I tillegg til å beskrive alle de ulike programmene så viser jeg til en liten utfordring:

Nucleus Freedom. Foto: movale.no

Mitt CI-apparat har særlig en umulig bryter å trykke på, resultatet er at jeg må ta det av hver gang jeg skal gjøre enkle operasjoner og det tar for lang tid. Håper virkelig de fikser dette på den nye modellen! Dette måtte vi ta med i betraktning da vi skulle lage disse fire programmene. Jeg ønsket primært kun å bruke programbryteren (A), og volum/sensitivitetsbryteren (B) og så heller bruke FM/T/MT bryteren (B) en gang i blant. Det kompliserte er at de to siste nevnte bryterene er en og samme bryter! Helt håpløst. Med mine spreke velmotoriske fingre er den øvelsen umulig med apparatet plassert på (utenfor synsfeltet og bak øret).

En bagatell tenker du sikkert. Men jeg kan love deg en ting. er det noe som har vært kilde til gjentatt irritasjon hele denne høsten så er det denne lille filleknappen!

Åsun er min store helt. Hun sitter i CI-utvalget i HLF sammen med meg. I en pause på representantskapsmøtet i HLF for litt over en uke siden viste hun meg det. Det viser seg nemlig at denne lille knappen kan håndteres på en mye enklere måte enn det jeg har blitt lært av min audiofysiker på Rikshospitalet.

Den siste uken har jeg øvd masse og nå klarer jeg å skifte fra teleslynge til FM (B) uten å måtte ta av apparatet! Jeg har riktig nok tatt det av og sniktittet litt innimellom, men det funker

Da slipper jeg å vente til neste modell kommer på markedet. Mysteriet er løst og jeg er fornøyd!

Nucleus Freedom. Foto: movale.no

Jeg har siden jeg fikk på lyden for 6 mnd hatt flere runder med justeringer. Hvor mye hver person engasjerer seg i denne prosessen er ulikt. Noen tror de kan ta på apparatene og så skal ting fungere av seg selv. Det pleier å gå galt. Andre er overivrige mht at alt kan løses dersom man bare jobber hardt nok. Det er mildt sagt også ganske urealistisk. Kunsten i en slik rehabiliteringsprosess som jeg har vært gjennom i 6 mnd er å finne den gyldne balansen. Vær realistisk, men også kreativ. Det er viktig at lyden er så optimal som mulig ut fra dine behov, men man må også evne å tilpasse seg og trene og endre lytte- og kommunikasjonsstrategier etterhvert.

Noen stikkord har vært sentrale i mitt rehabiliteringsopplegg. Mye av gått av seg selv gjennom egenrehabilitering og audiopedagog, men noen utfordringer har jeg måttet jobbe mer med. Fokus har vært energinivå, støytoleranse, og praktisk bruk. Praktisk bruk handler om det motoriske ift brytere på apparatet og logisk oppbygde programmer tilpasset de situasjonene jeg trenger å høre!

For en mnd siden så var jeg innom Riksen for kontroll og for å justere CI-appratet slik at jeg kunne fungere bedre på jobb og i sosiale situasjoner. Jeg skrev to bloggposter, den første om selve kontrollen og deretter en om instillingene som vi gjorde på apparatet! Jeg skrev litt inngående om programmene på apparatet mitt og tenkte jeg her skulle skrive litt mer om det her. Apparatet mitt heter Nucleus Freedom og her er en link til bruksanvisningen for spesielt interesserte.

Nedenfor har jeg satt opp en tabell over de kontrollene jeg har vært på siden lydpåsettingen. Denne er for særlig interesserte, men kan være med på å vise et eksempel på en lydjusteringsprosess!

Nucleus Freedom. Foto: medisan.no

Testene på kontrollen i går var fine! Men vi skulle også justere CI-prosessoren. Denne bloggposten blir litt teknisk, men gir et lite bilde av min Cyborgverden!

Et CI-apparat har utrolig mange valgmuligheter. Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg er det en øvelse å pugge og lære seg å bruke alle funksjonene i et CI- apparat. Min erfaring er at det ofte blir for mange valgmuligheter. Jeg ønsker ikke og orker ikke å forholde meg til så mange valgmuligheter. Når jeg snakker med en person er jeg opptatt av vedkommende og har ikke tid til å tenke på fem ulike måter lyden kan være. I en opptreningssituasjon er det nyttig, men på et eller annet tidspunkt må de gode erfaringene oppsummeres i noen forenklede og raske løsninger.

Min audiofysiker får en ny rynke i panna hver gang jeg er innom. Jeg er og kommer alltid til å være en ganske krevende pasient. Til tross for det tror jeg han liker meg, ihvertfall gikk vi inn for nettopp den øvelsen med stor iver begge to!

Frem til idag har jeg hatt fire programmer p4) vanlig lytteprogram, med følsomhetsregulering, P3) Rent FM program, med lav følsomhet i mikrofon, P2) Som p4 med støyfunksjon og ren T funksjon i tillegg, P1) støyprogram med volumregulering.

Hittil har jeg hatt for mange valgmuligheter og resultatet er at jeg kun har brukt p4 og p3. Ønsket for justeringen var: 4 enkle programmer som jeg kan svitsje mellom i løpet av en dag. Disse programmene går i en sirkel. Jeg trykker på en bryter (A, se under) og programmet (p) skifter fra p4 til p1 til p2 til p3 og tilbake på p4. Dvs at dersom jeg er på p1 og skal til p 4 så må jeg trykke 3 ganger. Det tar i seg selv litt tid så det bør ikke være så mange flere muligheter enn dette (hvertfall ikke i mitt travle liv).

En hver person som får CI får sitt apparat tilpasset seg. Den løsningen jeg har valgt er ingen fasit! Men om den kan være til inspirasjon og ideutvikling for andre så er det flott!

Mitt CI-apparat har særlig en umulig bryter å trykke på, resultatet er at jeg må ta det av hver gang jeg skal gjøre enkle operasjoner og det tar for lang tid. Håper virkelig de fikser dette på den nye modellen! Dette måtte vi ta med i betraktning da vi skulle lage disse fire programmene. Jeg ønsket primært kun å bruke programbryteren (A), og volum/sensitivitetsbryteren (B) og så heller bruke FM/T/MT bryteren (B) en gang i blant. Det kompliserte er at de to siste nevnte bryterene er en og samme bryter! Helt håpløst. Med mine spreke velmotoriske fingre er den øvelsen umulig med apparatet plassert på (utenfor synsfeltet og bak øret).

Siden p4 og p3 fungerte nokså bra så gjorde vi ikke store endringer på de. Men jeg kan jo forklare hva funksjonen i de er.

• p4) Vanlig lytteprogram, med følsomhetsregulering. I tillegg kan jeg plassere apparatet i mikrofon (M), FM/M, og M/T.

Konseptet følsomhetsregulering er helt nytt for meg. Jeg har kun forholdt meg til volumbryter. Men i teorien skal jeg kunne øke følsomheten for lyder lenger unna og lavere for å skjerme meg for lyder nært. Om jeg klarer å bruke dette er en annen sak. Jeg liker å la høreapparatet jobbe for seg selv, men jeg bør definitivt teste det ut litt mer aktivt! Vha den dumme bryteren (B) kan jeg også i dette programmet få FM/M og M/T (se mer under om disse funksjonene).

• P3) Er et rent FM program, med lav følsomhet i mikrofon.

Et FM-program er nyttig for å kunne raskt komme over på egen lyttekanal når jeg bruker FM-sendere (har feks en koblet til mobiltelefon, lydbok, tv, radio og alle eksterne lydkilder jeg kommer borti). Jeg har også et taleforsterkersystem (opptil 10 mikrofoner) som jeg kan bruke på møter på jobb! Ved å ha lav følsomhet så får jeg god og skjermet lyd og kan feks ta telefonen mens jeg er i trafikken! (Program p4 med FM/M gir meg mulighet til å høre på FM med mikrofon (lydene i rommet) i tillegg, men da må jeg bruke den dumme bryteren).

• P2) Gjorde vi om til et rent T program.

P2 fikk jeg overhodet ikke noe forhold til og jeg måtte med den gamle innstillingen bruke den dumme bryteren. Ergo- lite brukt. Etter at jeg har kommet i ny jobb har jeg begynt å bruke mer teleslynge (T). Jeg er egentlig motstander av teleslynge da det gir mye elektronisk støy, men når det finnes et godt slikt utstyr er jeg glad for å bruke det! Også her har jeg behov for lydskjerming så vi ble enige om å sette av et helt program til dette. Det blir spennende om dette kommer til å fungere!

• P1) støyprogram med volumregulering.

Å høre med elektronikk er å bli invadert av lyd. Det er ofte behov for lydpauser eller rett og slett litt lavere lyd! Jeg ville ha et eget program til dette. I dette programmet har vi bevisst satt lydnivået ned, og jeg har i tillegg volumfunksjon som gjør at jeg kan regulere meg ytterligere ned. I tillegg har vi på dette programmet lagt til en egen støyfunksjon som er programmert inn. Dette fungerte ikke så bra (fikk ikke prøvd det ut) frem til nå, men nå får vi teste det igjen!

Til slutt kan jeg fortelle at en utfordring med CI-apparatet er at det har minne. Tro det eller ei, det er en utfordring. For nå må jeg også huske! Mine tidligere høreapparater ble alltid stilt tilbake til null da jeg skrudde dem på (sånn er høyre apparat nå), men nå vil apparatet huske volum og følsomhetsnivå. Dvs at jeg også må huske det. Jeg håper etterhvert å trene meg opp til å høre om jeg ligger på “riktig” nivå, men dette gjenstår å se. Det blir uansett spennende… Livet som Cyborg er definitivt en krevende øvelse

Batterier. Foto: movale.

Å innoperere Cochlea Implantat (CI) er en revolusjon innenfor medisinen. Hørselssansen er den eneste sansen vi har som kan “repareres” med teknologi.  Samtidig som jeg opplever at verden har kommet til meg og at jeg er en del av et stort teknologisk fremskritt, innser jeg også at dette kun er et lite fremskritt i forhold til hva som skal komme.

Da jeg var liten leste jeg fasinert bøker om roboter. Nå fungerer en del av kroppen min, øret mitt, vha teknologi. Det er helt uttrolig!

Et lite paradoks er at den norske stat ikke vil satse på den slags type teknologi og gi meg to ører! Det er jo dette som er fremtiden! Det blir litt det samme som å si at vi ikke skal kjøpe PC og internett, vi kan jo klare oss med skrivemaskiner med rettetast. Men den diskusjonen kan vi ta en annen gang.

Det har vært rart å skulle lære seg å leve med teknologi innoperert i kroppen. Helt siden jeg fikk på lyden i april har jeg hatt en følelse av at CI-prosessoren har vært invaderende. Bare det faktum at jeg må skifte batterier annen hverdag, fremfor annen hver uke gjør at jeg blir veldig oppmerksom på CI-prosessoren.

Det var en litt ambivalent følelse jeg hadde den første perioden. På den ene siden hadde det største mirakel som kunne skje nettopp skjedd! Jeg kunne høre, og erfarte daglig nye fantastiske og entusiastiske lydopplevelser. Alt fra å høre barn snorke, til å høre at kaffetrakteren var ferdig, høre pipet på mikrobølgeovnen og det å høre meg selv tisse!

På den andre siden merket jeg godt at jeg hadde CI-prosessoren på. Jeg var blitt fått et cyborg- øre.  Etter å ha brukt høreapparater i 27 år så var det selvsagt uvant å skulle bruke et annerledes apparat. Hva er annerledes? Jo, først og fremst merket jeg i begynnelsen den lille sårskorpen som tok lang tid å gro, og ikke minst den lille platen (magneten) under huden.

Min CI-prosessor. Foto: movale.

En annen stor endring som gav meg følelsen av å være litt invadert, var at de hadde barbert bort håret mitt rundt øret. Det å få håret til å gro ut, samt å finne gode måter å få det håret som skulle gro ut til å ligge pent var ikke lett. Den største utfordringen var ledningen. Det var og er et nytt fenomen for meg. Det at jeg har en liten ledning mellom CI-prosessoren og magneten gjorde at jeg måtte finne en ny måte å ha håret bak øret. Jeg har alltid hatt en vane med å legge håret bak øret og høreapparatet for å få det vekk fra ansiktet. Men der var det nå kommet en ny barriere! Løsningen har hittil vært å bruke hårspenner. Ikke noen god løsning, men det er det beste jeg har funnet på til nå. Jeg håper virkelig jeg skal slippe å bruke spenne resten av livet så jeg håper jeg kan få noen gode innspill fra dere lesere. Alle gode forslag tas i mot med takk!

Jeg har ikke veldig lyst til å klippe håret kort. En annen utfordring med håret er at håret mitt er veldig langt og tungt (hadde aldri trodd at det skulle bli et problem!). Ved mye bevegelse i håret så har den ytre magneten en tendens til å flytte på seg. Det har krevd øvelse å få det til å ligge pent

Håret gav meg noen utfordringer og kommer nok til å ta tid å venne seg til. Men en annen stor forandring med CI i forhold til høreapparat er batterier og størrelse på apparatet. Når det gjelder batterier så brukte jeg før 1 lite batteri som jeg skiftet ca hver 1 1/2 uke. Det var lenge nok mellom til at man i flere dager ikke tenkte så mye på høreapparatet. Utfordringen med batterier er at man må huske å ha ekstra batterier med seg. Det er det som gjør at man blir så bevisst! Men nå skulle jeg plutselig skifte batterier annen hver dag, og ikke bare 1 batteri, men tre store! Snakk om å bli bevisstgjort at man har noen nye apparater på seg og at man var en del av den store teknologiske fremtiden!

Jeg hadde en ganske sterk følelse av at CI-apparatet var noe nytt. Særlig var jeg, og er jeg, spent på hva som skjer første gang jeg trenger service og reparasjon. Kommer jeg til å skjønne hva som skjer? Med høreapparatet kunne jeg ganske raskt konstatere hva som var feil. Men CI er noe nytt. Den følelsen av å ikke vite og ikke ha kontroll gir en følelse av å bli litt invadert. Det er som å få en gjest inn i livet som krever oppmerksomhet, så å si hele tiden.

Mitt lange hår. Foto: movale.

Jeg tenkte en del over disse endringene før og i løpet av sommeren. Noen av de tankene som kom opp var om jeg ville venne meg til dette raskt, eller om det kom til å føltes fremmed lenge? Jeg regnet vel med og håpte at jeg ganske raskt skulle venne meg til det, men var spent på hvor lang tid til det skulle ta.

Nå er ikke CI-apparatet lenger en gjest, men en samboer som krever oppmerksomhet (les: nye batterier). Dette kan jo være litt brysomt, særlig når det skal ha nye batterier når det passer meg svært dårlig. Det gode tegnet er at jeg blir irritert på apparatet, jeg blir ikke satt ut og får hetta når jeg må skifte batterier i situasjoner det ikke helt passer! Nei, jeg begynner å kjefte på det og sier til det: ” nei, ikke nå igjen!!”, som om det hjelper ! Jeg merket det plutselig for noen uker siden. Det er vanskelig å sette fingeren på når det skjedde, men nå tenker jeg ikke over det. CI- apparatet, batterier og håret har begynt å bli en vanesak! Teknologien og mennesket er blitt ett!

Nucleus Freedom. Foto: medisan.no

I dag var jeg på Rikshospitalet for kontroll av CI, og justering av lyden. Jeg måtte fortelle om mine erfaringer så langt. Vi gikk gjennom justering av programmene på CI-prosessoren, og fant ut at vi skulle prøve noen endringer.

De ble ikke akkurat overrasket da jeg fortalte dem at jeg søkte om CI nr. 2. Muntlig fikk jeg støtte fra dem og de håpet at ledelsen for ØNH avdelingen ville godkjenne det. Det er jo ikke logisk at unge mennesker som man har sterk mistanke om at vil få bedret hørsel med to ører, og som har en lang yrkeskarriere foran seg ikke skulle få to ører. Men de hadde sine tvil pga. vedtaket i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, samt dårlige budsjetter på sykehuset.

Jeg gikk hjem idag med en litt rar følelse, en følelse av å stange hue mot veggen. Det er ikke moro å føle seg så alene mot systemet. Det er overveldende å skulle prøve å overbevise om at jeg er berettiget å få den helsehjelpen jeg trenger. Det er ydmykende og helt håpløst å skulle stakkarsliggjøre seg selv for å få noe som alle, unntatt de bevilgende myndigheter, er enige om at jeg bør få. Det hjelper lite at folk sier at det sikkert vil komme noen endringer om noen år. Vel, det er dyrbare år av mitt liv! Jeg startet prosessen med å få CI for 3 år siden. Hvor mange flere år må jeg gå å vente….?

Rikshospitalet. Foto: rikshospitalet.no

Det var moro å komme på justering på Rikshospitalet idag. De var spent på mine erfaringer. Jeg kunne fortelle at jeg etter to uker merker fremgang fra dag til dag. Videre kunne jeg fortelle at sirenen nå er borte, og at jeg ikke blir like sliten av lyden.

De er glade på mine vegne over at musikken er mye tydeligere, og at jeg har glede av å høre musikk på FM. Musikk over høyttaler/fra pianoet er fortsatt en utfordring. Egen stemme og sang er fortsatt ”umulig”. Det føles ikke riktig og lydbildet blir for komplsert.

Jeg kunne også fortelle at telefonsamtaler med kjente (mor og far) nå går greitt. Jeg kan prate med mor og fra ganske uanstrengt.

Opplevelsen av å erobre radioverdenen var også morsomt å fortelle om. Det er gøy å erfare at jeg i det hele tatt hører noe som helst.

Det beste er at jeg kun hadde hatt lyd i 2 uker og at det forhåpentligvis er masse å hente, noe som er veldig oppløftende!

Jeg fikk beskjed om å prøve å ta på høreapparatet på høyre øre og se om hjernen min ville godta et CI- apparat og et høreapparat. Det var en utfordring i seg selv. Jeg kunne konstatere at jeg hørte svært lite med høreapparatet. Det begynte rett og slett å gå opp for meg hvor utrolig lite jeg har hørt de siste årene. En skikkelig tankevekker!

Det vanskeligste var kanskje å få FM/teleslynge til å fungere. Måtte en tur innom Chlas Olson og kjøpe ledninger/kabler i bøtter og spann. Jeg hadde ikke fått FM-skoen til CI-apparatet så inntil videre måtte jeg bruke teleslynge. Det ble mye improvisering. Det er svært frustrerende å være vitne til at kontakten og samarbeidet mellom sykehuset og hjelpemiddelsentralen (NAV) er så dårlig. Vi som brukere blir overlatt til oss selv og ingen tar ansvar!

Lydjustering. Foto: movale.

Neste dag var jeg helt gira. Jeg måtte sette på apparatet litt lavt og så ta opp lyden etter litt tid, for å gi hjernen en mulighet til å våkne og ikke få lydsjokk. Kjente at diskanten var småvond.

Vel fremme på Riksen var det på`n igjen og justere slik at styrken opplevdes like sterk på alle elektrodene. Vi justerte også bassen opp og diskanten ned. Jeg innså at jeg måtte ta hensyn til at dette var en styrkeprøve og at jeg skulle overleve disse lydinntrykkene. Men til tross for dette så kom lydene tydeligere og tydeligere frem.

Jeg kom inn i det lydtette rommet for å teste ut om apparatet var i orden. Jeg la fortsatt merke til den tynne lyse lyden (sirenen) som lå over de andre lydene, og det irriterte meg at jeg ikke skjønte hva det var.

Ut over dagen utforsket jeg lyder i stor stil. Vi måtte ut å høre på motorveien, trikken, en elv, fugler, og en summelyd i en dørpumpe. Jeg var helt fasinert og la merke til at jeg ikke kunne høre noe på litt avstand.

Etter lunsj fikk jeg ennå mer lyd. Jeg fikk mer volum i bassen. I tillegg fikk jeg masse ekstrautstyr og en koffert med alt mulig til apparatet.

Jeg fikk snakke med en audiopedagog litt senere på dagen. Vi snakket en del om å ha rimelige forventninger og det å være tålmodig.

Musikk. Foto: movale.

Vel hjemme kunne jeg ikke la være. Jeg var ganske sliten, men jeg måtte teste pianoet. Jeg var ganske skremt over at det var så vanskelig å forstå musikk. Tenkte at jeg måtte finne ut om jeg kunne høre takten. Jeg fant ut at jeg måtte sette meg små mål og jobbe gradvis med å forstå musikk.

Mine foreldre var jo selvsagt kjempenysgjerrige. Pappa prøvde å ringe meg. Jeg klarte å høre hva han sa! Men det kostet enormt av konsentrasjon. Jeg var helt utslitt etterpå.  Men lykken var stor, og jeg var veldig stolt over å ha klart å ta en telefonsamtale første dagen med CI!

Vel tilbake ved pianoet jobbet jeg intenst med to gamle kjente sanger. Jeg prøvde å spille men merket at lydbildet ble for komplisert, det var lettere å forstå når jeg kun spilte melodistemmen. Jeg øvde også på en del skalaer for å få frem alle tonene! Det var god lydtrening. Når jeg da i tillegg så tangentene så kunne jeg høre overgangen fra en tone til en annen. Da kunne jeg få tak i takten, og jeg fikk gradvis frem rytmen.

Jeg kjente etter hvert at jeg var utrolig sliten. Nakken var god og stiv og jeg valgte å ta en løpetur. Men selv der var det mye spennende å høre på. Fuglelyder, en høytrykkspyler og trafikken var lyder jeg hørte! Diskanten kom tydeligere frem innimellom. Jeg merket mens jeg løp at jeg var skikkelig stiv i nakken og skjønte at min største utfordring kom til å bli å holde igjen. Jeg måtte passe på å ikke bli utslitt.

Var det en ting jeg ikke fikk til den dagen så var det å finne en måte å slappe av på. Jeg ville ikke ta av apparatet, men det var vanskelig å finne en måte å slappe av på med lyd på. Å se på tv var slitsomt pga bakgrunnstøyen og musikken i tv-programmene. Det var umulig å finne noe behagelig å høre på. Jeg minnet meg selv om at det var 2 dager igjen med justeringer!

Til slutt kapitulerte jeg og tok av apparatet. Jeg la meg tidig og var utrolig lykkelig over at det hadde gått så utrolig bra!

Min CI-prosessor. Foto: movale.

Første dag etter påske var dagen kommet. Den store dagen. Spent og nervøs møtte jeg opp på Rikshospitalet. Jeg møtte tolken min, og fikk komme inn til min tidligere audiofysiker. Han jeg hadde som barn! Man kan godt si at han kjenner min hørselshistorie godt.

Vi gikk rett på sak og jeg skulle prøve å sette på meg det nye apparatet. Jeg fant frem til magneten og fant ut hvordan jeg skulle få det på! Merkelig å ha et apparat på seg uten propp! Luft i øra er ikke så dumt. Jeg tok av meg høreapparatet på høyre side og skulle gå med bare CI-apparatet de første dagene.

Jeg har gjennom min CI-operasjon fått 22 elektroder implantert inn i mitt indre øre. Nå skulle vi stille inn det ytre apparatet (prosessoren). Først testet vi at alle elektrodene fungerte. Jeg merket ikke noe til det, men datamaskinen jobbet seg gjennom og testet hver elektrode.

Deretter jobbet vi oss gjennom hver elektrode. Lyden ble justert gradvis opp. Jeg skulle først si ifra nå jeg hørte et pip første gang, deretter skulle jeg si ifra når lyden var høy nok. Vi skulle stoppe rett før jeg kom opp i smertegrensen. Dette gjorde vi på alle 22 elektroder. Etterpå kunne jeg konstatere at alle lyder var mye lysere enn med et høreapparatet. Den veldig dype bassen var borte. Samtidig kunne jeg høre forskjell på bass og diskant!

Så skulle alle lydene settes på samtidig og jeg skulle oppleve et helt nytt lydbilde for første gang. Men før han gjorde det satte han lyden kraftig ned. Dette for å forhindre lydsjokk. Opplevelsen var helt merkelig, først hørte jeg bjeller og en sirene. Jeg forsto ingen lyder. Vi ble enige om å skru opp lyden litt. Da hørte jeg stemmen min for første gang. Ved å høre og munnavlese kunne jeg skjønne hva han sa. Han repeterte om og om igjen lyden O – S og ville vite hvilken lyd som var sterkest. S- lyden var litt plagsom (og uvant). Det ble litt for mye bjeller, sirener og klang/ekko, så vi dempet diskanten litt.

Etter 15 minutter ble jeg mer vant til lyden. Jeg merket hvordan hjernen min gradvis mer og mer godtok lyden. Da ble lyden satt opp!

Så skulle jeg spise lunsj. Jeg hadde apparatet på og prøvde å se om jeg skjønte noe som helst. Jeg kunne identifisere en mannsstemme bak meg og høye heler som klikket. Det var en sirene lyd som lå over alle lydene hele tiden. Utrolig slitsomt, og jeg slet veldig med å identifisere hva jeg hørte og opplevde som sirene. Jeg mistenkte at støy opplevdes som en sirenelyd. Jeg opplevde lyden som rar, og kunne kun høre min egen stemme og enkelte veldig høye lyder.

Etter lunsj var det på tide å fortsette ferden mot høyere volum! Men før det gikk vi gjennom annen hver elektrode og finjusterte de en gang til. Jeg merket at jeg tålte at lyden ble satt opp . Med 10 – 15 minutters mellomrom kunne vi gradvis justere opp volum. Jeg forstod mer og mer. De verste ringelydene forsvant, noe jeg tror skyldtes at vi var i et lydstille rom uten bakgrunnstøy.

Mens vi ventet på å skru opp lyden gradvis, øvde vi på enkelte lyder. Lyder som O – I, S – Sj, A – Sj. Vi tok to tester på setninger. En hvor jeg først fikk munnavlese og vite hva han sa (og hvor jeg skulle svare på om jeg hørte det jeg visste skulle komme), og etter på en setning uten å vite hva han sa. Jeg klarte to setninger uten å munnavlese. Helt fantastisk! I tillegg hørte vi på lyder i rommet. Papir som raslet, det var mye lyd det! Har ikke hørt den lyden siden matpapiret som ble krøllet sammen i matpausen på barneskolen.

Jeg fikk også koblet på en kabel til musikkspilleren for å teste ut musikk. Jeg hørte ikke instrumentene i det hele tatt. Jeg kunne høre et par ord, og opplevde forskjell på når det var toner/sang og prat. Jeg ble advart mot at musikk kunne bli vanskelig. Fikk litt hetta og ble veldig skremt, men samtidig også veldig provosert og bestemt på at dette skulle gå! Jeg måtte bare øve masse!

Etter å ha blitt introdusert for lyd i en intens sekvens fra kl. 09.00-13.00 var det på tide å dra hjem. Jeg var overveldet over å ha kommet så langt, bare det å klare å oppfatte to setninger uten å munnavlese var helt utrolig. Jeg dro hjem med mitt ene CI apparat, med høreapparatet i lomma og skulle bruke kvelden på å prøve meg frem.