Barrierer. Foto: movale.

Det finnes uendelig mange begreper. Vi har for eksempel funksjonshemming, funksjonshemmede (-hemma), funksjonsnedsettelse mv. Hva er “riktig” og ikke? Jeg blir stadig imponert over hva folk er i stand til å si (kreativiteten er stor). Jeg har jobbet på politikk- og fagfeltet en stund og vil her forsøke å oppklare litt, og vise til noen offentlige referansedokumenter.

Fra bruker til borger

Det store vendepunktet kom i 2001. Da kom den offentlige utredningen som fastslo at personer med nedsatt funksjonsevne systematisk blir usakelig forskjellsbehandlet. Og at de i mange sammenhenger ikke blir regnet med som fullverdige borgere av det norske samfunn. Tittelen “Fra bruker til borger” ble et slagord og NOU`en ble fort en bibel og et referansedokument på feltet (NOU 2001: 22).

I utredningen ble den historiske begrepsutviklingen gjennomgått og to modeller for forståelsen av funksjonshemming ble gjort rede for. Den første modellen var den biologisk-medisinske:

Tradisjonelt har funksjonshemning vært sett som en egenskap ved individet – den funksjonshemmede personen. Det har vært nært knyttet til en medisinsk forståelse, der funksjonshemning ses som en konsekvens av sykdom, lyte eller andre biologiske avvik. I en slik forståelse handler blindhet om et biologisk avvik som gjør at personen ikke kan se, mens en rullestolbruker ikke kan gå på grunn av f.eks. ryggmargsbrokk. Denne biologisk-medisinske forståelsen ligger også til grunn for den vanlige folkelige oppfattelsen av funksjonshemning. Det blir sett på som en tragedie som rammer visse enkeltmennesker. Den politiske strategien som følger blir gjerne en kombinasjon av forebygging, behandling (medisinsk, psykologisk eller pedagogisk) og – når dette ikke er tilstrekkelig – en tilrettelegging av spesielle miljø.

Men det vises videre til en ny utvikling innenfor fagfeltet, og vi har fått en relasjonell forståelse av funksjonshemming.

I løpet av de siste 20 årene har denne biologisk-medisinske forståelsen blitt sterkt utfordret. Kritikken handler i første rekke om at samfunnet som omgir den funksjonshemmede tas som en selvfølge og dermed går fri. En ser i praksis bort fra at omgivelsene har avgjørende betydning for i hvilken grad f.eks. det å ikke kunne gå, er funksjonshemmende. Det er opplagt at om trapper byttes ut med ramper og heiser så er ikke en rullestolbruker like funksjonshemmet. Likeledes er døvhet lite funksjonshemmende i et miljø der alle kan tegnspråk, og lett utviklingshemning er mindre hemmende i et enklere samfunn der bare få kan lese og skrive.

Et annet og lignende poeng er at funksjonshemmede slett ikke alltid er funksjonshemmet. Det kommer an på situasjonen.[...]Poenget i kritikken er med andre ord: funksjonshemning er ikke bare knyttet til personen og dennes egenskaper, men like mye til omgivelsene og situasjonen. Det er en relasjon mellom person og omgivelser/situasjon.

For å oppsummere og rydde litt i begrepsbruken så “lanserte” Manneråkutvalget følgende begreper:

Manneråkutvalget bruker begrepet redusert funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse og viser til tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner.

Funksjonshemmende forhold viser til et gap eller misforhold mellom forutsetningene til mennesker med redusert funksjonsevne og de krav miljøet og samfunnet stiller til funksjon på områder av vesentlig betydning for å etablere og opprettholde selvstendighet og en sosial tilværelse.

Når betegnelsen funksjonshemmet brukes om personer vises det til de som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet mellom personens nedsatte funksjonsevne og miljøets/samfunnets krav.

GAP-modellen

NOU`en ble fulgt opp av St.meld nr. 40 (2002-2003) Om nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Her ble en modell, GAP-modellen, lansert. Den skal illustrere definisjonene som ble gitt i Manneråkutvalget.

GAP-modellen. Foto: St.meld. nr. 40 (2002-2003).

Modellen er blitt brukt som referansemodell i svært mange sammenhenger og viser både hvordan man skal bruke begrepene, men også hvor utfordringene ligger. Nemlig i å styrke individets muligheter, og å endre samfunnets betingelser!

Fasit?

Mange ønsker nok en fasit mht begrepsbruken i sin dagligtale. Det er litt vanskelig å gi dette. Nettopp fordi det er en realasjonell tilnærming. Hvordan begrepene brukes avhenger av situasjon.

I tittelen spør jeg om det finnes mennesker med funksjonshemming? I utgangspunktet er svaret nei, et menneske som individ har ikke en funksjonshemming. For det første viser spørsmålet et utgangspunkt i den biologisk-medisinske forståelsen, og begrepet funksjonshemming blir brukt litt feil. Da er det riktige ordet nedsatt funksjonsevne/ funksjonsnedsettelse. Spm blir da: Finnes det mennesker med nedsatt funksjonsevne? Mange vil jo da si, “men det var ikke det jeg ville spørre om”. Antall mennesker er ikke alltid interessant. Folk vil ofte i praksis se på de funksjonshemmende barrierene, men ender opp med å telle diagnoser.

Et menneske kan oppleve/erfare situasjoner som helt klart er funksjonshemmende. Og hvis en gruppe mennesker til stadighet opplever de samme barrierene kan man si at vi har en gruppe med feks hørselshemmede. Når man da beveger seg inn på feltet og begynner å snakke om hørselshemmede så krever det en bevissthet for at det skal bli “riktig”.

Paradigmeskifte

Det som helt klart skaper forvirring er at vi er inne i et paradigmeskifte. Dvs at folk som beveger seg inn i dette fagfeltet vil møte veldig ulik bruk av begrepene. Noen er helt klart innenfor den biologisk-medisinske forståelsen og bruker til og med de gamle begrepene. Mange personer med nedsatt funksjonsevne bruker også disse begrepene. De har enten ikke levd/oppholdt seg i “menigheten” (les: organisasjons-, eller fagmiljøet), eller de har nettopp fått sin funksjonsnedsettelse og kan ha de samme holdninger og språkbruk som en ikke bevisst normalbefolkning har.

Men jeg har også sett ulik forståelse, bevissthet og begrepsbruk innad i “menigheten”. Feks finnes det store interessepolitiske organisasjoner som fortsatt bruker og lever i den bio-medisinske forståelsen, mens andre helt klart er forkjempere for og bruker den nye relasjonelle forståelsen. Dette skaper forvirring!

I tillegg har jeg sett at det i politisk sammenheng ofte er behov for å bruke gruppebetegnelser for å synliggjøre problemer. Paradoksalt sett kan man si at det er behov for gruppebetegnelser for å fjerne gruppeperspektivet (!). Om noen ikke var forvirret nå så bidrar det ikke at organisasjoner og miljøer kaller seg: hørselshemmet, bevegelseshemmet eller synshemmet. Disse begrepene er i teorien lett å forstås som bio-medisinske begreper. Man henviser til et biologisk kjennetegn og bruker det på en gruppe.

Men da vil jeg at du skal gå tilbake til Manneråkutvalgets begrep funksjonshemmet, dette kan bidra til den innsikten som jeg har etterlyst:

Når betegnelsen funksjonshemmet brukes om personer vises det til de som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet mellom personens nedsatte funksjonsevne og miljøets/samfunnets krav.

Årsaken til at det her blir “riktig” å bruke disse betegnelsene (funksjonshemmede, bevegelseshemmede, hørselshemmede mv.) er at disse organisasjonene i den gitte sammenhengen påpeker hindringer for den gruppen de representerer. Feks Hørselshemmedes Landsforbund kjemper for å fjerne de hindringene som gjør at personer med nedsatt hørsel i mange situasjoner er hørselshemmede. De jobber med å styrke den enkeltes forutsetninger, og de peker på at samfunnets krav i mange tilfeller er for store. MEN, det at gruppebetegnelsen funksjonshemmede/ hørselshemmede her brukes betyr ikke at alle med nedsatt funksjon/hørsel er funksjons- eller hørselshemmet.

Bevissthet er viktig

Det er helt klart mange måter å bruke begreper. Jeg ønsker å skille litt mellom de begrepene vi bruker i privatsfæren og i offentlig sammenheng. Hvert enkelt individ bærer preg av når man har fått nedsatt funksjonsevne, og de har ulik bakgrunn og tilknytninger til miljøer. Dette preger deres begrepsbruk. Noen er svært bevisste, andre ikke. Man kan ikke forlange at folk bruker “riktige” begreper, her må hvert enkelt individ ta ansvar selv.

Bevisstløs bruk av begreper ender altfor ofte med ytterligere bidrag til stigmatiserende forståelser av de menneskene vi her snakker om. I offentlig sammenheng er det svært viktig at begrepsbruken er nyansert og korrekt. Dette for å sikre effektive tiltak som skal sørge for at de som idag opplever barrierer og stigmatisering faktisk blir borgere av det norske samfunn!