Batterier. Foto: movale.

Å innoperere Cochlea Implantat (CI) er en revolusjon innenfor medisinen. Hørselssansen er den eneste sansen vi har som kan “repareres” med teknologi.  Samtidig som jeg opplever at verden har kommet til meg og at jeg er en del av et stort teknologisk fremskritt, innser jeg også at dette kun er et lite fremskritt i forhold til hva som skal komme.

Da jeg var liten leste jeg fasinert bøker om roboter. Nå fungerer en del av kroppen min, øret mitt, vha teknologi. Det er helt uttrolig!

Et lite paradoks er at den norske stat ikke vil satse på den slags type teknologi og gi meg to ører! Det er jo dette som er fremtiden! Det blir litt det samme som å si at vi ikke skal kjøpe PC og internett, vi kan jo klare oss med skrivemaskiner med rettetast. Men den diskusjonen kan vi ta en annen gang.

Det har vært rart å skulle lære seg å leve med teknologi innoperert i kroppen. Helt siden jeg fikk på lyden i april har jeg hatt en følelse av at CI-prosessoren har vært invaderende. Bare det faktum at jeg må skifte batterier annen hverdag, fremfor annen hver uke gjør at jeg blir veldig oppmerksom på CI-prosessoren.

Det var en litt ambivalent følelse jeg hadde den første perioden. På den ene siden hadde det største mirakel som kunne skje nettopp skjedd! Jeg kunne høre, og erfarte daglig nye fantastiske og entusiastiske lydopplevelser. Alt fra å høre barn snorke, til å høre at kaffetrakteren var ferdig, høre pipet på mikrobølgeovnen og det å høre meg selv tisse!

På den andre siden merket jeg godt at jeg hadde CI-prosessoren på. Jeg var blitt fått et cyborg- øre.  Etter å ha brukt høreapparater i 27 år så var det selvsagt uvant å skulle bruke et annerledes apparat. Hva er annerledes? Jo, først og fremst merket jeg i begynnelsen den lille sårskorpen som tok lang tid å gro, og ikke minst den lille platen (magneten) under huden.

Min CI-prosessor. Foto: movale.

En annen stor endring som gav meg følelsen av å være litt invadert, var at de hadde barbert bort håret mitt rundt øret. Det å få håret til å gro ut, samt å finne gode måter å få det håret som skulle gro ut til å ligge pent var ikke lett. Den største utfordringen var ledningen. Det var og er et nytt fenomen for meg. Det at jeg har en liten ledning mellom CI-prosessoren og magneten gjorde at jeg måtte finne en ny måte å ha håret bak øret. Jeg har alltid hatt en vane med å legge håret bak øret og høreapparatet for å få det vekk fra ansiktet. Men der var det nå kommet en ny barriere! Løsningen har hittil vært å bruke hårspenner. Ikke noen god løsning, men det er det beste jeg har funnet på til nå. Jeg håper virkelig jeg skal slippe å bruke spenne resten av livet så jeg håper jeg kan få noen gode innspill fra dere lesere. Alle gode forslag tas i mot med takk!

Jeg har ikke veldig lyst til å klippe håret kort. En annen utfordring med håret er at håret mitt er veldig langt og tungt (hadde aldri trodd at det skulle bli et problem!). Ved mye bevegelse i håret så har den ytre magneten en tendens til å flytte på seg. Det har krevd øvelse å få det til å ligge pent

Håret gav meg noen utfordringer og kommer nok til å ta tid å venne seg til. Men en annen stor forandring med CI i forhold til høreapparat er batterier og størrelse på apparatet. Når det gjelder batterier så brukte jeg før 1 lite batteri som jeg skiftet ca hver 1 1/2 uke. Det var lenge nok mellom til at man i flere dager ikke tenkte så mye på høreapparatet. Utfordringen med batterier er at man må huske å ha ekstra batterier med seg. Det er det som gjør at man blir så bevisst! Men nå skulle jeg plutselig skifte batterier annen hver dag, og ikke bare 1 batteri, men tre store! Snakk om å bli bevisstgjort at man har noen nye apparater på seg og at man var en del av den store teknologiske fremtiden!

Jeg hadde en ganske sterk følelse av at CI-apparatet var noe nytt. Særlig var jeg, og er jeg, spent på hva som skjer første gang jeg trenger service og reparasjon. Kommer jeg til å skjønne hva som skjer? Med høreapparatet kunne jeg ganske raskt konstatere hva som var feil. Men CI er noe nytt. Den følelsen av å ikke vite og ikke ha kontroll gir en følelse av å bli litt invadert. Det er som å få en gjest inn i livet som krever oppmerksomhet, så å si hele tiden.

Mitt lange hår. Foto: movale.

Jeg tenkte en del over disse endringene før og i løpet av sommeren. Noen av de tankene som kom opp var om jeg ville venne meg til dette raskt, eller om det kom til å føltes fremmed lenge? Jeg regnet vel med og håpte at jeg ganske raskt skulle venne meg til det, men var spent på hvor lang tid til det skulle ta.

Nå er ikke CI-apparatet lenger en gjest, men en samboer som krever oppmerksomhet (les: nye batterier). Dette kan jo være litt brysomt, særlig når det skal ha nye batterier når det passer meg svært dårlig. Det gode tegnet er at jeg blir irritert på apparatet, jeg blir ikke satt ut og får hetta når jeg må skifte batterier i situasjoner det ikke helt passer! Nei, jeg begynner å kjefte på det og sier til det: ” nei, ikke nå igjen!!”, som om det hjelper ! Jeg merket det plutselig for noen uker siden. Det er vanskelig å sette fingeren på når det skjedde, men nå tenker jeg ikke over det. CI- apparatet, batterier og håret har begynt å bli en vanesak! Teknologien og mennesket er blitt ett!