Deltagelse. Foto: bi.no.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli deilig å gå på jobb på en mandag. Du skjønner jeg er egentlig b-menneske. Og da er sjelden mandager en god dag. Det er den dagen du er trøttere en trøttest og det tar tid å få helgen ut av kroppen. Først litt ut på formiddagen får du hodet og hele maskineriet i gang og oppgavene føles som en del av deg selv.

Men det er ikke sånn idag. Igår kveld så tenkte jeg at det var synd helgen var over, men det gjorde ikke noe. Jeg skulle på jobb!

Jeg har vært en del innom jobb siden mai. Jeg har måttet ta det gradvis gjennom sommeren. Først var jeg aktiv sykemeldt, deretter jobbet jeg 20 %, så ble det 40% i juli.  I august begynte jeg å jobbe 80%. Fra idag jobber jeg 100%.  Nå jobber jeg på ordentlig. Jeg er blitt friskmeldt!

Det har tatt tid å komme tilbake til jobb for fullt denne gangen. Etter første operasjon i mars 2009 kom jeg altfor fort tilbake til jobb. Å fullføre rehabilitering og begynne i jobb, en helt ny jobb tilogmed, ble for tungt. Jeg var konstant trøtt og det meste var en kamp. At jeg i tillegg måtte kjempe for operasjon og CI nr 2 gjorde at jeg aldri helt klarte å hente meg inn. Jeg fikk gjort jobben min, men inspirasjonen og motivasjonen ble stadig mer tynnslitt.

Syk Foto: movale.no

Da jeg omsider ble operert i slutten av oktober 2010 så jeg for meg at jeg skulle få hvile. Og at jeg ved en litt lenger sykemelding. Ikke mye, men litt lenger. Da skulle jeg komme tilbake. Uthvilt. En liten strek i regningen var at rehabiliteringen i runde nr 2 var mye tøffere enn etter første operasjon. Den rolige rehabiliteringen med rolige morgener med avisen måtte jeg se lenge etter. Jeg erfarte fort at det å være sykemeldt er tøft! Veldig tøft!

Jeg har fått en erfaring som har gitt meg enorm respekt og forståelse for de som er syke og som ikke kan jobbe.

Jeg kjempet meg gjennom månedene. Det som skulle være en liten pause og et avbrekk fra jobb. Det ble en isteden en rehabiliteringsprosess som slukte energi og selvfølelse. Jeg fikk en reminder om at NAV er NAV. Kalde gufs, minner fra fortiden og tidligere perioder i livet med mye kontakt med velferdsetatene ble vekket til livet. Og ja, sånne minner og erfaringer er skadelig for selvbildet. Jeg måtte være veldig bevisst og ikke la det gå ut over selvfølelsen, noe som igjen kostet mye.

Jeg kan trygt si at det var ekstremt slitsomt å være sykemeldt og i kontakt med “hjelpe”apparatet! Jeg savnet jobben! Men jeg måtte være tålmodig! Det ble en vekker for meg at jeg, ressurssterke meg som visste at hvis jeg bare var tålmodig så skulle det gå bra. Ja, selv ressurssterke meg begynte å tvile etter 3-4 mnd. Tvile på om jeg kunne gjøre en jobb. Tvile på om jeg var ønsket. Tvile på at det ville gå bra med meg.

Selv jeg som hadde så gode prognoser begynte å tvile på meg selv. Det ble den største tankevekkeren!

Et år er ikke mye. Det har jeg alltid tenkt. Jeg hører om mammaer som er i permisjon i et år og som ikke ønsker å gå tilbake til jobb. Vi hører om folk som reiser et halvt eller et år og realiserer seg selv. Men det å være syk er ingen permisjon fylt med positivt innhold eller en reise fylt med inspirasjon. Nei det er en reise i ens eget indre hvor man må beherske tvil og energisluk og andre uhumskheter. Den jenta som alle peker på som ressurssterk, fikk trøbbel med selvfølelsen etter 3-4 mnd. Det er med ydmykhet jeg nå ser folk som er langtidssykemeldte i øynene.

Jeg er nå tilbake i jobb. Det var planen hele tiden og jeg har det veldig godt på jobb nå. Kreativiteten, motivasjonen og gleden over å høre til er på plass. Jeg er heldig!

Arbeid for alle. Foto: movale

Arbeiderpartiet sier at arbeid er viktig. Jeg har fått en verdifull kunnskap og erfaring nå. Folk skal slippe å bli diskriminert. Slippe å bli fortalt at du ikke er god nok. Slippe å høre at du ikke hører til.

Arbeide ER viktig! Veldig viktig.

FM-sender. Foto: movale.

Det at jeg har fått to helt nye apparater medfører også endringer i bruk av hjelpemidler. Noe som ikke akkurat er morsomt. Dette krever involvering av hjelpemiddelsentralen og sannsynlighen for at den optimale løsningen finnes er minimal.

Det mest prekære for tiden er at jeg trenger en handsfree-løsning til mobilen. Som dere sikkert skjønner så funker ikke vanlige øreplugger! Jeg trenger også en god løsning på tv og fasttelefon hjemme. Så da har jeg ikke noe valg enn å prøve ut nye ting.

Jeg har i mange år sverget til FM-løsninger. Det å kunne ha noen små nesten usynlige FM-mottakere montert på høreapparatet, fremfor synlige store mottakere rundt halsen har vært veldig bra for meg! Lyden har vært god og jeg har derfor frem til nå nesten bare brukt FM. Den tradisjonelle løsningen er jo teleslynge. Men den har en stor ulempe, nemlig at den tar inn mye elektronisk støy og den er ofte synlig! Særlig når du skal ha mobile løsninger som til mobil!

FM-mottaker montert på apparat. Foto: movale.no

Den største ulempen med Nucleys 5 versus den gamle versjonen Freedom, er at Nucleus 5 har en dum løsning på FM. Siden FM er en bedre løsning enn teleslynge ønsker jeg å bruke det. Men det krever at man har en inngang på apparatet slik at man kan få koblet på en FM mottaker. Løsningen som nå finnes på Nucleus er rar og ser ikke spesielt bra ut. Dette har gjort at jeg har valgt å teste ut teleslynger igjen. Teleslynge er integrert i apparatet og ser bedre ut.

Jeg har prøvd diverse halsslynger og det er umulig å gå gjennom byen uten å høre sterk elektronisk støy fra trikker ol. Etter å ha forsøkt 3 forskjellige løsninger har jeg innsett at det nok er FM som må må være løsningen for meg. Det skal komme en mer integrert løsning som ikke er så synlig nærmere sommeren, så inntil videre lider jeg med denne løsningen.

Foreløpig har jeg identifisert et problem med FM som jeg ikke har funnet en løsning på. Det er at det er vanskelig å få på teleslynge når FM er koblet på apparatet. Dette kan bli et problem når jeg skal tilbake på jobb, der bruker jeg nemlig FM og teleslynge om hverandre. Leverandøren er varslet, så får vi se!

Som jeg regnet med så ville det være vanskelig å finne en optimal løsning. Jeg får prøve dette enn så lenge, så får vi evaluere dette om noen mnd.

Ny prosessor. Foto: movale.no

Endelig var dagen kommet. Etter prøving og feiling med egenrehabilitering var det tid for en kontroll på sykehuset. På kontrollen var det planlagt å gå gjennom erfaringer og justere CI nr 2.

I tillegg skulle jeg få oppgradert prosessor på det første øret slik at jeg fikk samme merke og modell på begge ører. Det var en etterlengtet kontroll!

Jeg fortalte om mine erfaringer med at det ble for høyt og at hjernen ble litt “kokt” av alle lydene. Jeg fikk bekreftet at jeg trenger mindre lyd med to ører og skal derfår gå ned et volumnivå på apparatet. Det var veldig godt å få denne bekreftelsen.

Det ble ganske mye prat om hvordan jeg skal tilvenne meg lydnivået og lydbildet og at det er viktig å ta rehabiliteringen gradvis.

Det store nye med denne kontrollen var at jeg skulle få den etterlengtede og nye prosessoren på venstre øre. Det hadde vært slitsomt med to ulike modeller den første mnd. Det beste var at jeg nå kan bruke fjernkontrollen på begge ører. Jeg fikk også musikkprogram på begge ører. I tillegg fikk jeg litt mer volum i diskant på venstre øre. Dette for å få en økt subjektiv opplevelse av at lydbildene på begge ører er like. Jeg hadde en følelse av at det første øret hadde mindre diskant, noe som jeg merket særlig når jeg skulle høre på musikk.

Ellers var del en del snakk om erfaringer og hvordan jeg skal prioritere tiden fremover. Jeg fikk tilbakemelding på at jeg jobber på et veldig høyt nivå. Trenger på en måte egentlig ikke å trene så mye på språklyder. Jeg hører allerede forskjell på A, E, O, I, M, S, SH. Det er godt nok! Jeg fikk vite at de lydene jeg nå får til er det de regner som godt nok for barn!

Tilbakemeldingen jeg fikk er at jeg nå jobber med lyder som også hørende sliter med. Det var godt å få den bekreftelsen. Da kan jeg prioritere å gjøre ting jeg har lyst til! Feks er trening på musikk mer lystbetont enn språklydtrening! Viktig å ta med seg når man er i en situasjon hvor energien ikke strekker helt til!

Det er ikke noe vits i å være lei seg om jeg ikke får ting helt til!

Jeg skal ha en kontroll til før jeg reiser Australia! På denne kontrollen skal vi teste hva slags resultater jeg har med CI 2 etter tre mnd med bilateral hørsel.

Tålmodighet. Foto: movale.no.

Jeg har innsett det nå. At det er jeg som er min værste fiende når det gjelder å ta det rolig og gi rehabiliteringen den tiden den trenger.

Jeg sitter og tenker på arbeidsgiver, venner og bekjente som trenger meg. Jeg har dårlig samvittighet som er borte. Hva skjer? Jo jeg lytter ikke til min egen kropp.

Legitimitet til å faktisk slappe av og gi rehabiliteringen tid er viktig. Og det er nok først og fremst jeg som ikke gir meg selv dette! Jeg er ikke syk og kjenner at det er vanskelig å melde meg litt ut og ikke gjøre alt jeg burde gjøre!

Men rehabilitering er faktisk viktig. Viktig for ikke å bli syk.

Hjernen jobber. Foto: bykle.kommune.no

Det var ikke til å unngå. Hjernen er kokt! Det har blitt altfor mye lydstimuli nå i januar. Det er surt å innse det. Liker ikke å innrømme det, men jeg må bare innse at jeg har gått for fort frem. Nå må jeg frem med volumknappen og skru ned. Jeg må hente meg inn og skjerme meg. Så får vi se hva jeg skal gjøre videre.

I bloggposten tålmodighet i rehabilitering var jeg overbevist om at jeg hadde tatt en lite skritt videre i riktig retning. Men jeg tok nok feil. Det er fort gjort å gjøre feil når man blir overlatt til seg selv med denne rehabiliteringen.

Gjort er gjort, nå må jeg se hvordan jeg kan komme meg over denne kneika. En liten utfordring er jo å få mine omgivelser til å forstå hva som skjer. Hva skjer når man setter på lyd? Det er ikke så lett å skjønne hva jeg mener når jeg sier at hjernen er kokt og samtidig smiler over at jeg hører en lyd.

Jeg har prøvd å bruke dette bildet:

Det er godt med massasje, men ikke i 16 timer i strekk. Da blir man overstimulert!

Sånn kan det oppleves å ha på lyd i begynnelsen. Utrolig deilig og gøy, men også totalt utmattende!

En ting er at jeg direkte opplever å få hjernen stimulert gjennom lyd. Men mine sanser jobber jo slik de alltid har gjort. Jeg har levd som døv i mange år. Så synssansen, luktsansen og de andre sansene jobber mer enn hos andre helt naturlig. Det som skjer i min kropp nå er jo at kroppen fortsatt tar i mot signaler som om jeg er døv. Hjernen min kan ikke stole på signalene jeg får fra ørene. Ergo, det blir dobbelt opp av sanseinntrykk – er det rart hjernen er kokt?

Det er ikke bare en utfordring med stimuli. Jeg opplever jo i tillegg å være sliten fordi jeg er i krevende kommunikasjonssituasjoner. Å være kommunikasjonstrøtt kaller jeg dette. Et bilde jeg ofte bruker på dette er:

Har du vært i utlandet og lært et språk? Husker du hvor slitsomt det er å følge med på samtaler når du ikke behersker språket, de sosiale og kulturelle kodene? Husker du hvordan du er litt kjørt i hodet. At du er sårbar for ukjente temaer, ny mennesker? Vel, sånn er det å høre dårlig. Sånn sliten er det jeg er når jeg har vært i en krevende kommunikasjonssituasjon.

Jeg tror jeg skal ta inn over meg denne nye innsikten og rett og slett være litt raus mot hjernen og kroppen min! Jeg skal anerkjenne den jobben det faktisk er å venne seg til lyd!

Garn. Foto: movale.no

En lang høst er over. Det har vært en innholdsrik høst. Jeg har blitt operert og fått på lyd. Men innimellom alt dette har jeg måttet klare kunststykket det er å leve.

Dette kunststykket innebærer at man må fylle dagene med innhold. Også de dagene hvor man ikke orker så mye. En viktig aktivitet for meg i disse periodene har vært strikketøyet. Det har vært mange fine kvelder med stearinlys, tv, twitter og et eller annet strikke eller hekleprosjekt!

Genser til far. Foto: movale.no

Det å strikke har fått meg til å finne roen og kreativiteten. Jeg har kunnet produsere noe uten å konsentrere meg. Det har vært godt å bare være rolig og tålmodig. Det har vært godt. Det begynte med det store prosjektet. Genseren til min far. Det var et fantastisk prosjekt. Jeg fikk mye skryt og positiv tilbakemelding mens jeg holdt på. Jeg hadde ikke så mye fellesskap rundt meg når jeg jobbet med genseren og det gjorde at det var litt tomt da prosjektet var over. Hva nå? Jeg hadde ingen å diskutere nye prosjekter med!

Jeg har lenge ønsket meg et fellesskap rundt min hobby. Da jeg gikk på kunst- og håndtverkslinje på folkehøyskole så elsket jeg fellesskapet og kreativiteten og inspirasjonen vi fikk fra hverandre. Jeg begynte så smått i sommer å surfe litt på nett. Det tok ikke lang tid før jeg kom over en butikk; Du store alpakka som arrangerte strikkeklubb annen hver tirsdag.

Det var litt spennende å møte opp første gang. Men det var veldig bra. Jeg følte meg hjemme og har hatt et veldig fint fellesskap og møtepunkt i denne gruppen. Man kan smile av det, en strikkeklubb! Er det noe stort? Nei kanskje ikke, men for meg har det betydd mye å ha dette faste fellesskapet. Særlig når jeg ikke har vært på jobb på grunn av sykemelding!

Det har vært godt å ha et fellesskap og litt overflatisk skravling!

Jeg har funnet roen og koser meg etter en høst med mange små og store prosjekter. Dette er nok noe jeg vil fortsette med. Særlig nå som jeg har fått nettverk og et fellesskap rundt strikketøyet!

Advent. Foto: msl.no.

Det er sesong for ventetid. Snart kommer adventstiden og hele landet går inn i en travel ventemodus og nedtelling til jul. De fleste gleder seg med forventning. Men det er også en velkjent sannhet at det å ventetid kan være svært slitsomt. Det er ikke få som uttaler at de synes førjulstid og adventstid som en svært så slitsom fase i året. Det er jo til og med de som gruer seg til alt stresset og maset og som uttaler høyt at de lurer på om alt maset er verdt det.

Jeg har litt ambivalente følelser til juletiden i år. Jeg opplever at jeg er litt utenfor. Det angår på en måte ikke meg. Eller mer presist, jeg klarer ikke å engasjere meg. Det rare er at jeg for en gangs skyld skulle ønske at jeg gledet meg til førjulstid og juleferie. Men i år som i fjor så er ventetiden før jul litt rar. I tillegg til å vente på jul skal jeg samtidig vente på å få vite om jeg får CI nr 2.

Jeg har ventet i mange år. I fjor skulle jeg inn til utredning for å få CI i januar og førjulstiden bar preg av det. Jeg var lettet fordi jeg skulle inn og endelig få et svar, men jeg var spent på resultatet. I år venter jeg på svar på om jeg kan komme inn på utredning for CI nr 2. Jeg vet at jeg kan opereres på begge ører og at det vil forbedre min hørsel og kommunikasjonsevne. Det fant de ut på første utredning og de har bekreftet det for meg flere ganger opp gjennom det siste året med kontroller og rehabilitering. Nå er spørsmålet om de prioriterer meg.

Det har aldri for meg vært noe alternativ å ikke kjempe for dette. Motvasjonen har vært stor og følelsen av at dette vil innebære en stor forbedring av min kommunikasjonsevne har vært tilstede hele tiden. Men det er minst like tungt å vente i år som i fjor, om det ikke er verre. Det tyngste er at jeg har vært i denne vedvarende venteperioden nå i 3 år 1 mnd 3 uker og 1 dag.

Intensiteten og belastningen med hensyn til ventetiden økte da jeg gikk inn for å søke om CI nr 2.  De som har fulgt meg lenge vet at jeg fikk avslag på første søknad om CI nr 2. Jeg fikk også avslag på second opinion. Det var tungt.

Ventetiden har vært lang. Det at den har vart i mange år gjør at slitasjen er ekstra stor. Det sliter på humør, på energi og på motivasjon for å kjempe. Å leve et vanlig liv med jobb og sosialt liv er tungt. Det er vanskelig å planlegge både på kort og lang sikt. Hva ønsker jeg å gjøre, og hva kan jeg gjøre i årene som kommer?

Denne høsten har  spørsmålet om når jeg kan få CI 2 ligget i bakhodet hele tiden. Noen sier at det selvsagt skal gå bra og mener jeg kanskje bekymrer meg unødig. På et eller annet tidspunkt vil jeg jo få det. Andre, særlig de som har fått CI 2 fordi de har flere medisinske forhold enn hørsel (syn, tinnitus eller mislykket nr 1)  sier at det ikke er sikkert at CI nr 2 blir så bra. De generaliserer sine erfaringer til å gjelde for meg.

De aller fleste viser stor medfølelse for den frustrasjonen jeg opplever ved at denne prosessen ikke har noen grenser eller tydelige rammer. Det er fantastisk å ha et sånt nettverk av familie og venner som så tydelig støtter en. Jeg hadde ikke klart meg uten! Men de kan ikke gi meg Ci nr 2.

Nå går jeg å venter på svar nr 3. Følelsen av å sitte fanget på et venteværelse er definitivt til stede. Ikke vet jeg om jeg vil få CI nr 2. Jeg vet heller ikke når jeg eventuelt vil få det. Det kan skje neste år eller mange år fremover.

Pulsen stiger hver dag når jeg skal gå hjem og sjekke postkassen. Har jeg fått svaret idag?

Så langt har jeg ikke fått noe svar. Alle gjetter og ingen vet sikkert. De som vet noe er unnvikende og vil ikke si noe om prosess og tidsrammer. Alt er usikkert.

Førjulstiden kommer uansett. Jeg håper inderlig at jeg får CI 2 og jeg håper at det skjer om ikke altfor lenge. Hvis jeg kunne fått et positivt svar før jul hadde det vært den største gave jeg kunne få. Bare så synd at jeg er voksen og ikke tror på julenissen…

Nucleus Freedom. Foto: movale.no

Jeg har siden jeg fikk på lyden for 6 mnd hatt flere runder med justeringer. Hvor mye hver person engasjerer seg i denne prosessen er ulikt. Noen tror de kan ta på apparatene og så skal ting fungere av seg selv. Det pleier å gå galt. Andre er overivrige mht at alt kan løses dersom man bare jobber hardt nok. Det er mildt sagt også ganske urealistisk. Kunsten i en slik rehabiliteringsprosess som jeg har vært gjennom i 6 mnd er å finne den gyldne balansen. Vær realistisk, men også kreativ. Det er viktig at lyden er så optimal som mulig ut fra dine behov, men man må også evne å tilpasse seg og trene og endre lytte- og kommunikasjonsstrategier etterhvert.

Noen stikkord har vært sentrale i mitt rehabiliteringsopplegg. Mye av gått av seg selv gjennom egenrehabilitering og audiopedagog, men noen utfordringer har jeg måttet jobbe mer med. Fokus har vært energinivå, støytoleranse, og praktisk bruk. Praktisk bruk handler om det motoriske ift brytere på apparatet og logisk oppbygde programmer tilpasset de situasjonene jeg trenger å høre!

For en mnd siden så var jeg innom Riksen for kontroll og for å justere CI-appratet slik at jeg kunne fungere bedre på jobb og i sosiale situasjoner. Jeg skrev to bloggposter, den første om selve kontrollen og deretter en om instillingene som vi gjorde på apparatet! Jeg skrev litt inngående om programmene på apparatet mitt og tenkte jeg her skulle skrive litt mer om det her. Apparatet mitt heter Nucleus Freedom og her er en link til bruksanvisningen for spesielt interesserte.

Nedenfor har jeg satt opp en tabell over de kontrollene jeg har vært på siden lydpåsettingen. Denne er for særlig interesserte, men kan være med på å vise et eksempel på en lydjusteringsprosess!

Trøtt. Foto: illustrasjon.

Det har gått noen dager. Jeg er utslitt. Hybelkaninene får lov til å formere seg. Absolutt minimum er gjort av ting som må til for å få ting til å gå rundt. Nakken er like spent som en hest i dressur og hodepinen ligger over hodet som en tett hjelm. Med andre ord, ting er som det pleier når jeg ignorerer at jeg ikke hører normalt. Kroppen tar hevn.

Jeg har prøvd meg frem med de nye innstillingene på CI-apparatet. Konstaterer at program 2 ikke fungerer slik jeg hadde håpet. Jeg kommer ikke unna det faktum av at jeg må bruke den dumme bryteren for å få T. Kjedelig. Program 1, støyprogrammet er heller ikke så bra. Det merker jeg nå!   Det er slitsomt når de hjelpemidlene jeg har fått ikke strekker til og gir meg det jeg trenger for å fungere…

Det er søndag kveld. Jeg har hatt fredagskvelden, lørdagen og søndag formiddag i sofaen. Har sovet ca 10 timer pr natt og er fortsatt helt gåen. Jeg innser det jeg har kjent komme lenge, jeg har dratt strikken for langt. Det er alltid surt å kjenne på grensene sine. Jeg har kjent i en 2-3 uker nå at jeg har nærmet meg grensen. Jeg har sett det komme, men jeg har samtidig ikke villet ta det inn over meg. For da får det så store konsekvenser.

Jeg vil og må på en måte leve som alle andre, være på jobb, gjøre morsomme ting på fritiden og være med på ting som skjer. Men når jeg alltid må gi litt ekstra for å være med, enten fordi det ikke er tilrettelagt, fordi jeg bruker energi på å få ting tilrettelagt eller ting rett og slett er tilnærmet umulig. Ja, da blir det sånn som nå. At man innimellom bare kneler og må legge seg ned og hvile. Dette er ikke noe nytt. Det er definitivt ikke første gang det skjer. Men likefullt er det kjipt. Dansearrangementet jeg gjerne skulle vært med på lørdag kveld måtte avlyses. Det får bli en annen gang.

Takk og pris var det finalen i “So you think you can dance” på tv lørdag! Vi får håpe to dager i sofaen var nok til å lade batteriene en del. Hvis ikke så må jeg ta det roligere fremover. Les: leve slik samfunnet og omgivelsene mine rundt meg forventer at jeg skal leve.

Så får vi se hvor lenge jeg gidder det. Kjenner jeg meg selv, så tar det ikke lange tiden før jeg nok en gang prøver å ignorere at jeg er døv. Å gjøre noe annet får for store konsekvenser…

Kalender. Foto: movale.

Etter en veldig lang sommerferie (23. juni til 2. august) var det på tide å komme igang med jobb igjen. Nå har jeg vært i min nye jobb i 1 uke. Det har vært gøy å bli kjent med nye mennesker.

Som B-menneske har selvsagt det å få døgnrytmen igang igjen vært den største  utfordringen. Det var ikke noe annet å gjøre enn å dra frem vekkeklokke nr. 2! Jeg har virkelig levd livets glade dager i sommer. Det har blitt veldig lite trening og mye god mat. Jeg skal få det gøy med å komme igang med rutinene igjen. Merker at det skal bli godt også!

Uken har gått med til å finne ut av alt mulig stort og smått. Jeg har fått et midlertidig kontor. Vi skal alle over i nye lokaler i mnd.skiftet august/september. Det gjør at jeg ikke har brukt så mye energi på å prøve å tilrettelegge kontorplassen. Jeg har tolk og det får holde enn så lenge. Skal fortsatt ha tolk fire dager i uken denne høsten også! Det er godt når det er mange nye mennesker og nytt stammespråk. Jeg merker at det er uvant å jobbe og kommunisere med CI. Vil ikke slite meg ut på å gå for fort frem.

Vi har vært veldig få på jobb denne uken. Det har ikke vært så lett å få oversikt over hvordan den nye jobben er. Fordelen er at jeg har kunnet få en myk start med litt mindre stressende tempo og litt færre folk. Det har vært hyggelig å kunne bli litt bedre kjent med noen få. Har tidligere erfart at det å bli møtt med veldig mange nye nysgjerrige ansikter kan bli ganske intenst. Ukeslutt med hyggelig fredagspils var defintivt et høydepunkt!

Det var et godt førsteinntrykk. Jeg vet det tar tid å bli kjent med nye mennesker, nye oppgaver og en ny jobb generelt. Jeg trenger nok litt tid, både til å komme meg etter ferien men også til ny jobb!