Valg. Foto: valg.no.

Jeg sitter her med litt ambivalente følelser etter valget. Har store kvaler med å skrive denne bloggposten og jeg har vel bestemt meg for at jeg egentlig ikke tør. Jeg tenkte å skrive den mens valget pågikk med turte ikke, og nå tør jeg egentlig heller ikke. Det er ubehagelig og fristelsen for å utsette den er stor. Det er vanskelig å ta opp et slikt tema internt i et parti. Ofte blir sånne innspill feid under teppet. Nettopp fordi folk ikke vet hva de skal svare, og fordi de synes det er like ubehagelig som jeg gjør her og nå. Diskusjonen bør opp i lyset, men jeg er nervøs. Jeg skriver ikke bloggposten fordi jeg vil, men noen må fortelle at keiseren ikke har noen klær…

I år tenkte jeg at jeg skulle teste ut det å være en deltaker i det politiske system. Jeg har vært medlem i Arbeiderpartiet (Ap). Jeg gav innspill til Aps program, har deltatt i valgkampen og gav min stemme til Ap. Prosessen har vært overveldende. Jeg har følt avmakt og at det har vært vanskelig å få frem mine synspunkter. Mine tanker og erfaringer er overførbare for alle partier og det politiske system.

Individuell og kollektiv avmakt

Hvorfor en følelse av avmakt? Jo, dels pga alle de fysiske og praktiske barrierene som hindrer enkeltpersoner å delta (mikronivå). Men også fordi hele politikken (makronivå) er gjennomstyrt av en ide om at personer med nedsatt funksjonsevne ikke er ordinære medlemmer av det norske samfunn. Vi er medlemmer som trenger særpolitikk som lages etter at majoriteten har fått dekket sine behov (les: smulene fra de andres bord).

Det var et veldig vanskelig valg i år. Jeg var ikke imponert over noen av partiene men turte ikke å skrive noe kritisk om politikken til venstresidens før valgkampen var over.  Jeg turte ikke av frykt for de blå som har en stigmatiserende veldedighetstankegang ift personer med nedsatt funksjonsevne. De omtaler personer med nedsatt funksjonsevne som de svake, og setter seg over oss som indivder og tror at de med de beste intensjoner faktisk utgjør en forskjell med sin politikk. En forskjell utgjør de ja, men etter min mening helt klart til det verre.

Det er ikke moro å komme med kritikk til eget parti, trøsten her er at alle er ganske dårlige. Innledningsvis nevnte jeg et ubehag med å ta opp temaet. Samtidig tror jeg ikke at denne bloggposten har så stor innflytelse. Det er også grunn til å tro at jeg kunne ha skrevet den uten at noen løftet et øyebryn. Jeg har alt for mange bevis på at det er svært lett å ignorere min mening og mine interesser (NOU 2001:22 Fra bruker til borger, kap 6.).

Representativt demokrati?

Jeg har uført min borger”plikt” som medlem av det norske samfunn – jeg har stemt. Jeg registrerer at de kaller det norske samfunnet et representativt demokrati, men jeg vet at det ikke er sant. Har min stemme noe verdi? Jeg er sikker på at politikerne er glad for min stemme. Men jeg føler ikke at de politiske partiene representerer meg.

Det er svært få kandidater på Stortinget (uavhengig av parti) som har kunnskapen og innsikten i det å leve med nedsatt funksjonsevne, og det bærer politikken preg av. De få som finnes har ikke gjennomslagskraft og makt alene. Jeg kan trygt se at det representative demokrati ikke gjelder for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi er henvist til sidelinjen i politikken. Kronikken Funksjonshemmede- en ekskludert gruppe i politikken setter søkelyset på dette.

Valgresultatet viser oss i tillegg at vi ikke har noen representanter med selverklært nedsatt funksjonsevne på Stortinget, til tross for at 18-25 % av befolkningen har nedsatt funksjonsevne. Dette er ganske alvorlig!

Politikken for funksjonshemmede er kanalisert til egne organisasjoner og egne kommunale- og fylkeskommunale råd. Det er hundrevis av dem. Det eneste de har til felles er at de er enige (til en viss grad) om hva problemene er. De er enige om at personer med nedsatt funksjonsevne er en stigmatisert gruppe, en gruppe som til stadighet må kjempe for oppmerksomhet for sine saker.

Problemet med disse organisasjonene er at du har en stor gruppe mennesker som er enige om problemet, men de er jo ikke enige om løsningene? Organisasjonene for personer med nedsatt funksjonsevne er partipolitisk nøytrale. Men medlemmene i organisasjonene har ulik partipolitisk tilhørighet. De er jo tross alt mennesker. Ja du visste kanskje ikke det. De har ulikt kjønn, ulik alder, ulik helsesituasjon, ulik arbeidstilknytning, ulik religiøs tilknytning, tilhører ulik klasse, har ulik etnisk opprinnelse, ulik seksuell legning.. Ja, jeg kan holde på i en evighet med alle ulikhetene.  Og så skal disse medlemme bli enige om en løsning? Det er jo dømt til å bli konflikt og uenighet.

Og så holder de på, der langt ute på sidelinjen. De diskuterer og krangler, og ødelegger hverandres arbeid ift hvordan de skal løse utfordringene. Og de jubler hver gang de får til noe, hvert 15.ende år. Det tar lang til, alt for lang tid. Jeg ble voksen den dagen jeg skjønte at mitt politiske engasjement mest sannsynlig ikke kom til å hjelpe min egen situasjon, eller mine barns situasjon. Kanskje det vil hjelpe for mine barnebarn?

Ofte får jeg til svar at det norske demokratiet har plass til organisasjoner som kjemper for en avgrenset sak. Men de fleste som er med i feks LO, NHO eller Bellona er også aktive i et politisk parti. De er begge deler. Det er det ikke mange funksjonshemmede som er. Partiene representerer ikke dem. I tillegg er LO, NHO mv. opptatt av et samfunnsområdet. Funksjonshemmedes interesser gjelder ALLE samfunnsområder! Det er ganske mye man overlater til org. for funksjonshemmede å rydde opp i? Samtidig skulle jeg likt å se et like tett bånd mellom Ap og FFO som det er mellom Ap og LO.

Det er fasinerende at personer med nedsatt funksjonsevne skal være nødt til å drive med lobbyvirksomhet og alternative politiske kanaler for å få frem våre synspunkter. Skal ikke valgordningen gjelde oss også? De politiske partiene fører inn av og til noen punkter opp i partiprogrammet, da gjerne som et eget kapittel og ikke i de ordinære kapitlene om arbeid, skole, samferdsel m.m. Dette egne kapittelet består gjerne av egne saker som bærer preg av å være særløsninger. Funksjonshemmedes interesser er ofte definert som kun feks spesialpedagogikk og TT-transport.

Partiprogrammene?

Da kan man jo spørre, hvorfor stemte du på Ap da? Vel, det er IKKE noen partier i Norge idag som vil representere meg og mine interesser (både de generelle og de mer spesielle)!  Jeg er kun henvist til et ideologisk valg. Jeg håper at Aps verdisyn og ideologi tilsier at de tar utfordringen, men jeg vet ikke. Jeg er uansett skremt at retorikken på blå side. Jeg synes av og til det er vanskelig å svelge deler av Aps program. Det er for dårlig, mine innspill i partiprogramprosessen i våres ble for få – utfordringen med å snu programmet ble for stort for meg alene!

Men hva er feil med partiprogrammene? Denne bloggposten blir for lang  dersom jeg skal gå gjennom alle partienes programmer og skrive om alle feilene (ja, det er mange). (Ps: Takk for at du fortsatt leser).

I Likestillings- og diskrimineringsombudets aksjon “bevisst valg” har de gått gjennom alle partienes programmer. Det meste av det som kommer frem har jeg lest i partiprogrammer år etter år, men de får svært få resultater. Det er få forpliktelser, så jeg tror ikke helt på det. Har hørt alle disse punktene (les: festtale) før! Hvorfor kan ikke dette løses i den ordinære politikken?

Politikken og byråkratiets systemiske diskriminering

Det er få tiltak som vitner om at man seriøst har tenkt å ta tak i den systemiske diskrimineringen (særlig representert som rigid motstand  i øvre forvaltning – som departementer og direktorater). Hittil har slike politiske målsettinger vært fulgt opp med egne handlingsplaner og egne st.meld. Sektoransvaret fungerer like dårlig som vårt politiske system. Det er en kategorisk ansvarsfraskrivelse og ansvaret for å utvikle et samfunn hvor mennesker er ulike.

Det virker ikke som om byråkrater og politikere har tatt inn over seg at de forsvarer og opprettholder et politisk- og forvaltingssystem som systematisk diskriminerer personer med nedsatt funksjonsevne og deres interesser. De gode kreftene på innsiden bruker all sin energi om å argumentere for hvorfor (!?) funksjonshemmedes interesser skal ivaretas, i stedenfor å løse problemet. Like lite som vi har et representativt politisk system, så har vi et lite representativt byråkrati med svært liten kunnskap om og innsikt i denne gruppens interesser.

Dagen derpå

Dagen derpå er tøff. Vi har vunnet valget. I forhold til funksjonshemmedes interesser så har ikke det så mye å si. Det er ikke mye som har skjedd de siste fire år, og det er like få representanter som kan ivareta mine  interesser nå som sist periode. Jeg håper jeg en dag får delta i ordinære politiske diskusjoner hvor mine hensyn og min hverdagssituasjon er ivaretatt og at jeg ikke bare blir henvist til særpolitikk for “berørte parter”.. Om det skjer de første fire årene? Tja, tror vel ikke helt på det…

Valgvake. Foto: movale.

Puh, vi vant. Dagen derpå og jeg er først og fremst lettet. Det ble alt for spennende! Jeg har tidligere skrevet en bloggpost om det å være aktiv i Arbeiderpartiet. Jeg tenkte jeg skulle ta en liten valgkamprapport nå om valgkampinnspurten og valgvaken.

Først av alt må jeg få si at det er gøy, engasjerende og morsomt å være med i valgkampen. Jeg har truffet og blitt kjent med veldig hyggelige mennesker. Jeg har sett engasjerte og slitne bakkesoldater gjøre en utmerket jobb. Og jeg har veldig forståelse for hvor slitne mange har vært i den siste tiden! Men jeg må samtidig innrømme at jeg enkelte ganger har trukket på smilebåndet av folks beskrivelse av å være sliten. Min hverdag handler jo mye om akkurat det, nemlig å være sliten. De er “heldige” de, som kan ta seg inn igjen etterpå

Og det merket jeg nå veldig nå. Jeg har posjonert min energi vel viten om at det siste trøkket som kom på slutten ville bli slitsomt i år. Å drive valgkamp samtidig som jeg er i en rehabiliteringsprosess og i full jobb ble for mye. Jeg opplevde stor sympati for at jeg kun valgte å bli med noen ting, og at jeg ikke kunne bidra like mye som andre gjorde! Jeg gjorde mitt beste i valgbod, med å dele ut flyers og som roseutdeler på husbesøk. Jeg klarte denne gangen ca en valgkampaktivitet hver dag og var i grunn stolt av meg selv. Jeg håper det blir enklere neste gang (kanskje hørselsnissen gir meg en CI til?).

Sms fra tolketj. Foto:movale.

Men barrierene for min politiske deltakelse var til stede helt til siste slutt. Som valgkampaktør er valgvaken den siste og spennende posten på programmet. Da skal man dele spenningen, engasjementet og gleden over å være med på noe stort. Siden jeg er døv trenger jeg tolk på sånne arrangementer. Men det å få tolk etter kl 16.00 er ikke en lett øvelse. Bekreftelsen på at de ikke hadde tolk kom på morgenen. Så nok en gang ble min politiske deltakelse hindret.

Jeg nevnte i bloggposten min om deltakelse i Arbeiderpartiet at jeg var innom arrangørene og spurte om det var mulig å tilrettelegge med PC/tegnspråkkanalen på bærbar pc. En nødløsning i tillegg til fjernsynsoverføringen på storskjerm i tilfelle jeg ikke fikk tolk. De jeg snakket med var utrolig imøtekommende og det skulle de ordne.

Jeg angrer veldig på at jeg var så naiv at jeg trodde det skulle gå bra. Jeg hadde også fått vite at de hadde teleslynge i lokalet, men brukte 1 1/2 time på å lokalisere hvor den var og hvem som kunne hjelpe meg. De hadde selvsagt ikke en bærbar PC. Det manglet ikke på den gode vilje (det gjør det aldri), men et system for å kvalitetssikre og ordne den hjelpen de “lover” det finnes ikke.

Teleslynge. Foto:movale.

Men en teleslynge fikk jeg, og det var veldig bra! Jeg hadde ikke hatt noe der å gjøre dersom jeg ikke hadde fått den!! Det gjorde at jeg kunne til en viss grad følge med på TV-overføringen.

Det slo meg at alle egentlig slet med å høre. Taktfaste rop om “4 nye år” gjorde det ikke lett å høre hva de sa på TV. Mine gode partikamerater, som og for seg var veldig støttende og lekte “Tore på sporet” i jakten på PC og teleslynge og jeg kunne tenke oss tekst på tv- overføringen. NRK tekster jo sine sendinger så det var flere som var svært undrende til at TV- og lydmannen ikke ville prøve dette. For meg er det dagligdags med slik skepsis. Hvis noen i Ap leser dette så anbefaler jeg at de tester ut dette og sikrer dette på neste valgvake!

Ellers var kvelden svært slitsomt mht det sosiale. Alt måtte gå på munnavlesning da jeg ikke hadde tolk. Kapitulerte i perioder og ble bare sittende å følge med på TV. Heldigvis vant vi valget og det var god stemning (selv om den var ganske nervøs i perioder). Hadde det ikke vært for det, så hadde ikke valgkampen vært verdt hodepinen…

Teleslynge. Illustrasjon: movale.

Det har ikke vært en selvfølge for meg å være aktiv i et politisk parti. Jeg har vært medlem i Arbeiderpartiet lenge, men har vegret meg veldig for å være aktiv til tross for at jeg har hatt veldig lyst! Mange av barrierene er nok inni mitt hode, men barrierene er ikke bare i mitt hode, dessverre!

Det første møtet med partiet var skummelt. Det var for flere år siden, jeg hadde nettopp flyttet tilbake til Oslo. Jeg tok noe som føltes som en stor sjanse. Jeg dro på et temamøte (hadde klart å komme meg på en mailingliste og fikk masse invitasjoner). Det var ingen informasjon om hvordan jeg kunne informere om mine tilretteleggingsbehov (teleslynge), så jeg tok en sjanse og sendte en e-post. De kunne ikke hjelpe meg med teleslynge, men jeg var veldig velkommen. Følte meg veldig alene, men valgte å bli med. Det var mange snille ansikter og hyggelige smil da jeg kom. Jeg måtte ta med mitt eget FM-system, men følte meg helt lost. Jeg ble sittende alene, ingen snakket med meg og alle svarte kort og enkelt på mine spørsmål. Returen og tilbaketrekningen fra mitt aktive liv som politiker var rask. Det ble for tøft. Jeg følte meg helt utafor.

I fjor kom jeg i kontakt med en gammel studiekamerat som overtalte meg til å prøve igjen. Lysten var jo definitivt til stede, men jeg var brent og skremt. Jeg ble med på et årsmøte og det gikk som det pleier. Ble varamedlem i det lokale styret. Så nå er jeg tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Det var egentlig veldig hyggelig. Folk er snille og litt mer imøtekommende. Jeg har blitt mye mer inkludert denne gangen. Takket være enkeltpersoner og deres imøtekommenhet, åpenhet og velvilje har jeg kunnet være med på husbesøk, en del møter og arrangementer!

Men alt som har med tilrettelegging må jeg ordne selv. De samme muligheter som andre tillitsvalgte har til å være aktive er ikke gitt meg. Som tillitsvalgt med nedsatt funksjonsevne er alt opp til meg og avhenger av hvor tøff jeg er i trynet! Det tærer på selvtilliten og tankene om hva som er vitsen dukker opp med jevne mellomrom. Aldri noen som spør om jeg trenger noe. Jeg må støtt og stadig sende “kan noen være så snill og hjelpe meg” e-poster til postmottak-adresser. Veldig ydmykende og lite festlig. Hva om man bare skrev i invitasjonen at dersom noen har spesielle behov, ta kontakt med den og den! Er ikke mer vanskelig, men mye mer inkluderende! I dag måtte jeg gjøre den øvelsen i forhold til valgvaken på mandag. Det gikk bra og jeg fikk positiv tilbakemelding, men jeg må ordne tilretteleggingen og det å bestille tolk selv.

For min del tar dette fokuset på tilrettelegging bort min mulighet til å vise hvem jeg er. Hva jeg står for og engasjerer meg i. Jeg føler meg som hun døve som må si høyt i fra om at: “jo, vi må bruke mikrofon og høyttaler fordi jeg er hørselshemmet”, når noen ymter frempå at dette ikke er nødvendig. Jeg vil bare være meg! En tillitsvalgt med politisk engasjement! Jeg trenger tid og mulighet til å finne ut hva jeg mener og står for! Sånn som det er nå kommer jeg ikke så langt!

Men jeg høstet resultater av Nilsen (se under) sitt arbeid idag! Fikk en veldig oppmuntrende videohilsen fra Raymond Johansen til alle de tillitsvalgte på e-post. DEN VAR TEKSTET! Juhu!!! Kjempegøy. Det var vel det første eksempelet jeg har fra min karriere i partiet hvor jeg følte meg likeverdig og likestilt med de andre tillitsvalgte. Motivasjonen til å gå på husbesøk i morgen ble hakket sterkere med en gang!

Det er ikke noe vondt i folk i Arbeiderpartiet. Jeg tror oppriktig at jeg er velkommen, men den manglende bevisstheten og proaktive innsatsen fra partiets side på å gjøre noen grep som inkluderer alle har jeg til nå ikke sett mye av. Må man være kjent navn og ansikt for å bli inkludert? Det må bli lettere for alle å bli med!

Undersøkelser gir meg støtte på at jeg har grunn til å være usikker på personer med nedsatt funksjonsevne og deltakelse i politikken. I artikkelen: På maktens sidelinje vises det til at kun seks funksjonshemmede er blant de 665 politikerne som skal kjempe om 169 plasser på Stortinget den 14. september 2009. Denne undersøkelsen åpner for mange spørsmål: Hvordan er da kårene i de politiske organisasjonene? Er det mulig å være aktiv politiker og etterhvert bli nominert? Jeg ser at innvandere og økt representasjon av kvinner på listene har vært et fokusområde i nominasjonsprosessen i arbeiderpartiet, men hva med funksjonshemmede? Jeg har ikke sett forskning som sier noe om dette og jeg har ikke personlig sett så mange forbilder i form av politikere med nedsatt funksjonsevne i partiet.

Fredik E. Nilsen er en blogger som de siste ukene hatt høyt og viktig fokus på hjemmesidene til de politiske organisasjonene. Når Deltasenteret i valget 2005 og 2007 kom frem til at organisasjonene hadde for dårlige hjemmesider, er det rett og slett for flaut at de skåret dårlig i år også! På bloggen hans http://fenilsen.wordpress.com har han skrevet flere innlegg! Han har fått oppmerksomhet og resultater. Det er utrolig moro å se et slikt engasjement og at det gir resultater. Om ikke alt blir perfekt (noe det ikke blir denne gangen heller) så har han hvertfall lykkes med å få enighet om at dette er flaut og skammelig. Enkelt og greitt en bevisstløs ekskludering av en stor gruppe velgere.

Men vi er ikke bare velgere? Noen av oss er jo interessert i å være aktive deltakere i politikken og valgkampen. Er det mulig? Jeg har ikke noe forskning om dette her, men jeg har mine egne erfaringer! De er ikke generaliserbare, men de kan kanskje illustrere noen barrierer?

Så får vi da se de neste fire år, om slagordet “alle skal med” også gjelder politisk deltakelse i Arbiederpartiet? Og om jeg kan føle meg som et likestilt medlem og tillitsvalgt i årene som kommer. Jeg håper hvertfall at min kunnskap, mine synspunkter og erfaringer er like mye verdt som de andres!

Tegnspråk. Foto: movale.

Her sitter jeg en kveld i valgkampen. Jeg kan ikke se på den ordinære valgkampen da den er dårlig tilrettelagt for meg. Så da må jeg se på særtilbudet som er laget for døve! All ære til det tilbudet, for smuler er bedre enn ingenting! I kveld var det Tid for tegn (03.09.09), og jeg er det vi trygt kan si – ganske så frustrert!

Saken er den at vi står der vi stod for 4 år siden – ingenting har skjedd. Det som er ennå verre er at de sier at neste valgkamp så skal det være tilgjengelig! Ærlig talt, så døve er vi da ikke. Vi skjønner da såpass at det ikke sant!

For to år siden sendte Norges Døveforbund ut en resolusjon hvor de blant annet spurte partiene om eldreomsorgen for døve i forbindelse med Valg 07 (resolusjon om eldreomsorg). Du trenger vel ikke å se videoen over en gang til for å se at vi ikke har kommet noe lenger?

Når Tid for tegn i 03.09.07 i forbindelse med valget også hadde en reportasje om det å være en minoritet og spurte Erling Lae fra Høyre og daværende stortingsrepresentant Saera Khan fra Arbeiderpartiet om politisk deltakelse. Her var det jo en selvfølge at døve skulle kunne være representert i politikken. Vel, vi har ikke kommet så veldig langt her heller??

For å grundigere begrunne min frustrasjon, kan vi jo se på valgsendingen til Tid for tegn i 05.09.05. Så da er det stadfestet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har ikke tatt hensyn til døve og sikret tilgjengelighet til informasjon, slik NDF var så bekymret for. Og eldreomsorgen, det er vel ikke noen hemmelighet at eldre døve sitter på gamlehjem idag uten å kunne snakke med andre. Lurer på om de klarer å fikse det til jeg skal på gamlehjem jeg??

Om valgkampen og informasjon om fire år er tilgjengelig for hørselshemmede? Nei, beklager det tror jeg ikke noe på!