NAV. Foto: nav.no.

Som hørselshemmet så får man aldri helt ferie, før semesteret er over må man begynne å tenke på neste. Med tanke på vårens strevsomme forsøk på å få tolk så spørs det om det blir noen særlig avslappende ferie.

I går skrev jeg om kronikken i dagsavisen og det motiverte meg til å skrive litt mer!

Mine tidligere bloggposter om kampen om å få tolk, finner du her:

• 22. januar 2010: Dårlig tolketilbud!
• 8. februar 2010: Ingen løsning med det første…
• 25. februar 2010: Dystre utsikter for tolkeyrket og tilbudet til hørselshemmede
• 6. juli 2010: Ekskludering i praksis!

Status på “min sak”

Når det gjelder min egen sak så har jeg “kapitulert”. Det tok lang tid å få bildetolkutstyret på plass og jeg har erfart at det å lære seg å bruke en ny tolkemetode ikke er bare enkelt. Med det tolkebehovet jeg har og den metoden jeg bruker så er ikke bildetolk godt nok. Med andre ord har det vært mye styr og tid og krefter som har gått med denne våren til å få et tolketilbud på plass – alt til ingen nytte! For å skjermes på jobb må jeg nå også benytte hjemmekontor deler av uken. Det er for krevende å fungere på en arbeidsplass med så lite tolk som jeg har fått denne våren!

Jeg måtte kaste inn kortene da jeg ikke lenger klarte å få tolketjenesten til å gi meg et tilbud som jeg kunne fungere med. Jeg kastet ballen til arbeidsgiver og sa at nå får dere ta en økt. Kampen om å få administrert tolketjenesten og tolkene er så slitsom at det er lurt å gå litt på skift.

Arbeidsgiveren min har hatt møte med tolketjenesten og de har virkelig gjort en innsats i forhold til å få løst floka. Til høsten skal arbeidsgiver ta en større del av administrasjonen, men jeg føler meg på ingen måte trygg. Enn så lenge hviler jeg ut og så får vi håpe jeg snart er klar til en ny runde med masing og administrering.

Stå sammen?

Jeg håper flere nå hiver seg på og forteller om sine erfaringer. Jeg kjenner selv at den daglige kampen om å få tolk er så utmattende at det er lett å resignere og tenke at det ikke nytter å kjempe for å få et bedre tilbud. Men det er viktig at dette blir løst. Skal hørselshemmede ha en plass i arbeidslivet må det  være tilgjengelige tolker!

Rettighetene vi har er fine på papiret, men de er tomme når NAV ikke klarer å utløse dem. Politikerne må snart våkne og innse at vi utsettes for diskriminering. Slik det er nå er arbeidstaker og arbeidsgiver gissel i en situasjon som ikke er holdbar!

Dagsavisen. Logo. Kilde: dagsavisen.no.

Dagsavisen hadde igår en veldig god kronikk. Hilde Haualand og Hanne Cecilie Kavli skriver om hvor vanskelig det er å fungere i arbeidslivet med dagens tolketjeneste. Det er som å lese om min egen arbeidssituasjon! Jeg støtter virkelig det som her tas opp! Det må gjøres noe med tolketjenesten for hørselshemmede i Norge!

Dagsavisen (bilde). Kronikk 5.juli 2010.

Deltakelse for alle? Foto: bi.no.

Tirsdag skjedde det igjen. Nok en gang møtte jeg en barriere. Jeg fikk nok en gang bekreftelse på at vi har mye arbeid foran oss for å sikre tilgjengelighet for alle til samfunnsdebatten…

Tilgjengelighet for alle til kulturarenaer og til samfunnsdebatten er viktig for land som hevder seg å være demokratiske. Mange som bor i et land som kalles demokrati tar det ofte for gitt at samfunnsdebatten og demokratiet er for alle. Men sånn er det ikke. Hvertfall ikke i Norge.

Dette til tross for at deltakelse på disse arenaene er avgjørende for at vi alle som individer i dette landet skal få en felles identitet!

At etniske minoriteter ikke kan delta er noe som har fått økt oppmerksomhet og det har blitt satt på dagsorden! Dette er definert som et problem – og det er bra! For ja, det er et problem at mange med etnisk minoritetsbakgrunn ikke har tilgang til samfunnsdebatten og demokratiske arenaer.

Men så var det oss med et kommunikasjonshandikap da, og særlig oss som hører dårlig. 600.000 mennesker i dette landet regnes med i gruppen hørselshemmede. Vi er med andre ord ganske mange! Vi er i en situasjon hvor vi:

• ikke kan delta i lunsjsamtalen når temaet er hva som gikk på tv kvelden før eller den nye norske filmen som går på kino. Ene og alene fordi tv-programmet eller filmen ikke har vært tekstet med norsk tekst.
• ikke kan delta i samfunnsdebatter og diskusjoner fordi vi har mistet verdifull informasjon på nyhetene, i debattprogrammer på tv eller i valgkampen. På grunn av manglende tekst eller dårlig tekst, eller at man ikke fikk tolk.
• ikke kan delta på lik linje med andre i politiske organisasjoner fordi møter ikke har teleslynge, ikke tar hensyn ved å ta pauser eller tar hensyn til at folk har behov for tilrettelegging. Noe jeg har skrevet om før i denne bloggposten.

I Norge har vi tradisjon for å bygge broer til små øysamfunn. Ja det koster mye og det er dyrt. Men vi ser verdien av at alle skal inkluderes og velger å ta kostnaden. Men når vi skal utvikle teknologi eller gjennomføre tiltak for å sikre tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne, ja da er det for dyrt! Veldig dyrt!

Dette er ikke for dyrt. Det handler om verdier og om å ta noen valg. Det handler om at man faktisk må prioritere og si at dette handler om menneskerettigheter og at vi må bygge bro også der hvor samfunnet selv har skapt barrierer.

Jeg gikk i demonstrasjonstog for tekst på tv på 90- tallet. Dette er fortsatt et stort problem idag. Jeg har vært med å kjempe for tekst på norsk film i mange år. Det tar for lang tid! Det tar så lang tid at det ikke kan forsvares. Hvertfall ikke hvis du ønsker å si at du har et verdisyn som fremmer menneskerettigheter og like muligheter for alle grupper – også de hørselshemmede.

På tirsdag fikk jeg invitasjon til et debattmøte jeg kunne tenke meg å delta på. Jeg undersøkte litt om det var tilgjengelig for meg. Litteraturhuset skulle ha en spennende debatt. Problemet er bare at arrangementet er i møterommet Kverneland. Hvordan kan det være et problem lurer du sikkert på? Vel, hadde arrangementet vært i rommet Wergeland så kunne jeg vært med – der har de nemlig teleslynge. For det er nemlig slik i Norge i 2010 at det er om rommet heter Kverneland og ikke Wergeland som avgjør om jeg har rett og mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Ikke hva jeg mener, hva jeg er opptatt av og hva slags tema  jeg ønsker å engasjere meg i  når jeg skal definere min identitet som samfunnsborger…

Briskebybloggen. Foto: movale.no

For en tid siden fikk jeg spørsmål fra Sindre om jeg ville skrive for Briskebybloggen, en blogg for elever som går på Briskeby skole og kompetansesenter. Jeg husker selv fra tiden jeg gikk der at jeg alltid savnet å høre gode råd. Det kunne være langt mellom forbildene og de som kunne vise vei. At jo, det er absolutt mulig å leve med nedsatt hørsel i en studie- og arbeidssituasjon. Den gangen var det noen som gav meg råd, og nå er det min tur å gi noe tilbake.

Det er vanskelig å gi gode råd. Først og fremst må man bare fortelle sin egen histore og håpe at den treffer noen. Det var hvertfall det som var strategien for min bloggpost om mitt utdannings- og yrkesliv.

Bildetolk. Foto: nav.no

Siste katt og mus lek er at NAV tolketjeneste har anbefalt meg å bruke bildetolketjenesten for å sikre meg tolk de dagene tolketjenesten ikke klarer å stille med tolk. Men da må man jo søke om utstyr! For de som har litt kjennskap til NAVs søknadssystemer og som har erfaringer med arbeidsgiveres frykt for kostnader kan tenke seg hva slags runddans vi har på kontoret og med NAV for tiden. Jeg sitter bare og ser på og føler meg som en brysom arbeidstaker!Jeg kan vedde på at det tar noen uker før de får søkt og videre hvertfall en mnd før NAV får behandlet søknaden og jeg kan få min PC. Merk deg at dette er foreslått som et strakstiltak eller suppleringstiltak i en akutt situasjon. Heia NAV!

Det har vært noen runder i det siste hvor Universitetet i Oslo foreslo å legge ned tolkestudiene her i Oslo. Nå snudde de heldigvis i denne saken. Men det er like fullt et faktum at alle plasser ikke blir fylt opp. Det er også et faktum at det er mange tolker som ikke blir i yrket lenge. Det er for dårlig betalt, et typisk kvinnedominert yrke med svak fagforening til å kjempe for gode arbeidsbetingelser.

At mange tolker over tid i yrket og når de kommer i etableringsfasen sliter med feks omsorgsforpliktelser kombinert med dårlige arbeidsbetingelser, gjør at noen tolker kompanserer ved å være frilansere. Dette har gjort at tolkene er delt i to grupper. De fast ansatte og frilanstolkene. Sånt blir det heller ikke felles gode arbeidsbetingelser av. Og dette er bra for arbeidsgiver NAV og Arbeidsdepartementet!

Det er med andre ord ganske tragiske forhold og dystre utsikter dersom situasjonen ikke bedrer seg. At NAV og Arbeidsministern som arbeidsgiver i tillegg utnytter denne yrkesgruppen i kraft av å være arbeidsgiver er også ganske tragisk. Dette er kanskje det mest alvorlige, nemlig at velferdsstaten vår i sin iver på å oppfylle individuelle rettigheter for grupper, samtidig ikke sikrer gode betingelser som gjør at tolkene kan leve, føde barn og nettopp ha tolkeyrket som hovedinntektskilde. De havner i likestillingsfella sammen med andre dårlige betalte kvinneyrker.

Og ja, til syvende og sist så er det meg selv og landets hørselshemmede som får betale. Det hjelper fint lite med fine rettigheter på papiret. I tolketjenesten og tolkenes iver for å sikre gode betingelser så må det jo gå ut over noen! Ja, det er blant annet meg det!

NAV. Foto: nav.no.

Etter noen uker intenst arbeid med å få løst floka med tolketjenesten har jeg nå mer eller mindre gitt opp. Jeg innser at jeg må leve med min nye ekstrajobb. En jobb som bare tapper meg for energi og som jeg ikke får lønn for å utføre.

For noen uker siden skrev jeg en e-post til tolketjenesten hvor jeg uttrykte sterk misnøye og ba om at det måtte bli en bedre løsning på situasjonen. Etter to uker fikk jeg omsider avtalt et møte og sist uke skulle vi prøve å løse floka. Det gikk som forventet – ikke spesielt bra.

NAV tolketjenesten har ikke nok ressurser og kan ikke gi meg det jeg har behov for.

Så vi brukte en time på å bli enige om at 20 tolker på en mnd var litt mye. (Sist oppdatert: 25 forskjellige tolker til nå). Vi har blitt enige om å prøve å bruke færre tolker. Jeg har ikke merket så mye til “bedringen” ennå, men smuler kan være bra det, bare man er sulten nok! Får håpe de klarer å formidle litt bedre etterhvert.

I tillegg ble vi enige om en del småtiltak. Jeg tror ikke det kommer til å hjelpe meg nevneverdig, men man må ta det man kan få. Jeg ser vel nå at jeg må velge mine kamper med omhu. Det er viktigere for meg å holde meg i jobb og prøve å ha noe fritid fremfor å brenne meg ut på en kamp som jeg ikke kan vinne alene.

Det er bare å innse det! Denne kampen har jeg tapt!

Det er ikke første gang tolketjenesten ikke har fått de midlene de trenger. Se innslag fra Dagsrevyen her: Døve får ikke tolk. Dette er en vedvarende problemstilling, en kamp som for meg alene blir for stor. Når det ikke går, må man bare innse det. Tolketjenesten får neppe noe mer ressurser i år. Jeg har ikke noe valg i denne omgang, annet enn å tåle konsekvensene.

Det ser ikke ut til at det blir noe lysere med det første. Universitetet i Oslo planlegger å legge ned tolkeutdanningen, noe Norges Døveforbund og HLF har skrevet om og reagert på. Videre så har ikke Arbeidsdepartementet tenkt å gjøre noe som helst for å bedre tolkesituasjonen. Tolkeutredningen som ble lagt frem i 2008 ligger godt gjemt i skuffen hos en byråkrat!

Med andre ord, det ser ikke ut til at lille meg kommer til å få noe bedret tolkesituasjon med det første! Vi får bare håpe inderlig at Riksen snart gir meg CI på et øre til. Kanskje jeg da ikke blir like avhengig av tolk? Vi får håpe det. Slik satsningen på å bedre tilgjengelighet til kommunikasjon for døve ser ut akkurat nå, så er det ingen løsning med det første…

Tegnspråk. Foto: movale.

For de som tror at vi som er avhengig av et helsevesen og en arbeids- og velferdsetat får det vi har rett på. Vel, de tar feil! Min nyeste hobby er å leke koordinator for tolketjenesten. NAV tolketjeneste informerte meg før jul om at de på grunn av få ressurser dessverre ikke kunne gi meg det tolketilbudet jeg har behov for på jobb etter jul. Dette er behov jeg har rett på å få dekket så dette var en ganske dramatisk beskjed å få.

Jeg har frem til nå hatt noen faste tolker på jobb noen timer pr. dag, noen dager i uka (kontortolk). Men nå har tolketjenesten funnet ut at jeg skal bruke møtetolk. Dette innebærer at jeg skal melde inn til tolketjenesten om behov for tolk for hvert eneste møte! I min verden kommer de fleste møter på kort varsel. I tillegg blir ofte møter flyttet på i siste liten. Da sier det seg selv at det tilbudet jeg nå får – det dekker ikke mitt behov! På spørsmål om de kan følge meg opp ekstra, for å få oversikt over alle møter gir de meg avslag. Det har de ikke ressurser til. Jeg får pålagt et betydelig ekstraarbeid for å få det tilbudet jeg har rett på. I tillegg blir fratatt deler av tilbudet jeg har hatt frem til nå.

Man kan jo spørre seg hva jeg skal med tolk, nå som jeg har fått lyd på det ene øret. Jeg har siden jeg fikk CI prøvd å kutte ned på bruk av tolk uten at det har gått bra. Jeg hører bedre i enkle kommunikasjonssituasjoner. Men min kommunikasjonsevne i krevende situasjoner ikke er blitt bedre, kanskje heller verre. Er det en ting man kan si om min jobb;  ja, så er det at den er full av krevende kommunikasjonssituasjoner.

Dette har jeg gitt tilbakemelding på til mine kollegaer og arbeidsgiver. Det jobbes med dette. Jeg ser at det ikke bare er gjort i en enkel vendig å endre på en kommunikasjonskultur. Sånt tar tid. Inntil videre trenger jeg tolk!

Ikke nok med at jeg er blitt fratatt noen av tilbudet og får en betydelig ekstrabelastning mht å bestille tolk. På grunn av dårlig formidling så har jeg nå i løpet av 3 uker hatt 20 forskjellige tolker. Du leste riktig 20 FORSKJELLIGE tolker! Det er ikke bra. Kvaliteten på tolkingen er dårligere. Jeg er ikke fornøyd med situasjonen og tolkene er ikke fornøyd!

Jeg er ikke spesielt imponert over tolketjenesten, over NAV generelt og over våre politikere i helsesektoren og i arbeids- og velferdssektoren.

Hvis dere virkelig ønsker at jeg skal være i jobb – da må dere snart begynne å levere og oppfylle de rettighetene jeg faktisk har!

HLF-logo. Foto: hlf.no

På forsommeren og sensommeren hadde jeg gjentatte fremstøt mot HLFs sekretariat og tillitsvalgte om status og hva som ble gjort politisk med hensyn til å sikre at voksne med behov for CI nr 2 skulle få det.

Jeg etterlyste fart i saken og var frustrert over at saken hadde blitt liggende og at jeg som medlem ikke hadde fått noe som helst informasjon om hva som skjedde.

Dette medførte jo selvsagt til slutt at jeg ble forespurt om å bli med i CI- utvalget som skulle utnevnes for en ny treårsperiode. Jeg opplevde vel strengt tatt at jeg ikke hadde så mye “valg”.

På vårt første konstituerende møte gikk det som det måtte gå. Ingen var vel særlig hypp på ledervervet. Den som åpner kjeften får vervet. Med min kroniske munndiare var jeg dømt Så nå er jeg leder av HLF CI-utvalget. Sammen med meg i utvalget har jeg fått med meg tre flotte damer. Vi har alle tre ulike hørselshistorier og tilnærming til hvordan vi har fått CI, når vi har fått det og hvor lang vi erfaring vi har hatt med CI. Det har vært veldig ålreit å bli kjent med nye engasjerte mennesker.

Ting har tatt litt tid! Vi har måttet bli kjent, avklare forventninger og lage arbeidsplaner for året som kommer. Men nå den siste tiden har det begynt å bli litt mer fart i sakene. Vi håper nå etterhvert å bli litt mer synlige både på nettsidene og i forhold til CI- saken.

Hvem er de CI-opererte i Norge?

Det er tall som tilsier at ca 800 personer (voksne og barn) har blitt operert for CI i Norge. Det er svært få av disse som er medlemmer i HLF. Hittil har forsøk å bygge et organisasjonsfellesskap for CI-opererte vært preget av prosjekter. Noen midlertidige og noen for å prøve å bygge et fellesskap. HLF har gjennom landsmøtet i sommer bekreftet at de vil satse på CI opererte og ønsker oss velkommen i det store fellesskapet. Ad-hoc utvalget er gjort om til et fast utvalg på lik linje med de andre utvalgene i HLF.

Vi CI-opererte er få og vi er forskjellige. Det er et ganske krevende utgangspunkt. Både for et sosialt fellesskap, men også for et organisatorisk og et politisk fellesskap.

Voksne som venter eller som har fått CI har alle slags former for bakgrunn. Noen er unge. Noen er gamle. Vi er studenter, yrkesaktive, uføre og alderspensjonister. Noen har nettopp mistet hørselen etter et langt liv med normal hørsel. Andre har mistet hørselen gradvis gjennom livet, og har til slutt ikke hatt nytte av høreapparat lenger. Noen har tegnspråk som førstespråk. Andre kan ikke tegnspråk og er primært munnavlesere.

Men vi har mange fellestrekk også. Vi har alle en eller annen form for et kommunikasjonshandicap. Vi løser det på ulikt vis, men vi er alle avhengig av et helsevesen, rehabiliterings- og velferdsapparat. Dette tilbudet som vi alle møter er idag ujevnt. Noen får noe, andre får ingenting. Noen får noe de ikke trenger, mens andre igjen får akkurat det de trenger. Med andre ord, det burde ikke være vanskelig å finne områder vi kan stå sammen!

HLF- en organisasjon for alle CI-opererte?

Skal HLF som organisasjonene kunne møte alle disse gruppene med respekt og åpenhet må vi ha en mangfoldig tilnærming. Vi er ulike, vi har ulike behov og ulike erfaringer. Vi må lete etter likhetene og jobbe solidarisk og i fellesskap for å oppnå en bedre hverdag for alle.

Det skal bli spennende og utfordrende å jobbe for CI utvalget i HLF. Vi må ha et stort trykk på det politiske og bidra til å kvalitetssikre det som det offentlige skal tilby av tjenester til oss. Dette må til for at vi skal få en bedre hverdag. Gjennom bloggen min har jeg synliggjort min sak. I HLF må jeg og utvalget klare å synliggjøre alles behov.

Bli medlem!

HLF er en stor organisasjon som organiserer mange grupper blant hørselshemmede. CI-utvalget ønsker å satse. Vi trenger flere medlemmer med CI! Jo flere medlemmer vi er, dess bedre mulighet har HLF til å jobbe for CI-saken! Vi må komme i kontakt med deg for å kunne formidle dine behov!

Står du på venteliste? Har du fått CI? Ønsker du å få CI nr 2? Skulle du ønske du hadde fått et bedre rehabiliteringstilbud? Har du fått hjelp til å få, beholde eller tilpasse deg jobb? Har noen snakket med deg og/eller dine pårørende om livet med CI? Synes du det er stort sett greitt? Eller er det noe som er vanskelig?

Er du medlem, men ikke registrert som CI-operert. Ta kontakt med HLF idag! Vil du være med? Meld deg inn i HLF, registrer deg som CI-operert.

Del 1

www.youtube.com/watch?v=vSG6LGutkHo

Del 2

www.youtube.com/watch?v=ZpdyIYEmrs8

Løvetann. Foto: aus.no

Dette med identitet er ganske vrient. Både på individuelt nivå og på gruppenivå. Hvordan vi kategoriserer og definerer oss som grupper er noe vi av og til gjør selv. Men ofte er det andre som definerer andre.

Det er ikke alltid lett å beskrive seg selv. Hvem er jeg? Tilbakemeldinger jeg får fra omgivelsene mine og for eksempel gjennom denne bloggen er ikke ord som ”svak”, “stakkarslig” og “offer”. Snarere tvert imot. Som enkeltindivid blir jeg ofte beskrevet som “sterk”, særlig blir ordet “ressurssterk” ofte brukt. Men hva hjelper det meg når de fysiske kjennetegnene jeg har (som døv og som kvinne) vanligvis i gruppesammenheng blir definert og beskrevet som ”svak”, “offer” og “trengende”.

Det er utfordrende å være svak og sterk samtidig!

Bekrepet likeverd er et interessant begrep. Vi bruker ofte begrepet og det er forankret i menneskerettighetene. Det er et begrep som står høyt i det norske folk. Vi er stolte av vårt verdisyn og vår aksept av at alle mennesker er like mye verdt. Men er vi det? Er jeg like mye verdt som deg når du har makten til å definere hvem jeg er? Et slagord fra min interessepolitiske tid i handikapbevegelsen beskriver dette veldig tydelig:

Mitt liv er hva dine tanker gjør det til!

Slagordet peker på hvem som har definisjonsmakt og ikke minst avmakten hos den som blir definert. Min liv er og blir veldig ofte påvirket av hva dine utalelser, ord og begreper definerer meg som! Tiltak, politikk og lover defineres og avgrenses med utgangspunkt i de begreper som brukes og hva vi legger i ordene. Dette er et komplekst samspill mellom språkbruk, tanker og holdninger.

Det er viktig å kjempe for likestilling og at vi alle blir behandlet som like verdifulle. Men MÅ man bruke ord som svake? Et eksempel på hvor galt det kan gå, er når vi i og med beste vilje og engasjement ukritisk melder oss inn i Facebook grupper ala:

• gruppa for støtte til de svakeste stilte grupper i samfunnet
• gruppen som støtter dem som hjelper de svake

Det som er ille er ikke engasjementet og arbeidet som blir gjort av de som står bak disse gruppene.  Jeg har sett flere eksempler på slik ubevisst språkbruk i handikapbevegelsen og i fagmiljøer som burde vite bedre. All erfaring tilsier at de svært ofte har mye innsikt, kunnskap og erfaring med det praktiske arbeidet. Men språket må være med. Det var først når vi begynte å snakke om funksjonshemmede som borgere og ikke bare brukere at vi fikk endring og aksept for likestilling som et politisk mål!

Det som er verre en dårlig språkbruk er alle de som melder seg på slike grupper. Helt ukritisk. Det er viktig å støtte opp om gode initiativ, men bør man ikke vite hva man støtter? Jeg har fått flere invitasjoner og støtter i utgangspunktet arbeidet og formålet bak disse sidene. Men jeg kan ikke stå for språkbruken.

Jeg opplever ofte at det blir litt lettvint?  Gir det god image å være med og er det viktig å kunne vise omverden at man støtter et slikt initiativ? På twitter har jeg ofte vært vitne til politiske diskusjoner av tåkefystepreg. Særlig blant oppadstormene engasjerte unge politikere som skal vise engasjement og fremstå som seriøse. Det slår meg ofte og overrasker meg at mange forventer at de skal bli respektert og tatt seriøst bare man viser til den god vilje. Men fortjener man det når språkbruken og forslagene som legges frem avslører at de ikke har kunnskap, erfaring og helhetlig forståelse? Jeg klarer ikke å ha tillit til og vise respekt for lettvinte løsninger som blir servert på 140 tegn på twitter. Når da representanter lirer av seg begreper som “svake”, “funksjonshemmede” og “uføre” i en og samme setning så blinker alle mine varsellamper!

Jeg skal samtidig være med på at det er nødvendig med noen grupperinger. I det politiske liv og i forskningsmiljøer har vi ofte snakket om at det er nødvendig med merkelapper og gruppeidentifisering. Det er nødvendig for å få satt fokus på et problem, utvikle løsninger og for å bedre situasjonen. I mange situasjoner har jeg ikke noe problem med å bli definert som funksjonshemmet. Den som taler og som kjemper for saken er ofte opptatt av å bedre situasjonen. Når man samtidig tar høyde for komplekse problemstillinger og også lener seg til forskning og brukermedvirkning (begge deler samtidig). Da er det i mange tilfeller legitimt.

Men når det skal skje gjennom masseaksjoner på Facebook uten aktiv deltakelse, og når den som snakker på twitter avslører gjennom ubeviss språkbruk at vedkommende snakker om “oss og de andre”. Og “de andre” er de “svake”. Da får jeg problemer. Likeledes er det ille å treffe politikere, forskere og fagpersoner som har jobbet med en avgrenset problemstilling eller sak og dermed tror vedkommende er ekspert. Jeg klarer dessverre ikke alltid å engasjere meg i høytsvevende løsninger. Noen ganger tar jeg fighten fordi det blir for ille og konsekvensene for fatale. Men som oftest får dere lov til å kakle i fred.

Jeg har selv opplevd å bli møtt med stereotype forestillinger og stigmatiserende utsagn i møte med mennesker som ikke kjenner meg. De korrigerer seg ofte når de blir kjent med meg, men det er ydmykende og sårende å blit møtt sånn! Man føler avmakt og bruker mye energi på å påvirke og bevissgjøre sine omgivelser. Det er et hån mot meg at en person som ikke har kunnskap, innsikt eller evne til å reflektere over min situasjon tillater seg å ha og bruker sin definisjonsmakt til å definere hvem jeg er og hva jeg trenger.

Jeg har tidligere skrevet om stigmatisering og hersketeknikker som usynliggjøring, latterliggjøring! Det har ikke vært noe mål å definere meg som offer, snarere tvert imot! Jeg anser meg selv som en samfunnsborger som er like mye verdt som alle andre. Jeg bidrar til mitt nærmiljø og til storsamfunnet. Jeg er like mye et individ som fortjener å bli møtt som et individ slik andre blir møtt som individer. Og jeg tilhører majoritets- og minoritetsgrupperinger i det norske samfunn. Jeg forventer å blit møtt med respekt uansett om jeg er en majoritet eller minoritet.

Jeg krever mer refleksjon, mer nyanserte beskrivelser og ikke minst solidaritet når det er min minoritets-gruppering som er tema og fokus enten det er politikk, sosial omgang eller deltakelse i arbeidslivet. Vi lever i et samfunn som blir mer og mer mangfoldig. Vi må klare å forholde oss til at vi er forskjellige. Jeg krever mer av mine omgivelser. Jeg vil definere hvem jeg selv er. Jeg vil leve i et samfunn hvor jeg har mulighet til å leve med dette slagordet:

Mitt liv er hva MINE tanker gjør det til!