Høst. Foto: oslopuls.aftenposten.no

Det er høst. Oktober. Jeg hører regnet tromme på vinduet (!) Det er småkjølig. På tide å få på sentralfyren. Det er snart en mnd siden valget. Travelt har det vært. Det er ikke feil å si at det meste av mitt fokus har vært på jobb. Jeg jobber nå. Er ferdig med operasjon, rehabilitering og sykemelding. Er ikke helt ferdig  med rehabiliteringen, men jeg har kommet langt. Nå er det liksom hverdagsrehabilitering. Rehabiliteringen og opptreningen skjer gjennom at jeg prøver å leve normalt.

Jeg har ikke skrevet så mye. Helgene har vært travle og hverdagene likeså. Men denne helgen. Har hatt to dager med ro og mulighet til å skrive. Har hatt lyst til å skrive, men hvor skal man starte? Det er så mange ting å skrive tenker jeg. Men hvor begynner jeg og hva ønsker jeg å skrive om?

Jeg var i København med HLF sitt CI utvalg siste helgen i september. Det var en studietur for å finne ut hvordan danskene har klart å sikre at dansker får to CI. På den turen møtte jeg mange mennesker som inspirerte meg, som har gitt meg sitater og ord som jeg gjentar inni meg. Sterke møter. Dette vil jeg skrive om.

Selv har jeg ikke skrevet om min egen rehabiliteringsprosess på lenge. Jeg vet at mange er nysgjerrige på dette. Men jeg må tenke litt over hva jeg vil formidle. Noe kommer nok. Må bare få det litt på avstand! Det er ikke alltid så lett å skrive om ting man står midt oppe i.

Gi meg gjerne tips og tilbakemeldinger på hva dere vil lese! Jeg har fått ønsker om å skrive om sosial hørsel/ retningshørsel. Er det andre ting?

Som sagt er det søndag idag. En typisk høstdag. Denne bloggposten får bli oppvarmingen til det som skal komme…

Deltagelse. Foto: bi.no.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli deilig å gå på jobb på en mandag. Du skjønner jeg er egentlig b-menneske. Og da er sjelden mandager en god dag. Det er den dagen du er trøttere en trøttest og det tar tid å få helgen ut av kroppen. Først litt ut på formiddagen får du hodet og hele maskineriet i gang og oppgavene føles som en del av deg selv.

Men det er ikke sånn idag. Igår kveld så tenkte jeg at det var synd helgen var over, men det gjorde ikke noe. Jeg skulle på jobb!

Jeg har vært en del innom jobb siden mai. Jeg har måttet ta det gradvis gjennom sommeren. Først var jeg aktiv sykemeldt, deretter jobbet jeg 20 %, så ble det 40% i juli.  I august begynte jeg å jobbe 80%. Fra idag jobber jeg 100%.  Nå jobber jeg på ordentlig. Jeg er blitt friskmeldt!

Det har tatt tid å komme tilbake til jobb for fullt denne gangen. Etter første operasjon i mars 2009 kom jeg altfor fort tilbake til jobb. Å fullføre rehabilitering og begynne i jobb, en helt ny jobb tilogmed, ble for tungt. Jeg var konstant trøtt og det meste var en kamp. At jeg i tillegg måtte kjempe for operasjon og CI nr 2 gjorde at jeg aldri helt klarte å hente meg inn. Jeg fikk gjort jobben min, men inspirasjonen og motivasjonen ble stadig mer tynnslitt.

Syk Foto: movale.no

Da jeg omsider ble operert i slutten av oktober 2010 så jeg for meg at jeg skulle få hvile. Og at jeg ved en litt lenger sykemelding. Ikke mye, men litt lenger. Da skulle jeg komme tilbake. Uthvilt. En liten strek i regningen var at rehabiliteringen i runde nr 2 var mye tøffere enn etter første operasjon. Den rolige rehabiliteringen med rolige morgener med avisen måtte jeg se lenge etter. Jeg erfarte fort at det å være sykemeldt er tøft! Veldig tøft!

Jeg har fått en erfaring som har gitt meg enorm respekt og forståelse for de som er syke og som ikke kan jobbe.

Jeg kjempet meg gjennom månedene. Det som skulle være en liten pause og et avbrekk fra jobb. Det ble en isteden en rehabiliteringsprosess som slukte energi og selvfølelse. Jeg fikk en reminder om at NAV er NAV. Kalde gufs, minner fra fortiden og tidligere perioder i livet med mye kontakt med velferdsetatene ble vekket til livet. Og ja, sånne minner og erfaringer er skadelig for selvbildet. Jeg måtte være veldig bevisst og ikke la det gå ut over selvfølelsen, noe som igjen kostet mye.

Jeg kan trygt si at det var ekstremt slitsomt å være sykemeldt og i kontakt med “hjelpe”apparatet! Jeg savnet jobben! Men jeg måtte være tålmodig! Det ble en vekker for meg at jeg, ressurssterke meg som visste at hvis jeg bare var tålmodig så skulle det gå bra. Ja, selv ressurssterke meg begynte å tvile etter 3-4 mnd. Tvile på om jeg kunne gjøre en jobb. Tvile på om jeg var ønsket. Tvile på at det ville gå bra med meg.

Selv jeg som hadde så gode prognoser begynte å tvile på meg selv. Det ble den største tankevekkeren!

Et år er ikke mye. Det har jeg alltid tenkt. Jeg hører om mammaer som er i permisjon i et år og som ikke ønsker å gå tilbake til jobb. Vi hører om folk som reiser et halvt eller et år og realiserer seg selv. Men det å være syk er ingen permisjon fylt med positivt innhold eller en reise fylt med inspirasjon. Nei det er en reise i ens eget indre hvor man må beherske tvil og energisluk og andre uhumskheter. Den jenta som alle peker på som ressurssterk, fikk trøbbel med selvfølelsen etter 3-4 mnd. Det er med ydmykhet jeg nå ser folk som er langtidssykemeldte i øynene.

Jeg er nå tilbake i jobb. Det var planen hele tiden og jeg har det veldig godt på jobb nå. Kreativiteten, motivasjonen og gleden over å høre til er på plass. Jeg er heldig!

Arbeid for alle. Foto: movale

Arbeiderpartiet sier at arbeid er viktig. Jeg har fått en verdifull kunnskap og erfaring nå. Folk skal slippe å bli diskriminert. Slippe å bli fortalt at du ikke er god nok. Slippe å høre at du ikke hører til.

Arbeide ER viktig! Veldig viktig.

Kalender. Foto: movale.

Etter en veldig lang sommerferie (23. juni til 2. august) var det på tide å komme igang med jobb igjen. Nå har jeg vært i min nye jobb i 1 uke. Det har vært gøy å bli kjent med nye mennesker.

Som B-menneske har selvsagt det å få døgnrytmen igang igjen vært den største  utfordringen. Det var ikke noe annet å gjøre enn å dra frem vekkeklokke nr. 2! Jeg har virkelig levd livets glade dager i sommer. Det har blitt veldig lite trening og mye god mat. Jeg skal få det gøy med å komme igang med rutinene igjen. Merker at det skal bli godt også!

Uken har gått med til å finne ut av alt mulig stort og smått. Jeg har fått et midlertidig kontor. Vi skal alle over i nye lokaler i mnd.skiftet august/september. Det gjør at jeg ikke har brukt så mye energi på å prøve å tilrettelegge kontorplassen. Jeg har tolk og det får holde enn så lenge. Skal fortsatt ha tolk fire dager i uken denne høsten også! Det er godt når det er mange nye mennesker og nytt stammespråk. Jeg merker at det er uvant å jobbe og kommunisere med CI. Vil ikke slite meg ut på å gå for fort frem.

Vi har vært veldig få på jobb denne uken. Det har ikke vært så lett å få oversikt over hvordan den nye jobben er. Fordelen er at jeg har kunnet få en myk start med litt mindre stressende tempo og litt færre folk. Det har vært hyggelig å kunne bli litt bedre kjent med noen få. Har tidligere erfart at det å bli møtt med veldig mange nye nysgjerrige ansikter kan bli ganske intenst. Ukeslutt med hyggelig fredagspils var defintivt et høydepunkt!

Det var et godt førsteinntrykk. Jeg vet det tar tid å bli kjent med nye mennesker, nye oppgaver og en ny jobb generelt. Jeg trenger nok litt tid, både til å komme meg etter ferien men også til ny jobb!

Fine blomster! Foto privat: Marte Oppedal Vale

Det er mange store ting som skjer i livet mitt nå. En ting er jo CI, lyd og alt det som skjer i forhold til det. Men jeg skal jo skifte jobb også! Rett etter kontrollen på Riksen bar det tilbake til jobb. Det skulle være avslutning med kake.

Jeg hadde litt ambivalente følelser om det å slutte. Jeg gleder meg jo selvsagt veldig til å begynne i ny jobb, men det er også rart å skulle slutte i en jobb som jeg har brukt så mye energi på å beholde. Er ikke få runder med fornyelser av engasjementer jeg har vært gjennom. I hver runde har jeg måttet jobbe for å få bli. Nå skulle jeg plutselig ikke argumentere lenger, men heller være glad for ny jobb! Og gleden er der. Det er deilig å vite at jeg nå skal over i en fast jobb. Det er lettere å investere, planlegge og se en fremtid i jobben. Det gleder jeg meg til!!

I går var det trist å si farvel, farvel til et flott fellesskap blant gode kollegaer. Jeg er heldig om jeg får et like godt fellesskap i den nye jobben! Etter god kake, blomster og hyggelige ord var det godt at det endelig var helg og sommerferie!

Kake. Foto: freiahjemmekonditori.no

Så skjedde det igjen. Da jeg trodde jeg hadde sett toppen av kaka, viste det seg at det var en etasje til!! Lucky me. Jeg har fått tilbud om ny jobb! Fast jobb, god lønn og spennende oppgaver. Går det an å være mer heldig?

Siden jeg allerede har satt i gang en prosess med sjefen måtte jeg fullføre den prosessen. Jeg tok kontakt med sjefen og spurte om de ville komme med et mottilbud. Jeg fikk et tilbud fra dem også, og satt der i en luksusposisjon. Selvsagt er tanken om å skifte jobb midt oppi rehabiliteringen ganske skummel, men jeg var vel innerst inne aldri i tvil. Det er på tide å gå videre!

Jeg takket ja til ny jobb i går Det er vemodig men også veldig spennende. Avtalen er at jeg skal begynne i ny jobb etter sommerferien. Men først skal jeg ha påskeferie og ikke minst lydpåsetting!!

Kalender. Foto: movale.

Da jeg fikk vite at jeg skulle opereres snakket jeg med arbeidsgiver og sa at jeg måtte opereres. Jeg sa også at det ikke føltes veldig trygt å skulle være nyoperert og jobbsøker. Både med tanke på operasjon og en påfølgende rehabiliteringstid vil jeg helst bli i jobben.

Jeg syntes usikkerheten med hensyn til jobb er stressende, og ba om at de fremskyndet vurderingen av mulighet for å få en fast stilling. De at de skulle vurdere det.

To jobbintervjuer var det siste jeg måtte takle før jeg skulle opereres. Ikke akkurat en ideell oppladning til operasjon. I tillegg til å stresse over at jeg skulle opereres, og usikkerhet mht komplikasjoner måtte jeg på to intervjuer. Et intervju hos min arbeidsgiver og et intervju på den nye jobben jeg hadde søkt på. At intervjuene måtte gjennomføres på samme dag (siste arbeidsdag før operasjon) var en utfordring i seg selv.

At jeg måtte til intervju der jeg hadde jobbet i 3 år, er i seg selv litt spesielt. Jeg hadde vel mine tvil om de ville klare å oppdage noen nye sider ved meg som de til da ikke hadde sett. Følte at det var litt spill for galleriet men jeg har spilt spillet i 3 år så jeg så vel ikke helt noen annen løsning enn å fortsette spillet.

Det var vanskelig å motivere seg for intervjuet i den andre jobben. Ikke fordi jeg ikke har lyst på jobben – for DET hadde jeg! Men frykten for operasjonen, komplikasjoner og en vanskelig rehabilitering gjorde det ikke så fristende å skifte jobb. Tanken på mange nye mennesker, nytt stammespråk, nye navn og ny runde med tilrettelegging i tilfelle jeg skulle skifte jobb fristet ikke veldig. Men det er ikke opp til meg. Jeg måtte bare gi alt!

Ps: Samme dag fikk jeg jo selvsagt en telefon. Ja, du leste riktig. Telefon fra Riksen med informasjon om selve operasjonen. En klassiker, burde ikke lenger bli overrasket.

Illustrasjon. Foto: movale

Jeg har hele livet prøvd å leve et “normalt” liv. Jeg har studert, jobbet og prøvd å gjøre det jeg har hatt lyst til og drømt om å gjøre. Det kan være nyttig å vite litt om min jobbsituasjon for å forstå hva jeg har måttet være opptatt av i tiden rundt min CI-utredning og -operasjon. Jeg har de siste tre årene hatt mange midlertidige stillinger.

Jeg fikk etter et vikariat på fire mnd og et engasjement på 1 år i 2006, et tilbud om midlertidig stilling i staten. I forhold til arbeidsoppgavene jeg har hatt har det vært en fantastisk mulighet og en god jobb. Men 5 engasjementer på 3 år og 4 mnd var ikke helt en del av planen. Skal jeg være ærlig hadde jeg aldri trodd at det skulle bli så mange engasjementer over så lang tid. Var jeg naiv? Jeg hadde nok et litt for idealistisk og lite realistisk bilde av staten som arbeidsgiver. Om ikke annet trodde jeg det var en målsetting å ansette personer med nedsatt funksjonsevne i staten. Hele prosessen har vært tøff og et kontinuerlig stressmoment.

Jeg er nå inne i i min femte forlengelse, og jeg fikk nylig et tilbud om et halvt år ekstra. Jeg har jobb frem til sommeren. Har også fått bekreftet at de ikke kan gi meg fast stilling nå. De viser til at 3 år engasjement vil kunne tilsi at jeg snart kan ha rett på fast jobb (regelen for å ha rett på fast stilling er 4 år med engasjement). Signalene er at de kanskje vil vurdere meg for fast stilling til sommeren. De kan ikke love meg det. Men de ser vel at det vil være vanskelig å forsvare flere forlengelser. Med andre ord, de har utsatt avgjørelsen ennå en gang.

Fem engasjementer gjør noe med en. Klok av skade har jeg snust på arbeidsmarkedet. Jeg så en stilling jeg kunne tenke meg for en stund siden og jeg turte ikke å gjøre noe annet enn å søke.