant var svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg fikk med meg en sånn dvd. Hun ville gjerne ha min tilbakemelding og vurdering. Kanskje dette var noe for det norske markedet?

På den amerikanske siden til CI-produsenten min kan du lese:

HOPE Notes is the first of its kind –a program uniquely developed for cochlear implant and hearing aid users designed to help improve music perception and appreciation using original songs, traditional Folk, Blues & Country styles and some familiar tunes played in unexpected ways. HOPE Notes includes a CD, DVD, and a detailed User Guide including lyrics designed to assist and enrich your use of the program. The DVD incorporates both visual and audio cues while the CD (designed for use on the go) focuses solely on the audio component of the program.

Ganske nysgjerrig satte jeg meg ned for å få et første inntrykk av dette programmet. Jeg ble begeistret, veldig begeistret. Hør og se her (klikk på eksempelet).

I første omgang bare så og hørte jeg meg gjennom dvden. Jeg smile, nynnet med og opplevde vel egentlig for første gang noen sinne å bli invitert inn i en avansert musikalsk verden som var perfekt tilrettelagt for meg som hørselshemmet. Alle detaljer var visualisert!

Det står at programmet er utviklet for CI opererte. Jeg tør påstå at også andre hørselshemmede, ja selv folk som hører godt og som ønsker en pedagogisk og enkel innføring i et avansert musikkalsk lydbilde, vil ha stor glede av dette programmet.

Jeg tok med meg dvden til min musikkterapaut og vi så på den sammen. Hun var også veldig imponert og jeg fikk masse gode tips til hvordan jeg kunne bruke det.

Konkrete erfaringer og fordeler med programmet er:

• Alt er visualisert i sanntid
• Introduksjon til flere instrumenter enn kun piano eller sangstemme (strenginstrumenter, blåseinstrumenter m.m)
• Det er spilt inn skalaer på flere instrumenter noe som er et fantastisk hjelpemiddel for å trene opp CI. Det er kjedelig, men veldig nyttig når du skal øve og lære nyansene mellom tonene. Noe som igjen er avgjørende for å lære å høre på musikk dersom du sliter med dette!
• Programmet er ganske avansert og krevende. Jeg synes det er en fordel at jeg ikke blir undervurdert og at alt blir forenklet bare fordi jeg er hørselshemmet. Det gjør meg motivert for å bruke programmet. Tidligere har jeg sett programmer som bruker barnesanger og veldig forenklet musikk. Noen trenger det, men dette programmet er utviklet slik at nybegynnerer og videregående blir inviterer!
• Det er underholdende, fengende musikk og variert musikk. Om man ikke ønsker å trene så mye så kan man bare glede seg over musikken!

Jeg håper virkelig at leverandøren oversetter programmet og introduserer programmet for det norske markedet. Om du ikke klarer å vente så anbefaler jeg å bestille den hos produsenten.

Oppdatering 26. mai 2011:  Jeg har blitt kontaktet av Medisan som nå informerer om at du kan kjøpe den i deres nettbutikk.

Foto: www.stbab.com

Jeg har fått mange spørsmål om jeg har fått sosial hørsel etter at jeg fikk på lyd på øre nr 2. Dette er noe som opptar mange hørselshemmede, særlig de som lurer på om CI kan være noe for dem.

Jeg har ikke noen presis definisjon av begrepet “sosial hørsel”. Jeg vet ikke en gang om det er et eget begrep. Men det er et tema som mange hørselshemmede er opptatt av. Hva er sosial hørsel?

Først og fremst referer det til den hørselen du trenger for å kunne fungere i sosiale situasjoner. Mange hørselshemmede kan fungere i en-til-en samtaler og i kontrollerte kommunikasjonssituasjoner, feks ved bruk av ordstyring.

Det å skulle fungere i en sosial situasjon krever at man kan oppfatte tale til tross for bakgrunnstøy. Det krever videre at man har en viss grad av retningshørsel slik at man kan høre hvem som snakker. Jeg har truffet folk som hører normalt på et øre og som er døve på det andre som forteller at de er sosialt døve. Dette forteller meg at retningshørsel er viktig. Jeg opplevde dette selv da jeg bare hadde CI på det ene øret. Det å finne ut hvem som snakket var lettere da jeg tok av lyden og bare brukte øynene og munnavleste slik jeg gjorde da jeg var døv! For meg var den erfaringen en av de som virkelig gjorde at jeg var overbevist om at jeg trengte CI på øre nr 2.

Mange eldre som mister hørsel og folk med selv små hørselstap forteller at det er vanskelig å fungere i familieselskaper eller over middagsbordet med familien. Dette er et uttrykk for sosial døvhet. Det viser meg også at selv om man skulle få to CI så er det ingen garanti for at man får bedret sosial hørsel. Nettopp fordi slike kommunikasjonssituasjoner er så krevende og egentlig krever optimal hørsel.

Kan jeg siat jeg har fått bedret sosial hørsel? Jeg føler at det er litt for tidlig å si ennå. Lyden føles definitivt riktig med to ører. Jeg føler meg hel. Jeg har retning når jeg lytter etter lyder bevisst, feks når jeg hører etter på hvilken side av meg det er en fugl. Men i et naturlig lyttemodus er det kun i enkle kommunikasjonssituasjoner at jeg har hatt nytte av å høre på begge ører.

Det som gjør at jeg ennå ikke kan si om jeg har retningshørsel og derav en god sosial hørsel er bakgrunnstøyen. Jeg er ennå ikke i en situasjon hvor jeg klarer å skille ut all bakgrunnstøy og dermed få tak i hvem som snakker og hvor lyden kommer fra. Overstimulering gjør at bakgrunnsstøy er vanskelig. Det tar nok tid før jeg kan si at jeg har fått bedret hørsel av to apparater.

Primært er det når jeg hører på musikk jeg har hatt mest utbytte av å høre på begge ører. I tillegg har jeg fått en fantastisk følelse av helhet! Jeg har fått tilbake den følelsen av at jeg kan glemme at jeg hører dårlig. Den følelsen hadde jeg med to høreapparater. Da jeg hadde en CI var jeg hele tiden bevisst på at det ene øret var døvt, og jeg kan love dere at det distraherte meg! Balansen min er blitt bedre.

Jeg er samtidig ganske sikker på at den helhetsfølelsen jeg føler er en av nøklene til å knekke koden for sosial hørsel! Det gjør at jeg kan slappe av og vil kunne hjelpe meg gradvis til å få kontroll på bakgrunnstøyen. Men jeg tror ikke det er rimelig å forvente at jeg etter 2 mnd med bilateral hørsel skal være i stand til å fungere optimalt i sosiale situasjoner. Jeg trenger nok mer tid! Så får vi se hvor langt det er mulig å komme!

Siden dette temaet engasjerer folk så sier jeg bare følg med!

Lydjustering. Foto: movale.no

Det er ganske vanskelig å vite når man skal gå videre med hensyn til lyttetrening. Jeg har et ønske om å være tålmodig, men samtidig så må jeg også kjenne etter og prøve å dra meg selv videre.

Da jeg fikk på lyd 6. desember 2010 ble det ganske fort klart at jeg trengte å ha på begge apparatene. Lydbildet på det nye øret var for skarpt og kroppen reagerte med stress på de nye lydene. Det ble en løsning å bistå det nye øret med venstre øret hvor lydbildet var mer komfortabelt.For at det nye øret skulle få en sjanse til å trenes opp valgte jeg å skru ned lydnivået på det gamle apparatet slik at det nye øret skulle bli det dominerende øret og det som fikk mest informasjon.

Lenge  har dette føltes riktig. Men nå har det skjedd noe. Jeg merker fortsatt at lydbilde på det nye øret ikke er helt “riktig”, men det er ikke like skarpt lenger. Jeg har fått mer energi og kommer mer ut i situasjoner hvor jeg får behov for å fungere. Jeg kjenner at jeg trenger begge ørene! Fristelsen til å skru opp det gamle og ha to like sterke ører er der.

Men når skal jeg gjøre det? Vil det være lurt å gjøre dette bare etter en mnd? I tillegg kjenner jeg at jeg hadde behov for å justere det venstre apparatet. Det gamle apparatet har ikke de samme programmene som det nye.

Vente eller ikke?

Jeg skal få oppgradert det gamle 20. januar og kjenner at jeg burde vente til da. Men, utålmodigheten er der. Jeg ønsker mer lyd nå!

Jeg vil høre musikk bedre og jeg vil fungere bedre i sosiale situasjoner. For å få det trenger man stereo, noe jeg strengt tatt ikke har i og med at det nye svake øret skal fungere som dominant! Skal jeg vente til jeg får et nytt apparat på det gamle øret? Sånn at jeg kan få nye programmer, mer diskant gjennom en lydjustering og klarsignal om at jeg skal ha like sterkt volum på begge ører?

Jeg har valgt å gå videre på noe. Jeg valgte å skru opp lyden på det gamle slik at de ble like sterke. Programmering og mer diskant fikk vente. Og resultatene har kommet raskt. Jeg kunne fort erfare å fungere bedre med stereo. Bakgrunnsstøy var lettere, jeg tålte høyere volum på apparatene og jeg opplevde å høre lyder på litt lengre avstand! Romfølelsen var definitivt der! Helt fantastisk

Så i denne omgang valgte jeg å ta et lite skritt videre. Ja, det nye øret må trenes mer, men jeg får stole på at trening og at det med tid vil bli bedre.

Så får vi se om min utålmodighet lønte seg på lengre sikt i et rehabiliteringsperspektiv.

Garn. Foto: movale.no

En lang høst er over. Det har vært en innholdsrik høst. Jeg har blitt operert og fått på lyd. Men innimellom alt dette har jeg måttet klare kunststykket det er å leve.

Dette kunststykket innebærer at man må fylle dagene med innhold. Også de dagene hvor man ikke orker så mye. En viktig aktivitet for meg i disse periodene har vært strikketøyet. Det har vært mange fine kvelder med stearinlys, tv, twitter og et eller annet strikke eller hekleprosjekt!

Genser til far. Foto: movale.no

Det å strikke har fått meg til å finne roen og kreativiteten. Jeg har kunnet produsere noe uten å konsentrere meg. Det har vært godt å bare være rolig og tålmodig. Det har vært godt. Det begynte med det store prosjektet. Genseren til min far. Det var et fantastisk prosjekt. Jeg fikk mye skryt og positiv tilbakemelding mens jeg holdt på. Jeg hadde ikke så mye fellesskap rundt meg når jeg jobbet med genseren og det gjorde at det var litt tomt da prosjektet var over. Hva nå? Jeg hadde ingen å diskutere nye prosjekter med!

Jeg har lenge ønsket meg et fellesskap rundt min hobby. Da jeg gikk på kunst- og håndtverkslinje på folkehøyskole så elsket jeg fellesskapet og kreativiteten og inspirasjonen vi fikk fra hverandre. Jeg begynte så smått i sommer å surfe litt på nett. Det tok ikke lang tid før jeg kom over en butikk; Du store alpakka som arrangerte strikkeklubb annen hver tirsdag.

Det var litt spennende å møte opp første gang. Men det var veldig bra. Jeg følte meg hjemme og har hatt et veldig fint fellesskap og møtepunkt i denne gruppen. Man kan smile av det, en strikkeklubb! Er det noe stort? Nei kanskje ikke, men for meg har det betydd mye å ha dette faste fellesskapet. Særlig når jeg ikke har vært på jobb på grunn av sykemelding!

Det har vært godt å ha et fellesskap og litt overflatisk skravling!

Jeg har funnet roen og koser meg etter en høst med mange små og store prosjekter. Dette er nok noe jeg vil fortsette med. Særlig nå som jeg har fått nettverk og et fellesskap rundt strikketøyet!

CI hva du hører. Foto: moller.no

På erfaringskonferansen “CI det som det er” som jeg var på 21.-22. oktober 2010 ble et lyttetreningsprogram presentert. Jeg ble veldig imponert over intensjonen, grundigheten og fagligheten i tankene bak prosjektet.

Jeg har tidligere hørt rykter om dette programmet og har sett frem til å teste ut om dette kunne være nyttig for meg. Jeg har hatt mistanker om jeg ikke helt var målgruppen, men har tatt meg bryet med å teste det og si litt om hva jeg mener om det.

På programmets forside står det

”CI hva du hører” er et lyttetreningsprogram laget med tanke på voksne med CI (Cochleaimplantat). Det kan også være nyttig for andre med nedsatt hørsel.

Programmet kan brukes både ved individuell trening og trening sammen med logoped eller audiopedagog. Programmet inneholder mange forskjellige treningsoppgaver hvor du skal oppfatte og vurdere et presentert lydbilde.

Programmet er utviklet av Møller kompetansesenter i samarbeid med Logopedisk senter i Trondheim. Prosjektet er gjennomført for Hørselshemmedes landsforbund (HLF).

Det første og beste

Ved første øyekast ser dette ut som et program midt i blinken for landets CI-opererte. De fleste av oss vet at tilbudet vi får om rehabilitering er svært tynt. De fleste av oss er overlatt til oss selv. Det å ha et slikt program er det første seriøse og beste programmet som er levert til nå!

Jeg tror svært mange vil ha nytte av dette programmet. Når det kommer til egne erfaringer er de heller lunkne.

For smal målgruppe

Det er ikke fordi programmet er for dårlig, men fordi programmet har en for snever målgruppe. Dette programmet er for de som har behov for mye trening for å få godt utbytte av sitt CI. Det er ikke slik at andre ikke kan ha nytte av det, men programmet har ingen motivator-triggere. Det blir rett og slett for kjedelig for oss som ikke trenger å jobbe så hardt for å få tak i lydene.

Det hadde vært spennende om man hadde kunnet bruke noe av erfaringene fra dataspill-bransjen. Det ville gjort det mer motiverende å komme tilbake til programmet og øve mer. Det ville også vært til stor hjelp for de som trenger mer avanserte øvelser om det hadde vært flere nivåer hvor man kunne praktisere ettersom man trengte mer utfordring.

Profft, men kjedelig

Dette programmet er laget utrolig profft. Det er lett å se at det er faglig forankret og teknisk finnes mange fine finesser. Særlig er det at det er mulig å dobbeltsjekke og se egne resultater veldig viktig og bra!

Men det blir kanskje litt kjedelig og en del av oppgavene blir for enkle. Det er mye kunnskap om lyd man kunne gitt til de som bruker programmet samtidig som man øver på lyd. Feks er det mange hørselshemmede som har “mistet” deler av musikkhistorien eller som trenger grundigere beskrivelser av lydbilder og hvordan lyder fungerer. Dette kunne vært nyttig å hatt i et slikt program.

Et siste ønske må vel være at programmet hadde vært tilgjengelig på mobiltelefon. Jeg merker ofte i mitt liv at sånne ting er greitt å dille med når man har litt ekstra tid. Det er ikke alltid da at man sitter foran en pc og har hørselshjelpemidler på pc`n. Så hva med å lage apps for androids og Iphone?

Kilder

Programmet finner du på denne siden: http://www.acm.no/ci/

Dersom du ønsker mer bakgrunnsinformasjon er presentasjonen av lyttetreningsprogrammet beskrevet i konferanserapporten side 75.

Mer informasjon om prosektet “CI hva du hører” finner du i prosjektbeskrivelsen her.

Nakken er gul og blå. Foto: movale.no

Min nakke og rygg har vært en vond følgesvenn i mange år. En ekstra påkjenning er jo selvsagt operasjon hvor muskler og skjelett fort blir ømt og stivt. Musklene i nakken er jo direkte berørt og jeg var ganske hoven med fine blåmerker nedover halsen. I tillegg gjør jo smerter noe med en. Man anspenner seg automatisk en del!

En viktig støttespiller den første tiden etter operasjon var min manuellterapaut. Siden jeg ikke kunne trene og dermed få igang musklene var det bare smertestillende og fysikalsk behandling jeg hadde å ty til. Klok fra sist operasjon visste jeg at det var viktig å komme igang med dette raskt!

På CI- konferansen i regi av HLF snakket Inger Anita Fjose snakker om viktigheten av fysisk trening og god form. Med hennes ord friskt i minne prioriterte jeg behandling høyt! (Artikkel Tidsskrift For Den norske legeforening).

Jeg måtte prøve meg gradvis frem. I første omgang var det bare smertestillende samt forsiktige forsøk på å bevege hodet og nakken. Gradvis gjennom flere behandlinger klarte jeg å bevege hodet og nakken litt bedre. Det tok sin tid og det var mye ømhet og smerte. Det tok 5 til 6 uker før hevelsen og musklene begynte å respondere positivt på behandling og trening.

Jeg våger å påstå at jeg ikke er den eneste som sliter med nakken. At slik behandling ikke er høyere prioritert og anbefalt fra Rikshospitalets side skjønner jeg ikke! At min manuellterapaut også har måttet prøve seg frem pga manglende erfaring med slike problemer har også vært en utfordring. Skulle ønske det var noen som tok ansvar og som formidlet slik spisskompetanse der hvor vi brukerne er. Men det er visstnok bare en drøm.

Rueda. Foto: http://www.lcgentertainment.com/welcome-to-lcg.html

Det er kjedelig å vente! Det tror jeg kanskje dere har fått med dere nå En svært viktig strategi i livet mitt akkurat nå er å gjøre mange hyggelige ting. Helst aktiviteter som distraherer meg og får meg til å glemme ventingen. Nå skulle man tro det var en smal sak, men når man er lei og sliten av å vente så er ikke så enkelt å komme igang.

Jeg har tidligere skrevet om dørstokkmila. Gjennom hele sommeren har jeg prøvd å trene systematisk og jeg har klart det!

En viktig brikke i treningsplanen min er å danse salsa, rueda og bachata! Ikke bare er det god trening, men det er en av de få aktivitetene som stort sett alltid får meg i godt humør! En av de beste tingene med å danse salsa er at verden utenfor forsvinner for et øyeblikk. Flytsonen blir etablert og jeg blir fanget av musikken og bevegelsene! Helt herlig!

En slik effekt skal man ikke kimse av! Særlig ikke når den gode flytfølelsen er god medisin

Dette har jeg tenkt å utnytte maksimalt nå i høst. Jeg har fire forskjellige kurs jeg kommer til å delta på og jeg gleder meg veldig. Så får vi håpe at det hjelper og at ventetiden blir litt lettere!

Trening. Kilde: sats.no

Det er en ting som virkelig har vært vanskelig det siste året. Det er å trene! Helt siden jeg begynte i arbeidslivet har det å trene jevnlig vært en veldig viktig strategi for å takle stress og daglige kamper. Det at jeg har klart å holde meg i jobb er mye takket være treningens bidrag til å fylle opp med energi i reservetanken. Mulighet til å takle kampen for CI, sørge for fast jobb, ordne tilrettelegging og mye mer har vært knyttet til denne treningen!

Treningsavbrudd!

Det har ikke vært lett og det har vært mange tunge perioder, men bekymringen ble ekstra stor da jeg for et års tid siden ikke orket å trene mer!! Etter en god lengre periode med god form, trening 3-5 ganger i uken og treningsglede var det tøft å oppleve at dørstokkmila var for lang. Det endte med et treningsavbrudd høsten 2009. Vel vitende om at dette ikke var bra prøvde jeg å komme igang igjen januar 2010. Man skal ikke kimse av nyttårsforsetter. Frem til påsken klarte jeg å trene 2 ganger i uken og var veldig fornøyd!

Men i påsken smalt det igjen. Dørstokkmila var for lang. De to gangene i uken etter jul var ikke nok til å komme i form igjen etter et treningsavbrudd og kampen mot dørstokkmila ble for heftig. Et stort nederlag!

Oppmøteplikt

I begynnelsen av juni skjønte jeg at jeg ikke kunne gi meg. Jeg måtte prøve igjen. Noen erfaringer rikere fant jeg ut at jeg skulle prøve noe helt annet. Tidligere har jeg trent mye gruppetimer på studio, men nå skulle jeg heller prøve meg på egentrening. Nok en gang tok jeg kontakt med studio og ba om treningsveiledning. Jeg fortalte om situasjonen og fikk et treningsopplegg! Treningsveilederen foreslo at vi skulle møtes etter to uker for å se hvordan det gikk! Oppløftet trente jeg litt og dro hjem!

Men, det ble med den ene gangen. Dørstokkmila var fortsatt lang og fristelsen til å avlyse treningsveiledning var stor. Jeg tvang meg av gårde og møtte opp. Jeg måtte legge kortene på bordet og vi fikk en god dialog. Å bruke mye penger på personlig trener var jeg lite lysten på. Jeg mistenkte at jeg ville klare å trene så lenge det bare var oppmøteplikt!

Og snakk om å få et flott tilbud! Treningsveilederen foreslo at vi skulle dele en treningsveiledning (vanligvis 15-30 min) opp i mange små. Og at jeg frem til ferien skulle møte opp 2-3 ganger i uken!!

Da jeg trengte det mest fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Jeg har nå trent 3 ganger i uken i 3 uker!!

Anne Grete. Kilde: sats.no.

Tusen takk Anne Grete!!

Veien videre?

I ferien skal jeg følge opp med egentrening. Det er vanskelig med oppmøteplikt, men ny avtale med Anne Grete er avtalt i august. Jeg kan ikke skuffe henne nå

Det er noen lydøvelser som har hengt ved meg hele prosessen, så jeg har tatt de opp på video for å vise hvordan jeg har jobbet. Den første videoen viser hvordan jeg jobbet med enkle skalaer. Jeg sitter og lytter intenst på forskjellen fra C, D, E, F, G, A, H, C og ned igjen. Jeg spilte skalaene raskt og rolig, og flyttet også opp en oktav. Det var særlig i diskanten jeg hadde nytte av å jobbe med nyansene.

http://www.youtube.com/watch?v=rea5SUFR6Hk

Som jeg nevnte så var det to melodier jeg jobbet mye med den første tiden. Jeg har her tatt opp “Den fyrste song” som min oldefar har skrevet melodien til. Jeg slet veldig i begynnelsen med å høre både diskant og bass. Derfor øvde jeg lenge kun med melodien i diskant. I begynnelsen hørtes det kun ut som om tonene skled falskt (kattejammer), det var vanskelig å høre melodien. Det hang ikke sammen og overgangene fra en tone til en annen var ikke pent (pga dette var skalaøvelsene viktige!). Fordi jeg har hørt denne sangen uendelig mange ganger som barn jobbet jeg i begynnelsen kun ut i fra minnet av melodien og notene, gradvis kom sangen frem.

I dette opptaket har jeg to ulike former for bass. Først spiller jeg en enkel besifring med kun to toner i bassen (vekselvis etter takten). Kanskje ikke så mykt og pent, men jeg fant ut at den måten å høre på var enklere uten at melodien jeg gradvis hadde bygget opp ble “ødelagt”. Etterhvert kunne jeg avansere og spille treklanger, slik jeg viser i andre vers.  Dette lydbildet var vesentlig mer komplisert og det tok ganske lang tid før jeg kunne høre melodien og bassen sammen.

http://www.youtube.com/watch?v=SRSNDIEKZTs

Jeg skrev tidligere i år en bloggpost om det å synge. Jeg sliter fortsatt med å komme meg til neste fase. Er vel relativt usikker på om det går uten et øre til, men har ikke gitt opp ennå. Nå går jeg snart inn i sesongen for jul så kanskje litt øving til julesanger vil gi en ny mulighet til å øve!