Del 1

httpv://www.youtube.com/watch?v=vSG6LGutkHo&feature=related

Del 2

httpv://www.youtube.com/watch?v=ZpdyIYEmrs8&feature=related

Om å skrive. Foto: movale.no

I kveld twittret jeg med mine nye spennende venner og @HvaHunSa og @vigdissj bisto meg i å få tak i en svært spennende artikkel fra Morgenbladet. Vigdis Hjort skrev om kvinnelige forfattere, men et undertema var hvorfor skriver man? Denne bloggposten skal ikke handle om kvinnelige forfattere, men tankene mine begynte å spinne rundt hvorfor jeg skriver denne bloggen.

En liten kommentar til Vigdis Hjort sitt essay om kvinnelige forfattere, og det tragiskkomiske ved den måten å kategorisere mennesker og forfattere på, var at det slår meg at jeg ikke engang vurderer meg selv som kvinnelig forfatter. På grunn av min markør “nedsatt funksjonsevne” så er jeg blitt kjønnsløs. Litt snodig hva. Men det er jo en kjensgjerning. Vi som har nedsatt funksjonsevne har ikke kjønn. Det ser vi ofte når velferdsløsninger, hjelpemidler og tilpasning av samfunnet skal skje! At jeg i tillegg opplever at de ikke er lett å være ung, blond, kvinne og døv er noen jeg har sagt før! Min eneste trøst er at når jeg ikke blir stemplet som funksjonshemmet så pleier jeg å bli stemplet som kvinne.  Det er jo betryggende og gir meg en følelse av å bli inkludert. Jeg blir av og til like mye nedvurdert som mine medsøstre Med andre ord hersketeknikker vet jeg en god del om!

Men tilbake til tema- hvorfor skriver jeg? Er det for å overleve? Er det for å få frem et budskap som det er vanskelig å skrive om? Hvorfor tok det så lang tid før jeg turte å skrive åpent? Var det noe jeg ikke ville skrive om, og hvorfor det?

Jeg hadde mange tanker i hodet og mange motforestillinger da jeg begynte å skrive denne bloggen. Jeg skrev faktisk blogginnlegg et helt år som var lagret som privat før jeg begynte å offentliggjøre blogginnleggene nå i høst. Det tok meg lang tid å skrive åpent for dere. Jeg var midt oppi en vanskelig prosess med leger/sykehus og jobb, og følelsene lå tykt utenpå huden. Jeg var veldig sårbar og hadde behov for å beskytte meg selv. I offentliggjøringen av bloggpostene har jeg tatt bort en del, og det hender fortsatt at jeg lar en bloggpost ligge noen dager før jeg legger den ut. Jeg tror det er sunt og lurt.  Dels er det lurt for å beskytte de som er rundt meg. Dette er mitt egoprosjekt og da er det meg og mine tanker som blir presentert. De skal jeg kunne stå for. Jeg har ingen rett til å involvere andre og utlevere dem.

Men jeg har også tatt bort en del tanker og beskrivelser av følelser. Er jeg feig? Ja, muligens er jeg det og innimellom føler jeg nok at jeg er feig. Men jeg gjør det for å beskytte meg selv. Denne bloggen kan leses av alle. Det innebærer sjefen, kollegaer, familie, venninner, politikere, journalister, andre som er i samme situasjon som meg og mange flere. Leser alle disse menneskene min side? Det vet jeg ikke, men når man skriver blogg åpent så må man være forberedt på at alle kan lese. At jeg i tillegg ikke vil bli vurdert som svak, dum, syk og kvinnelig (!) er jo en kjennsgjerning. Jeg lider jo av “flink-pikesyndromet” jeg også.

Men hva skal jeg beskytte meg mot? Vel, noen ganger har jeg ikke tillit til deg som leser. Jeg er redd for at du misforstår eller feiltolker meg og at du kanskje oppfatter meg på en måte som jeg ikke hadde tenkt. Jeg er redd for at du ikke ser helheten. Og jeg er redd for å bli dømt og kategorisert. Med andre ord redd for at du har stereotype forestillinger og stigmatiserende holdninger innerst inne. Mest sannsynlig er jeg ubegrunnet redd. De fleste som er her inne ønsker meg vel og har glede av det de leser. Det er nyttig for dem. Det leser og hører jeg hvertfall ut fra de tilbakemeldingene jeg har fått. Det er det som gjør at jeg fortsatt skriver.

Du blir kanskje fornærmet over at jeg mistenker deg som leser for å stigmatisere, men tro det eller ei. Mange av de som er nærmest meg og som vil meg best er også de som har tråkket mest i salaten. For meg er det logisk! Det er jo de nærmeste som går tettest på en og som tør å hive seg ut i diskusjoner. Men verden er nå en gang laga slik at vi som mennesker har vanskeligheter med å forstå noe om er ukjent og litt fremmed. Det krever at vi prøver å sette oss inn i det og at vi legger godviljen til. Jeg vet at mange mennesker ikke vet hvordan det er å ha CI, og jeg vet at ikke alle forstår at de aktivt må gå inn for å få innsikt. Derfor forventer jeg ikke alltid at folk skal forstå!

Men hvorfor skriver jeg da? Når jeg i utgangspunktet er så redd Vel, jeg har etterhvert sett at andre har skrevet om vanskelige temaer. Noen skriver bra og andre ikke fullt så bra. De som skriver bra er de som tør. De som skriver godt og som klarer å nå frem med et budskap. Jeg har sett folk skrive om psykisk helse, om døden og om avhengighet. Og det slår meg at jeg respekterer dem. Det er mulig jeg gjør det fordi jeg vet at de kun presenterer en del av seg selv på bloggen sin. Fordi jeg vet at de mest sannsynlig er hele mennesker med andre sider av seg selv som ikke blir presentert. Jeg vet det, fordi jeg er sånn selv. Ja, man risikerer at ikke alle forstår det.

Jeg har vel også tenkt tanken at de som ikke vil og kan forstå: synd for dem! Her har de en unik mulighet til å få innsikt. De som kjenner meg må jeg ha tillit til at vil meg vel. De som ennå ikke kjenner meg og som jeg kommer til å bli kjent med. Vel, jeg får ha tillit til dere. Derfor skriver jeg fortsatt idag.

Gjennom denne bloggen har dere en mulighet til å lære at jeg er veldig mye mer enn en jente som har fått CI og som står på venteliste for nr 2. Akkurat nå tar nok det ganske mye fokus i livet mitt. Men jeg er så mye mer! Jeg skriver for å rive ned denne veggen som ofte kommer opp når noe er annerledes. Denne veggen med usikkerhet, lite kunnskap og forståelse som man ofte kan møte. Jeg skriver for at du skal få innsikt og kunnskap i hvordan det er å være en helt vanlig jente med en hørselshemming.

Den andre grunnen til at jeg skriver er at jeg har lyst til å være bare meg. De siste årene har helsen og hørselen fått mye fokus. Dette har dratt ut i tid fordi jeg står i kø. Noen rister på hodet av meg og kaller meg utålmodig. Og ja, jeg er veldig utålmodig. Jeg har lyst til å leve et liv hvor ørene mine er oppgradert så langt som mulig. Sånn at de bare kan driftes og administreres av helse- og velferdssystemet vårt. Hvorfor gjør jeg det? Jo fordi jeg vil at du etterhvert bare skal forholde deg til mine ører som en selvfølgelighet. DU skal vite og skjønne og det skal bare “være sånn”. Jeg ønsker at det er MEG du har lyst til å snakke med.

Hvem vet? Kanskje jeg snart kan klatre i gradene og være en kvinnelig forfatter? Og så en gang i fremtiden.. en forfatter?

Teleslynge. Illustrasjon: movale.

Det har ikke vært en selvfølge for meg å være aktiv i et politisk parti. Jeg har vært medlem i Arbeiderpartiet lenge, men har vegret meg veldig for å være aktiv til tross for at jeg har hatt veldig lyst! Mange av barrierene er nok inni mitt hode, men barrierene er ikke bare i mitt hode, dessverre!

Det første møtet med partiet var skummelt. Det var for flere år siden, jeg hadde nettopp flyttet tilbake til Oslo. Jeg tok noe som føltes som en stor sjanse. Jeg dro på et temamøte (hadde klart å komme meg på en mailingliste og fikk masse invitasjoner). Det var ingen informasjon om hvordan jeg kunne informere om mine tilretteleggingsbehov (teleslynge), så jeg tok en sjanse og sendte en e-post. De kunne ikke hjelpe meg med teleslynge, men jeg var veldig velkommen. Følte meg veldig alene, men valgte å bli med. Det var mange snille ansikter og hyggelige smil da jeg kom. Jeg måtte ta med mitt eget FM-system, men følte meg helt lost. Jeg ble sittende alene, ingen snakket med meg og alle svarte kort og enkelt på mine spørsmål. Returen og tilbaketrekningen fra mitt aktive liv som politiker var rask. Det ble for tøft. Jeg følte meg helt utafor.

I fjor kom jeg i kontakt med en gammel studiekamerat som overtalte meg til å prøve igjen. Lysten var jo definitivt til stede, men jeg var brent og skremt. Jeg ble med på et årsmøte og det gikk som det pleier. Ble varamedlem i det lokale styret. Så nå er jeg tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Det var egentlig veldig hyggelig. Folk er snille og litt mer imøtekommende. Jeg har blitt mye mer inkludert denne gangen. Takket være enkeltpersoner og deres imøtekommenhet, åpenhet og velvilje har jeg kunnet være med på husbesøk, en del møter og arrangementer!

Men alt som har med tilrettelegging må jeg ordne selv. De samme muligheter som andre tillitsvalgte har til å være aktive er ikke gitt meg. Som tillitsvalgt med nedsatt funksjonsevne er alt opp til meg og avhenger av hvor tøff jeg er i trynet! Det tærer på selvtilliten og tankene om hva som er vitsen dukker opp med jevne mellomrom. Aldri noen som spør om jeg trenger noe. Jeg må støtt og stadig sende “kan noen være så snill og hjelpe meg” e-poster til postmottak-adresser. Veldig ydmykende og lite festlig. Hva om man bare skrev i invitasjonen at dersom noen har spesielle behov, ta kontakt med den og den! Er ikke mer vanskelig, men mye mer inkluderende! I dag måtte jeg gjøre den øvelsen i forhold til valgvaken på mandag. Det gikk bra og jeg fikk positiv tilbakemelding, men jeg må ordne tilretteleggingen og det å bestille tolk selv.

For min del tar dette fokuset på tilrettelegging bort min mulighet til å vise hvem jeg er. Hva jeg står for og engasjerer meg i. Jeg føler meg som hun døve som må si høyt i fra om at: “jo, vi må bruke mikrofon og høyttaler fordi jeg er hørselshemmet”, når noen ymter frempå at dette ikke er nødvendig. Jeg vil bare være meg! En tillitsvalgt med politisk engasjement! Jeg trenger tid og mulighet til å finne ut hva jeg mener og står for! Sånn som det er nå kommer jeg ikke så langt!

Men jeg høstet resultater av Nilsen (se under) sitt arbeid idag! Fikk en veldig oppmuntrende videohilsen fra Raymond Johansen til alle de tillitsvalgte på e-post. DEN VAR TEKSTET! Juhu!!! Kjempegøy. Det var vel det første eksempelet jeg har fra min karriere i partiet hvor jeg følte meg likeverdig og likestilt med de andre tillitsvalgte. Motivasjonen til å gå på husbesøk i morgen ble hakket sterkere med en gang!

Det er ikke noe vondt i folk i Arbeiderpartiet. Jeg tror oppriktig at jeg er velkommen, men den manglende bevisstheten og proaktive innsatsen fra partiets side på å gjøre noen grep som inkluderer alle har jeg til nå ikke sett mye av. Må man være kjent navn og ansikt for å bli inkludert? Det må bli lettere for alle å bli med!

Undersøkelser gir meg støtte på at jeg har grunn til å være usikker på personer med nedsatt funksjonsevne og deltakelse i politikken. I artikkelen: På maktens sidelinje vises det til at kun seks funksjonshemmede er blant de 665 politikerne som skal kjempe om 169 plasser på Stortinget den 14. september 2009. Denne undersøkelsen åpner for mange spørsmål: Hvordan er da kårene i de politiske organisasjonene? Er det mulig å være aktiv politiker og etterhvert bli nominert? Jeg ser at innvandere og økt representasjon av kvinner på listene har vært et fokusområde i nominasjonsprosessen i arbeiderpartiet, men hva med funksjonshemmede? Jeg har ikke sett forskning som sier noe om dette og jeg har ikke personlig sett så mange forbilder i form av politikere med nedsatt funksjonsevne i partiet.

Fredik E. Nilsen er en blogger som de siste ukene hatt høyt og viktig fokus på hjemmesidene til de politiske organisasjonene. Når Deltasenteret i valget 2005 og 2007 kom frem til at organisasjonene hadde for dårlige hjemmesider, er det rett og slett for flaut at de skåret dårlig i år også! På bloggen hans http://fenilsen.wordpress.com har han skrevet flere innlegg! Han har fått oppmerksomhet og resultater. Det er utrolig moro å se et slikt engasjement og at det gir resultater. Om ikke alt blir perfekt (noe det ikke blir denne gangen heller) så har han hvertfall lykkes med å få enighet om at dette er flaut og skammelig. Enkelt og greitt en bevisstløs ekskludering av en stor gruppe velgere.

Men vi er ikke bare velgere? Noen av oss er jo interessert i å være aktive deltakere i politikken og valgkampen. Er det mulig? Jeg har ikke noe forskning om dette her, men jeg har mine egne erfaringer! De er ikke generaliserbare, men de kan kanskje illustrere noen barrierer?

Så får vi da se de neste fire år, om slagordet “alle skal med” også gjelder politisk deltakelse i Arbiederpartiet? Og om jeg kan føle meg som et likestilt medlem og tillitsvalgt i årene som kommer. Jeg håper hvertfall at min kunnskap, mine synspunkter og erfaringer er like mye verdt som de andres!