Difi logo. Foto: www.difi.no

I går var jeg på en konferanse. Difi arrangerte konferansen Del og delta som handlet om bruk av sosiale medier. På konferansen opplevede jeg de vanlige utfordringene. Som hørselshemmet må man jo alltid legge seg på kne, redegjøre for sine mangler og be om tilrettelegging. Verden er jo som oftest ikke tilpasset folk som har et kommunikasjonshandikap!

Hvorfor skriver jeg nå? Jeg hadde nemlig en interessant dag. Jeg så nemlig konturene av en ny måte å organisere en konferanse som gjorde at jeg følte meg mindre funksjonshemmet enn det jeg vanligvis gjør. Å kalle det en universelt utformet konferanse er å ta litt i, men jeg liker utviklingen!

Individuell tilrettelegging

Jeg må jo kort ta noen kjepphester. Ikke fordi det er så moro, men også Difi har potensiale for forbedringer. Difi er jo flinke, det skal sies, men ikke eksemplariske For det første var det i invitasjonen mulighet til å melde behov – bra! Videre var det positiv respons på behovet – bra! Men, teleslyngen var ikke der da jeg kom – ikke bra! Nå er ikke det første gang jeg opplever det, jeg regner med at arrangøren har fått det med seg nå!

Antydningen til universell utforming

Hva var det jeg likte? Det som slo meg mens jeg var der var at konferansen tok i bruk sosiale medier. For meg var det veldig nyttig! Veldig ofte opplever jeg at konferanser kun baserer seg på en muntlig kommunikasjonsform. For oss som er hørselshemmede så gjør dette oss veldig sårbare.

En tradisjonell konferanse har jo ofte noen som snakker på en talestol eller parallellseminarer med diskusjoner, eller annet gruppearbeid. Hørselshemmede er da som oftest avhengig av teleslynge eller bruke tegnspråk- eller skrivetolk.  Dette er tilrettelegging som kompanserer litt, men enden på visa er ofte at man blir sliten, mye mer sliten enn folk flest. Litt kjedelig i grunn.

Men der satt jeg i går! Jeg oppdaget at arrangørene brukte en del skriftlige kanaler som var veldig nyttig for meg gjennom sosiale medier.

For det første ble hashtagen #delogdelta på www.twitter.com brukt flittig. Det gjorde at jeg kunne sitte og følge med på twitter og skriftlig få sitert eller oppsummert gullkorn i løpet av dagen. Jeg la merke til at jeg et par ganger glapp på ting som ble sagt, men som jeg snappet opp på twitter! Veldig gøy!

I tillegg ble alle presentasjonene lagt ut på en hjemmeside fortløpende i løpet av dagen! Det var veldig bra. Det gjorde at jeg kunne slappe av på notater og jeg kunne fortløpende i løpet av dagen dobbeltsjekke ting som jeg ikke oppfattet i første omgang. Glimrende for meg som hørselshemmet – og sikkert veldig nyttig for alle de andre!

I tillegg brukte arrangørene sin egen blogg flittig i løpet av dagen. Noe som var et flott skriftlig supplement i tillegg til foreleserne og gruppediskusjonene. Veldig bra for meg!

Suksessoppskriften!

Kommunikasjonshandikap er også en gruppe som må tar hensyn til når man snakker om tilgjengelighet. Det er ikke bare bevegelighetshemmede som har behov. For at det ikke skal være bare tilgjengelig, men også universelt utformet er jo litt av poenget at man tenker løsninger som er bedre for alle!

Alt i alt så fikk jeg en del skriftlige kanaler i tillegg til de muntlige. Noe som var med på å gjøre konferansen mer universelt utformet og tilgjengelig for meg som hørselshemmet.

Helt utformet etter kriteriene for universell utforming var konferansen ikke, men jeg håper at andre konferansearrangører tar i bruk sosiale medier slik Difi gjorde. Det var et flott arrangement faglig om sosiale medier. At disse kommunikative fordelene også dukket opp man man kalle et positivt sammentreff!

Verden går heldigvis fremover!

NAV. Foto: nav.no.

Som hørselshemmet så får man aldri helt ferie, før semesteret er over må man begynne å tenke på neste. Med tanke på vårens strevsomme forsøk på å få tolk så spørs det om det blir noen særlig avslappende ferie.

I går skrev jeg om kronikken i dagsavisen og det motiverte meg til å skrive litt mer!

Mine tidligere bloggposter om kampen om å få tolk, finner du her:

• 22. januar 2010: Dårlig tolketilbud!
• 8. februar 2010: Ingen løsning med det første…
• 25. februar 2010: Dystre utsikter for tolkeyrket og tilbudet til hørselshemmede
• 6. juli 2010: Ekskludering i praksis!

Status på “min sak”

Når det gjelder min egen sak så har jeg “kapitulert”. Det tok lang tid å få bildetolkutstyret på plass og jeg har erfart at det å lære seg å bruke en ny tolkemetode ikke er bare enkelt. Med det tolkebehovet jeg har og den metoden jeg bruker så er ikke bildetolk godt nok. Med andre ord har det vært mye styr og tid og krefter som har gått med denne våren til å få et tolketilbud på plass – alt til ingen nytte! For å skjermes på jobb må jeg nå også benytte hjemmekontor deler av uken. Det er for krevende å fungere på en arbeidsplass med så lite tolk som jeg har fått denne våren!

Jeg måtte kaste inn kortene da jeg ikke lenger klarte å få tolketjenesten til å gi meg et tilbud som jeg kunne fungere med. Jeg kastet ballen til arbeidsgiver og sa at nå får dere ta en økt. Kampen om å få administrert tolketjenesten og tolkene er så slitsom at det er lurt å gå litt på skift.

Arbeidsgiveren min har hatt møte med tolketjenesten og de har virkelig gjort en innsats i forhold til å få løst floka. Til høsten skal arbeidsgiver ta en større del av administrasjonen, men jeg føler meg på ingen måte trygg. Enn så lenge hviler jeg ut og så får vi håpe jeg snart er klar til en ny runde med masing og administrering.

Stå sammen?

Jeg håper flere nå hiver seg på og forteller om sine erfaringer. Jeg kjenner selv at den daglige kampen om å få tolk er så utmattende at det er lett å resignere og tenke at det ikke nytter å kjempe for å få et bedre tilbud. Men det er viktig at dette blir løst. Skal hørselshemmede ha en plass i arbeidslivet må det  være tilgjengelige tolker!

Rettighetene vi har er fine på papiret, men de er tomme når NAV ikke klarer å utløse dem. Politikerne må snart våkne og innse at vi utsettes for diskriminering. Slik det er nå er arbeidstaker og arbeidsgiver gissel i en situasjon som ikke er holdbar!

Dagsavisen. Logo. Kilde: dagsavisen.no.

Dagsavisen hadde igår en veldig god kronikk. Hilde Haualand og Hanne Cecilie Kavli skriver om hvor vanskelig det er å fungere i arbeidslivet med dagens tolketjeneste. Det er som å lese om min egen arbeidssituasjon! Jeg støtter virkelig det som her tas opp! Det må gjøres noe med tolketjenesten for hørselshemmede i Norge!

Dagsavisen (bilde). Kronikk 5.juli 2010.

Deltakelse for alle? Foto: bi.no.

Tirsdag skjedde det igjen. Nok en gang møtte jeg en barriere. Jeg fikk nok en gang bekreftelse på at vi har mye arbeid foran oss for å sikre tilgjengelighet for alle til samfunnsdebatten…

Tilgjengelighet for alle til kulturarenaer og til samfunnsdebatten er viktig for land som hevder seg å være demokratiske. Mange som bor i et land som kalles demokrati tar det ofte for gitt at samfunnsdebatten og demokratiet er for alle. Men sånn er det ikke. Hvertfall ikke i Norge.

Dette til tross for at deltakelse på disse arenaene er avgjørende for at vi alle som individer i dette landet skal få en felles identitet!

At etniske minoriteter ikke kan delta er noe som har fått økt oppmerksomhet og det har blitt satt på dagsorden! Dette er definert som et problem – og det er bra! For ja, det er et problem at mange med etnisk minoritetsbakgrunn ikke har tilgang til samfunnsdebatten og demokratiske arenaer.

Men så var det oss med et kommunikasjonshandikap da, og særlig oss som hører dårlig. 600.000 mennesker i dette landet regnes med i gruppen hørselshemmede. Vi er med andre ord ganske mange! Vi er i en situasjon hvor vi:

• ikke kan delta i lunsjsamtalen når temaet er hva som gikk på tv kvelden før eller den nye norske filmen som går på kino. Ene og alene fordi tv-programmet eller filmen ikke har vært tekstet med norsk tekst.
• ikke kan delta i samfunnsdebatter og diskusjoner fordi vi har mistet verdifull informasjon på nyhetene, i debattprogrammer på tv eller i valgkampen. På grunn av manglende tekst eller dårlig tekst, eller at man ikke fikk tolk.
• ikke kan delta på lik linje med andre i politiske organisasjoner fordi møter ikke har teleslynge, ikke tar hensyn ved å ta pauser eller tar hensyn til at folk har behov for tilrettelegging. Noe jeg har skrevet om før i denne bloggposten.

I Norge har vi tradisjon for å bygge broer til små øysamfunn. Ja det koster mye og det er dyrt. Men vi ser verdien av at alle skal inkluderes og velger å ta kostnaden. Men når vi skal utvikle teknologi eller gjennomføre tiltak for å sikre tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne, ja da er det for dyrt! Veldig dyrt!

Dette er ikke for dyrt. Det handler om verdier og om å ta noen valg. Det handler om at man faktisk må prioritere og si at dette handler om menneskerettigheter og at vi må bygge bro også der hvor samfunnet selv har skapt barrierer.

Jeg gikk i demonstrasjonstog for tekst på tv på 90- tallet. Dette er fortsatt et stort problem idag. Jeg har vært med å kjempe for tekst på norsk film i mange år. Det tar for lang tid! Det tar så lang tid at det ikke kan forsvares. Hvertfall ikke hvis du ønsker å si at du har et verdisyn som fremmer menneskerettigheter og like muligheter for alle grupper – også de hørselshemmede.

På tirsdag fikk jeg invitasjon til et debattmøte jeg kunne tenke meg å delta på. Jeg undersøkte litt om det var tilgjengelig for meg. Litteraturhuset skulle ha en spennende debatt. Problemet er bare at arrangementet er i møterommet Kverneland. Hvordan kan det være et problem lurer du sikkert på? Vel, hadde arrangementet vært i rommet Wergeland så kunne jeg vært med – der har de nemlig teleslynge. For det er nemlig slik i Norge i 2010 at det er om rommet heter Kverneland og ikke Wergeland som avgjør om jeg har rett og mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Ikke hva jeg mener, hva jeg er opptatt av og hva slags tema  jeg ønsker å engasjere meg i  når jeg skal definere min identitet som samfunnsborger…

Del 1

httpv://www.youtube.com/watch?v=vSG6LGutkHo&feature=related

Del 2

httpv://www.youtube.com/watch?v=ZpdyIYEmrs8&feature=related

Teleslynge. Illustrasjon: movale.

Det har ikke vært en selvfølge for meg å være aktiv i et politisk parti. Jeg har vært medlem i Arbeiderpartiet lenge, men har vegret meg veldig for å være aktiv til tross for at jeg har hatt veldig lyst! Mange av barrierene er nok inni mitt hode, men barrierene er ikke bare i mitt hode, dessverre!

Det første møtet med partiet var skummelt. Det var for flere år siden, jeg hadde nettopp flyttet tilbake til Oslo. Jeg tok noe som føltes som en stor sjanse. Jeg dro på et temamøte (hadde klart å komme meg på en mailingliste og fikk masse invitasjoner). Det var ingen informasjon om hvordan jeg kunne informere om mine tilretteleggingsbehov (teleslynge), så jeg tok en sjanse og sendte en e-post. De kunne ikke hjelpe meg med teleslynge, men jeg var veldig velkommen. Følte meg veldig alene, men valgte å bli med. Det var mange snille ansikter og hyggelige smil da jeg kom. Jeg måtte ta med mitt eget FM-system, men følte meg helt lost. Jeg ble sittende alene, ingen snakket med meg og alle svarte kort og enkelt på mine spørsmål. Returen og tilbaketrekningen fra mitt aktive liv som politiker var rask. Det ble for tøft. Jeg følte meg helt utafor.

I fjor kom jeg i kontakt med en gammel studiekamerat som overtalte meg til å prøve igjen. Lysten var jo definitivt til stede, men jeg var brent og skremt. Jeg ble med på et årsmøte og det gikk som det pleier. Ble varamedlem i det lokale styret. Så nå er jeg tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Det var egentlig veldig hyggelig. Folk er snille og litt mer imøtekommende. Jeg har blitt mye mer inkludert denne gangen. Takket være enkeltpersoner og deres imøtekommenhet, åpenhet og velvilje har jeg kunnet være med på husbesøk, en del møter og arrangementer!

Men alt som har med tilrettelegging må jeg ordne selv. De samme muligheter som andre tillitsvalgte har til å være aktive er ikke gitt meg. Som tillitsvalgt med nedsatt funksjonsevne er alt opp til meg og avhenger av hvor tøff jeg er i trynet! Det tærer på selvtilliten og tankene om hva som er vitsen dukker opp med jevne mellomrom. Aldri noen som spør om jeg trenger noe. Jeg må støtt og stadig sende “kan noen være så snill og hjelpe meg” e-poster til postmottak-adresser. Veldig ydmykende og lite festlig. Hva om man bare skrev i invitasjonen at dersom noen har spesielle behov, ta kontakt med den og den! Er ikke mer vanskelig, men mye mer inkluderende! I dag måtte jeg gjøre den øvelsen i forhold til valgvaken på mandag. Det gikk bra og jeg fikk positiv tilbakemelding, men jeg må ordne tilretteleggingen og det å bestille tolk selv.

For min del tar dette fokuset på tilrettelegging bort min mulighet til å vise hvem jeg er. Hva jeg står for og engasjerer meg i. Jeg føler meg som hun døve som må si høyt i fra om at: “jo, vi må bruke mikrofon og høyttaler fordi jeg er hørselshemmet”, når noen ymter frempå at dette ikke er nødvendig. Jeg vil bare være meg! En tillitsvalgt med politisk engasjement! Jeg trenger tid og mulighet til å finne ut hva jeg mener og står for! Sånn som det er nå kommer jeg ikke så langt!

Men jeg høstet resultater av Nilsen (se under) sitt arbeid idag! Fikk en veldig oppmuntrende videohilsen fra Raymond Johansen til alle de tillitsvalgte på e-post. DEN VAR TEKSTET! Juhu!!! Kjempegøy. Det var vel det første eksempelet jeg har fra min karriere i partiet hvor jeg følte meg likeverdig og likestilt med de andre tillitsvalgte. Motivasjonen til å gå på husbesøk i morgen ble hakket sterkere med en gang!

Det er ikke noe vondt i folk i Arbeiderpartiet. Jeg tror oppriktig at jeg er velkommen, men den manglende bevisstheten og proaktive innsatsen fra partiets side på å gjøre noen grep som inkluderer alle har jeg til nå ikke sett mye av. Må man være kjent navn og ansikt for å bli inkludert? Det må bli lettere for alle å bli med!

Undersøkelser gir meg støtte på at jeg har grunn til å være usikker på personer med nedsatt funksjonsevne og deltakelse i politikken. I artikkelen: På maktens sidelinje vises det til at kun seks funksjonshemmede er blant de 665 politikerne som skal kjempe om 169 plasser på Stortinget den 14. september 2009. Denne undersøkelsen åpner for mange spørsmål: Hvordan er da kårene i de politiske organisasjonene? Er det mulig å være aktiv politiker og etterhvert bli nominert? Jeg ser at innvandere og økt representasjon av kvinner på listene har vært et fokusområde i nominasjonsprosessen i arbeiderpartiet, men hva med funksjonshemmede? Jeg har ikke sett forskning som sier noe om dette og jeg har ikke personlig sett så mange forbilder i form av politikere med nedsatt funksjonsevne i partiet.

Fredik E. Nilsen er en blogger som de siste ukene hatt høyt og viktig fokus på hjemmesidene til de politiske organisasjonene. Når Deltasenteret i valget 2005 og 2007 kom frem til at organisasjonene hadde for dårlige hjemmesider, er det rett og slett for flaut at de skåret dårlig i år også! På bloggen hans http://fenilsen.wordpress.com har han skrevet flere innlegg! Han har fått oppmerksomhet og resultater. Det er utrolig moro å se et slikt engasjement og at det gir resultater. Om ikke alt blir perfekt (noe det ikke blir denne gangen heller) så har han hvertfall lykkes med å få enighet om at dette er flaut og skammelig. Enkelt og greitt en bevisstløs ekskludering av en stor gruppe velgere.

Men vi er ikke bare velgere? Noen av oss er jo interessert i å være aktive deltakere i politikken og valgkampen. Er det mulig? Jeg har ikke noe forskning om dette her, men jeg har mine egne erfaringer! De er ikke generaliserbare, men de kan kanskje illustrere noen barrierer?

Så får vi da se de neste fire år, om slagordet “alle skal med” også gjelder politisk deltakelse i Arbiederpartiet? Og om jeg kan føle meg som et likestilt medlem og tillitsvalgt i årene som kommer. Jeg håper hvertfall at min kunnskap, mine synspunkter og erfaringer er like mye verdt som de andres!

Tegnspråk. Foto: movale.

Her sitter jeg en kveld i valgkampen. Jeg kan ikke se på den ordinære valgkampen da den er dårlig tilrettelagt for meg. Så da må jeg se på særtilbudet som er laget for døve! All ære til det tilbudet, for smuler er bedre enn ingenting! I kveld var det Tid for tegn (03.09.09), og jeg er det vi trygt kan si – ganske så frustrert!

Saken er den at vi står der vi stod for 4 år siden – ingenting har skjedd. Det som er ennå verre er at de sier at neste valgkamp så skal det være tilgjengelig! Ærlig talt, så døve er vi da ikke. Vi skjønner da såpass at det ikke sant!

For to år siden sendte Norges Døveforbund ut en resolusjon hvor de blant annet spurte partiene om eldreomsorgen for døve i forbindelse med Valg 07 (resolusjon om eldreomsorg). Du trenger vel ikke å se videoen over en gang til for å se at vi ikke har kommet noe lenger?

Når Tid for tegn i 03.09.07 i forbindelse med valget også hadde en reportasje om det å være en minoritet og spurte Erling Lae fra Høyre og daværende stortingsrepresentant Saera Khan fra Arbeiderpartiet om politisk deltakelse. Her var det jo en selvfølge at døve skulle kunne være representert i politikken. Vel, vi har ikke kommet så veldig langt her heller??

For å grundigere begrunne min frustrasjon, kan vi jo se på valgsendingen til Tid for tegn i 05.09.05. Så da er det stadfestet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har ikke tatt hensyn til døve og sikret tilgjengelighet til informasjon, slik NDF var så bekymret for. Og eldreomsorgen, det er vel ikke noen hemmelighet at eldre døve sitter på gamlehjem idag uten å kunne snakke med andre. Lurer på om de klarer å fikse det til jeg skal på gamlehjem jeg??

Om valgkampen og informasjon om fire år er tilgjengelig for hørselshemmede? Nei, beklager det tror jeg ikke noe på!