NAV. Foto: nav.no.

Som hørselshemmet så får man aldri helt ferie, før semesteret er over må man begynne å tenke på neste. Med tanke på vårens strevsomme forsøk på å få tolk så spørs det om det blir noen særlig avslappende ferie.

I går skrev jeg om kronikken i dagsavisen og det motiverte meg til å skrive litt mer!

Mine tidligere bloggposter om kampen om å få tolk, finner du her:

• 22. januar 2010: Dårlig tolketilbud!
• 8. februar 2010: Ingen løsning med det første…
• 25. februar 2010: Dystre utsikter for tolkeyrket og tilbudet til hørselshemmede
• 6. juli 2010: Ekskludering i praksis!

Status på “min sak”

Når det gjelder min egen sak så har jeg “kapitulert”. Det tok lang tid å få bildetolkutstyret på plass og jeg har erfart at det å lære seg å bruke en ny tolkemetode ikke er bare enkelt. Med det tolkebehovet jeg har og den metoden jeg bruker så er ikke bildetolk godt nok. Med andre ord har det vært mye styr og tid og krefter som har gått med denne våren til å få et tolketilbud på plass – alt til ingen nytte! For å skjermes på jobb må jeg nå også benytte hjemmekontor deler av uken. Det er for krevende å fungere på en arbeidsplass med så lite tolk som jeg har fått denne våren!

Jeg måtte kaste inn kortene da jeg ikke lenger klarte å få tolketjenesten til å gi meg et tilbud som jeg kunne fungere med. Jeg kastet ballen til arbeidsgiver og sa at nå får dere ta en økt. Kampen om å få administrert tolketjenesten og tolkene er så slitsom at det er lurt å gå litt på skift.

Arbeidsgiveren min har hatt møte med tolketjenesten og de har virkelig gjort en innsats i forhold til å få løst floka. Til høsten skal arbeidsgiver ta en større del av administrasjonen, men jeg føler meg på ingen måte trygg. Enn så lenge hviler jeg ut og så får vi håpe jeg snart er klar til en ny runde med masing og administrering.

Stå sammen?

Jeg håper flere nå hiver seg på og forteller om sine erfaringer. Jeg kjenner selv at den daglige kampen om å få tolk er så utmattende at det er lett å resignere og tenke at det ikke nytter å kjempe for å få et bedre tilbud. Men det er viktig at dette blir løst. Skal hørselshemmede ha en plass i arbeidslivet må det  være tilgjengelige tolker!

Rettighetene vi har er fine på papiret, men de er tomme når NAV ikke klarer å utløse dem. Politikerne må snart våkne og innse at vi utsettes for diskriminering. Slik det er nå er arbeidstaker og arbeidsgiver gissel i en situasjon som ikke er holdbar!

Dagsavisen. Logo. Kilde: dagsavisen.no.

Dagsavisen hadde igår en veldig god kronikk. Hilde Haualand og Hanne Cecilie Kavli skriver om hvor vanskelig det er å fungere i arbeidslivet med dagens tolketjeneste. Det er som å lese om min egen arbeidssituasjon! Jeg støtter virkelig det som her tas opp! Det må gjøres noe med tolketjenesten for hørselshemmede i Norge!

Dagsavisen (bilde). Kronikk 5.juli 2010.

Økonomi. Foto: movale.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen gikk ut og dro opp diskusjonen om helseprioriteringer 4. juni 2010. Professor Per Fugelli kastet seg også inn i diskusjonen og rettet blant annet pekefingeren mot politikere og deres manglende ryggrad. Mange har kastet seg inn i debatten, men jeg undrer: er det mulig å diskutere rettferdighet, menneskeverd og helseøkonomi samtidig?

Hva slags debatt er vi egentlig med på?

Min tanke med å skrive om dette temaet er at jeg har noen tanker om konteksten og rammen for debatten. Jeg opplever at det er en del problemstillinger som ramses opp ukritisk. Og andre aktører hiver seg inn og diskuterer disse problemsstillingene uten å avklare vinkling og avgrensning:

Er det èn debatt eller flere og hvem er med i debatten?

• er politikerne våre i stand til å diskutere disse problemsstillingene? Representerer våre folkevalgte egentlig pasientene her? Eller overlater de jobben til pasientorganisasjonene som er overlatt til en beinhard kamp for å sikre seg rettigheter og ressurser for sine?
• betyr “en behandling” det samme for alle? Hvordan skal man sikre likebehandling, der hvor det er nødvendig å forskjellsbehandle for å oppnå likhet?
• kommer ressurssvake grupper til å ha mer innflytelse på prioriteringer heretter? Er det å ha en åpen debatt nok for å sikre at alle blir hørt?
• vil ulike fagmiljøer være enige og vil forskningen være av en god nok kvalitet? Er det for eksempel i det hele tatt mulig å måle helseøkonomisk effekt?
• er det grunn til å tro at legemiddelindustrien kommer til å føye seg debatten og overlate valg av forskningsprosjekter etter politikernes prioriteringer?

Hvis det er en verdi- eller etisk debatt og ikke en ren økonomisk debatt (slik det egentlig ser ut til å være):

• hva er premissene for å diskutere etikk og verdier? har alle de involverte samme syn på mennesket? Diskuterer vi fordeling av behandling gitt en diagnose, eller er vi også opptatt av helheten og mennesket bak diagnosen? Er vi sikret en rettferdig fordeling dersom diagnosen eller diagnosegruppen din skal være det avgjørende for tildeling av ressurser?
• hvem kan gjøre avgjøre hvilke verdier som skal være førende, kan vi stole på disse avgjørelsene – også når vi vet at alle ikke blir hørt (er det etisk forsvarlig)?
• hva om det er konflikt mellom ulike aktører (politikere, grupper av fagmiljøer, legemiddelindustrien, brukermiljøer mv.)? Hvem har mest rett?

Og hvordan skal man debattere økonomi?

• hvem skal spare penger? Er det kroner og øre i helsebudsjettet alene eller totalsummen i nasjonalbudsjettet (inkludert kostnader/nytte på andre samfunnsområder) som en helhet? (les: helseøkonomi eller samfunnsøkonomi)?
• skal vi fordele og gi avslag på individnivå eller gruppenivå etter diagnosetilhørighet?
• hvilke kostnader og hvilke nytteverdier kan tas med i regnestykket?
• skal man diskutere med utgangspunkt i sosial utjevning blant befolkningen mht om de har ressurser eller ikke?
• er det mulig å sette en prislapp på enkeltmenneskets liv? Sette en pris på alder, funksjonsnivå, kjønn, etnisitet, sivil status, omsorgsforpliktelser, arbeidstilknytning, livskvalitet mv.?
• hva er behandling? Er det bare behandlingsmetoder som feks medikamentell behandling og teknologi/utstyr som er kilde for diskusjonen her? Eller skal vi også diskutere pleie og omsorgsutgifter? Det er fort gjort at man uten å ville det får et sorteringssamfunn basert på grumsete holdninger.

Manglende strukturell ramme rundt en vanskelig debatt

Jeg liker ikke premissene og rammen for diskusjonen jeg har sett så langt.  Den er  altfor tabloid til å kunne debatteres seriøst slik den er fremstilt i media. Jeg vet ikke om jeg har tillit til de aktørene som til nå har uttalt at de representerer noen. Kan jeg ha tillit til mine folkevalgte? Jeg har sett de vingle før!  Det er mange som legger frem gode problemsstillinger og dillemmaer. Men det er veldig mange som diskuterer uten tydelige avgresninger opp mot andre problemsstillinger og dillemmaer. Den sistnevnte gruppen er dessverre alt for ofte våre folkevalgte.

Men det største problemet er at ingen har gode forslag på hvordan det skal debatteres og hvordan vi skal kunne bli enige på en rettferdig måte og hvor alle parter er blitt hørt.

Selv i denne siste debatten om etikk og prioriteringer klarer man ikke å få til rammer for en god diskusjon på gode premisser. Slik det politiske system og samspillet med media er lagt opp, er det få ting som tyder på at denne diskusjonen vil være mulig å gjennomføre.

Når aktører misbruker sin makt i en debatt…

Beslutnings og prioriteringsdebatten har klare svakheter. Jeg har selv erfart hvordan en diagnose og behandlingsmetode ble kilde for debatt som et resultat av en maktkamp blant brukerrepresentanter og det politiske miljø. Hvor fagmiljøet til slutt ble de som “tok beslutningen” ved å legge frem tvilsomme forskningsresultater og med egeninteresse av å spare penger.

At debatten føres opp i lyset, enten det er i media eller i det politiske miljø, er ingen garanti for at de riktige etiske og verdimessige valgene blir gjort.

Anne-Grete Strøm-Erichsen og Bjørn-Inge Larsen. Kilde: regjeringen.no og helsedirektoratet.no.

Jeg har i lengre tid, sammen med andre som trenger CI-operasjon på to ører kjent helsevesenets prioriteringer på kroppen. Som en av de sterke tok jeg kampen og har nå fått tilsagn på operasjon nr 2. Selvsagt er det for meg en enorm seier, men seieren har bismak. Mange av mine venner lever fortsatt med vedtaket fra Nasjonale rådet for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, om at voksne ikke skal få 2 CI fordi det er for dyrt!

Da helsedirektør Bjørn-Inge Larsen gikk ut og dro opp diskusjonen igjen kjente jeg at jeg ble kvalm. Med min egen kamp friskt i minne var det vondt å få rippet opp igjen i alle argumentene og den febrilske kampen for å bli anerkjent og verdsatt som et helt menneske! At jeg også er en av de ressurssterke som har kranglet meg frem til operasjon er også en vond beskyldning å få mot seg!

Debatten er svært vanskelig og jeg har flere tanker om den. Jeg får se om jeg klarer å skrive noe om det. Det er en komplisert debatt og det er mange problemstillingerog dilemmaer som man må se nærmere på.

Jeg har indirekte skrevet masse om det som nå diskuteres i media tidligere. Men den røde tråden i mine bloggposter har vært min egen kamp og argumentasjonen rundt vedtaket om at voksne kun skal få ett øre operert når de er døve. Innledningsvis lenker jeg opp noen av mine gamle bloggposter om min kamp, så får vi se om jeg klarer å skrive noen nye bidrag til diskusjonen.

• Om å sloss mot systemet, 19.august 2009
• En prislapp på livskvalitet, 31.august 2009
• Et politisk eksperiment?, 1.september 2009
• Evaluering av medisinske metoder, 25.september 2009
• Det ER lønnsomt, 14.oktober 2009

Deltakelse for alle? Foto: bi.no.

Tirsdag skjedde det igjen. Nok en gang møtte jeg en barriere. Jeg fikk nok en gang bekreftelse på at vi har mye arbeid foran oss for å sikre tilgjengelighet for alle til samfunnsdebatten…

Tilgjengelighet for alle til kulturarenaer og til samfunnsdebatten er viktig for land som hevder seg å være demokratiske. Mange som bor i et land som kalles demokrati tar det ofte for gitt at samfunnsdebatten og demokratiet er for alle. Men sånn er det ikke. Hvertfall ikke i Norge.

Dette til tross for at deltakelse på disse arenaene er avgjørende for at vi alle som individer i dette landet skal få en felles identitet!

At etniske minoriteter ikke kan delta er noe som har fått økt oppmerksomhet og det har blitt satt på dagsorden! Dette er definert som et problem – og det er bra! For ja, det er et problem at mange med etnisk minoritetsbakgrunn ikke har tilgang til samfunnsdebatten og demokratiske arenaer.

Men så var det oss med et kommunikasjonshandikap da, og særlig oss som hører dårlig. 600.000 mennesker i dette landet regnes med i gruppen hørselshemmede. Vi er med andre ord ganske mange! Vi er i en situasjon hvor vi:

• ikke kan delta i lunsjsamtalen når temaet er hva som gikk på tv kvelden før eller den nye norske filmen som går på kino. Ene og alene fordi tv-programmet eller filmen ikke har vært tekstet med norsk tekst.
• ikke kan delta i samfunnsdebatter og diskusjoner fordi vi har mistet verdifull informasjon på nyhetene, i debattprogrammer på tv eller i valgkampen. På grunn av manglende tekst eller dårlig tekst, eller at man ikke fikk tolk.
• ikke kan delta på lik linje med andre i politiske organisasjoner fordi møter ikke har teleslynge, ikke tar hensyn ved å ta pauser eller tar hensyn til at folk har behov for tilrettelegging. Noe jeg har skrevet om før i denne bloggposten.

I Norge har vi tradisjon for å bygge broer til små øysamfunn. Ja det koster mye og det er dyrt. Men vi ser verdien av at alle skal inkluderes og velger å ta kostnaden. Men når vi skal utvikle teknologi eller gjennomføre tiltak for å sikre tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne, ja da er det for dyrt! Veldig dyrt!

Dette er ikke for dyrt. Det handler om verdier og om å ta noen valg. Det handler om at man faktisk må prioritere og si at dette handler om menneskerettigheter og at vi må bygge bro også der hvor samfunnet selv har skapt barrierer.

Jeg gikk i demonstrasjonstog for tekst på tv på 90- tallet. Dette er fortsatt et stort problem idag. Jeg har vært med å kjempe for tekst på norsk film i mange år. Det tar for lang tid! Det tar så lang tid at det ikke kan forsvares. Hvertfall ikke hvis du ønsker å si at du har et verdisyn som fremmer menneskerettigheter og like muligheter for alle grupper – også de hørselshemmede.

På tirsdag fikk jeg invitasjon til et debattmøte jeg kunne tenke meg å delta på. Jeg undersøkte litt om det var tilgjengelig for meg. Litteraturhuset skulle ha en spennende debatt. Problemet er bare at arrangementet er i møterommet Kverneland. Hvordan kan det være et problem lurer du sikkert på? Vel, hadde arrangementet vært i rommet Wergeland så kunne jeg vært med – der har de nemlig teleslynge. For det er nemlig slik i Norge i 2010 at det er om rommet heter Kverneland og ikke Wergeland som avgjør om jeg har rett og mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Ikke hva jeg mener, hva jeg er opptatt av og hva slags tema  jeg ønsker å engasjere meg i  når jeg skal definere min identitet som samfunnsborger…

Briskebybloggen. Foto: movale.no

For en tid siden fikk jeg spørsmål fra Sindre om jeg ville skrive for Briskebybloggen, en blogg for elever som går på Briskeby skole og kompetansesenter. Jeg husker selv fra tiden jeg gikk der at jeg alltid savnet å høre gode råd. Det kunne være langt mellom forbildene og de som kunne vise vei. At jo, det er absolutt mulig å leve med nedsatt hørsel i en studie- og arbeidssituasjon. Den gangen var det noen som gav meg råd, og nå er det min tur å gi noe tilbake.

Det er vanskelig å gi gode råd. Først og fremst må man bare fortelle sin egen histore og håpe at den treffer noen. Det var hvertfall det som var strategien for min bloggpost om mitt utdannings- og yrkesliv.

Bildetolk. Foto: nav.no

Siste katt og mus lek er at NAV tolketjeneste har anbefalt meg å bruke bildetolketjenesten for å sikre meg tolk de dagene tolketjenesten ikke klarer å stille med tolk. Men da må man jo søke om utstyr! For de som har litt kjennskap til NAVs søknadssystemer og som har erfaringer med arbeidsgiveres frykt for kostnader kan tenke seg hva slags runddans vi har på kontoret og med NAV for tiden. Jeg sitter bare og ser på og føler meg som en brysom arbeidstaker!Jeg kan vedde på at det tar noen uker før de får søkt og videre hvertfall en mnd før NAV får behandlet søknaden og jeg kan få min PC. Merk deg at dette er foreslått som et strakstiltak eller suppleringstiltak i en akutt situasjon. Heia NAV!

Det har vært noen runder i det siste hvor Universitetet i Oslo foreslo å legge ned tolkestudiene her i Oslo. Nå snudde de heldigvis i denne saken. Men det er like fullt et faktum at alle plasser ikke blir fylt opp. Det er også et faktum at det er mange tolker som ikke blir i yrket lenge. Det er for dårlig betalt, et typisk kvinnedominert yrke med svak fagforening til å kjempe for gode arbeidsbetingelser.

At mange tolker over tid i yrket og når de kommer i etableringsfasen sliter med feks omsorgsforpliktelser kombinert med dårlige arbeidsbetingelser, gjør at noen tolker kompanserer ved å være frilansere. Dette har gjort at tolkene er delt i to grupper. De fast ansatte og frilanstolkene. Sånt blir det heller ikke felles gode arbeidsbetingelser av. Og dette er bra for arbeidsgiver NAV og Arbeidsdepartementet!

Det er med andre ord ganske tragiske forhold og dystre utsikter dersom situasjonen ikke bedrer seg. At NAV og Arbeidsministern som arbeidsgiver i tillegg utnytter denne yrkesgruppen i kraft av å være arbeidsgiver er også ganske tragisk. Dette er kanskje det mest alvorlige, nemlig at velferdsstaten vår i sin iver på å oppfylle individuelle rettigheter for grupper, samtidig ikke sikrer gode betingelser som gjør at tolkene kan leve, føde barn og nettopp ha tolkeyrket som hovedinntektskilde. De havner i likestillingsfella sammen med andre dårlige betalte kvinneyrker.

Og ja, til syvende og sist så er det meg selv og landets hørselshemmede som får betale. Det hjelper fint lite med fine rettigheter på papiret. I tolketjenesten og tolkenes iver for å sikre gode betingelser så må det jo gå ut over noen! Ja, det er blant annet meg det!

NAV. Foto: nav.no.

Etter noen uker intenst arbeid med å få løst floka med tolketjenesten har jeg nå mer eller mindre gitt opp. Jeg innser at jeg må leve med min nye ekstrajobb. En jobb som bare tapper meg for energi og som jeg ikke får lønn for å utføre.

For noen uker siden skrev jeg en e-post til tolketjenesten hvor jeg uttrykte sterk misnøye og ba om at det måtte bli en bedre løsning på situasjonen. Etter to uker fikk jeg omsider avtalt et møte og sist uke skulle vi prøve å løse floka. Det gikk som forventet – ikke spesielt bra.

NAV tolketjenesten har ikke nok ressurser og kan ikke gi meg det jeg har behov for.

Så vi brukte en time på å bli enige om at 20 tolker på en mnd var litt mye. (Sist oppdatert: 25 forskjellige tolker til nå). Vi har blitt enige om å prøve å bruke færre tolker. Jeg har ikke merket så mye til “bedringen” ennå, men smuler kan være bra det, bare man er sulten nok! Får håpe de klarer å formidle litt bedre etterhvert.

I tillegg ble vi enige om en del småtiltak. Jeg tror ikke det kommer til å hjelpe meg nevneverdig, men man må ta det man kan få. Jeg ser vel nå at jeg må velge mine kamper med omhu. Det er viktigere for meg å holde meg i jobb og prøve å ha noe fritid fremfor å brenne meg ut på en kamp som jeg ikke kan vinne alene.

Det er bare å innse det! Denne kampen har jeg tapt!

Det er ikke første gang tolketjenesten ikke har fått de midlene de trenger. Se innslag fra Dagsrevyen her: Døve får ikke tolk. Dette er en vedvarende problemstilling, en kamp som for meg alene blir for stor. Når det ikke går, må man bare innse det. Tolketjenesten får neppe noe mer ressurser i år. Jeg har ikke noe valg i denne omgang, annet enn å tåle konsekvensene.

Det ser ikke ut til at det blir noe lysere med det første. Universitetet i Oslo planlegger å legge ned tolkeutdanningen, noe Norges Døveforbund og HLF har skrevet om og reagert på. Videre så har ikke Arbeidsdepartementet tenkt å gjøre noe som helst for å bedre tolkesituasjonen. Tolkeutredningen som ble lagt frem i 2008 ligger godt gjemt i skuffen hos en byråkrat!

Med andre ord, det ser ikke ut til at lille meg kommer til å få noe bedret tolkesituasjon med det første! Vi får bare håpe inderlig at Riksen snart gir meg CI på et øre til. Kanskje jeg da ikke blir like avhengig av tolk? Vi får håpe det. Slik satsningen på å bedre tilgjengelighet til kommunikasjon for døve ser ut akkurat nå, så er det ingen løsning med det første…

Tegnspråk. Foto: movale.

For de som tror at vi som er avhengig av et helsevesen og en arbeids- og velferdsetat får det vi har rett på. Vel, de tar feil! Min nyeste hobby er å leke koordinator for tolketjenesten. NAV tolketjeneste informerte meg før jul om at de på grunn av få ressurser dessverre ikke kunne gi meg det tolketilbudet jeg har behov for på jobb etter jul. Dette er behov jeg har rett på å få dekket så dette var en ganske dramatisk beskjed å få.

Jeg har frem til nå hatt noen faste tolker på jobb noen timer pr. dag, noen dager i uka (kontortolk). Men nå har tolketjenesten funnet ut at jeg skal bruke møtetolk. Dette innebærer at jeg skal melde inn til tolketjenesten om behov for tolk for hvert eneste møte! I min verden kommer de fleste møter på kort varsel. I tillegg blir ofte møter flyttet på i siste liten. Da sier det seg selv at det tilbudet jeg nå får – det dekker ikke mitt behov! På spørsmål om de kan følge meg opp ekstra, for å få oversikt over alle møter gir de meg avslag. Det har de ikke ressurser til. Jeg får pålagt et betydelig ekstraarbeid for å få det tilbudet jeg har rett på. I tillegg blir fratatt deler av tilbudet jeg har hatt frem til nå.

Man kan jo spørre seg hva jeg skal med tolk, nå som jeg har fått lyd på det ene øret. Jeg har siden jeg fikk CI prøvd å kutte ned på bruk av tolk uten at det har gått bra. Jeg hører bedre i enkle kommunikasjonssituasjoner. Men min kommunikasjonsevne i krevende situasjoner ikke er blitt bedre, kanskje heller verre. Er det en ting man kan si om min jobb;  ja, så er det at den er full av krevende kommunikasjonssituasjoner.

Dette har jeg gitt tilbakemelding på til mine kollegaer og arbeidsgiver. Det jobbes med dette. Jeg ser at det ikke bare er gjort i en enkel vendig å endre på en kommunikasjonskultur. Sånt tar tid. Inntil videre trenger jeg tolk!

Ikke nok med at jeg er blitt fratatt noen av tilbudet og får en betydelig ekstrabelastning mht å bestille tolk. På grunn av dårlig formidling så har jeg nå i løpet av 3 uker hatt 20 forskjellige tolker. Du leste riktig 20 FORSKJELLIGE tolker! Det er ikke bra. Kvaliteten på tolkingen er dårligere. Jeg er ikke fornøyd med situasjonen og tolkene er ikke fornøyd!

Jeg er ikke spesielt imponert over tolketjenesten, over NAV generelt og over våre politikere i helsesektoren og i arbeids- og velferdssektoren.

Hvis dere virkelig ønsker at jeg skal være i jobb – da må dere snart begynne å levere og oppfylle de rettighetene jeg faktisk har!

Nissen Julius og bamsen HÆ. Foto: movale.no

Det er lite som har skjedd med min egen CI-sak de siste måndene. Mitt fokus har vært på å være tilstede og bidra på jobb, samt å være sammen med venner. Den lille energien jeg har til overs etter jobb har vært viktig å prioritere riktig. Det er derfor det blir lite nytt på denne bloggen. Jeg skulle så gjerne fortalt dere masse spennende nytt. Men sånn er det ikke.

Jeg går fortsatt og venter på svar fra St.Olavs. Har så langt ikke hørt noenting. Ryktene går om at Riksen planlegger et forskningsprosjekt mht CI 2, men det er ennå ikke bekreftet formelt.

Hverken jeg eller HLF har fått bekreftet at det blir noe prosjekt, de sier bare at de jobber med det. Vi vet ingenting om realistisk tidsramme dersom det skal gjennomføres. Vi vet heller ikke hvem som vil bli valgt ut som kandidater til et slikt eventuelt forskningsprosjektet. Det er ikke mye å lene seg til.

Året 2009 startet fantastisk med en skikkelig opptur. Jeg ble operert på venstre øre og en ny verden av lyder har åpnet seg for meg. Siste halvdel av 2009 har vært en lang kamp som ennå ikke er over. Det har blitt en del skuffelser mht CI 2 og jeg merker at jeg er lei av å vente. Min strategi akkurat nå er at jeg ikke tør å håpe for mye. Får jeg operasjon i 2010 blir jeg kjempeglad, men så lenge jeg ikke har fått det bekreftet så må jeg bare vente.

Jeg har ikke noe håp om at jeg får mitt høyeste ønske oppfylt til jul i år. Jeg tror dessverre ikke på at hørselsnissen eller julenissen kommer med gode nyheter. Jeg skal bruke ferien min til å hvile ut etter en slitsom høst og samle krefter til nye slag som vil komme i 2010!

Jeg ønsker å takke alle dere som har fulgt meg i år. Dere har vært en utrolig støtte og det varmer stort å vite at så mange følger med! Jeg ser på statistikken på bloggen at jeg har mange som følger meg hver dag. Tusen takk for det!

Dere får alle mine hjertligste hilsner og jeg håper dere alle får en fredelig jul!