Verdighet. Foto: rus.no.

Veldedigheten skyller over landet vårt. Vi går snart inn i juletiden med et nytt og iherdig fokus på de “svake”. De veldedige organisasjonene står i kø og kommer opp og frem i lyset igjen. Artister bidrar gjerne til de ulike veldedighetskonserter. Vi bruker mye penger på åndelighet og blir overaktive i jula i fravær av engasjement og nærhet ellers i året. Vår glorie og gode samvittighet vokser.

Noen skriver “reflekterte” og engasjerte artikler i avisene om at vi må hjelpe de “svake”, de “fattige” og alle de stakkars menneskene som har det så forferdelig. Resten sier halleluja og amen.

Har jeg et ansvar?

Hvordan er det å ta i mot klær og mat, penger og trøstende ord fra noen? Jeg har behov for å stille spørsmål ved hvem det er som definerer at frivillige organisasjoner og kirkens arbeid er bra arbeid. Er det de som gir eller de som tar i mot som avgjør om dette er bra?

Hvordan kan en påstå at veldedig arbeid er bra når det i mange tilfeller ikke finnes noe reelt alternativ? Flere gjør et viktig brannslukningsarbeid. De griper inn der ingen andre vil. Men er det riktig at vi andre lener oss tilbake og overlater ansvaret og herunder definisjons-, politisk- og økonomisk makt til dem som gir? Har vi ikke alle et ansvar?

Dårlig samvittighet og avlat

Jul. Foto: movale.no

Media og mannen i gata sitt fokus på veldedighet i jula synes jeg bærer preg av dårlig samvittighet og avlat. Det er verdt å diskutere om man faktisk gjør ting verre. Er det i mangel på en bedre måte å være solidarisk at vi lener oss med full tyngde til veldedighetsarbeidet? Finnes det noe reelt alternativ?

Jeg mener at majoriteten gjennom veldedighet og sympatistøtte til forsvar for “svake” grupper bidrar til ytterligere stigmatisering. Vi bidrar til å opprettholde stereotype forestillinger basert på lite kunnskap og lite forståelse for de vi skal “hjelpe”. Det verste er kanskje at vi bidrar til å opprettholde folks lave selvtillit og følelse av at man er mindre verdt.

Vi strør salt i såret i steden for å sukre grøten!

Stigmatiserende bistandsarbeid

Etter tv-aksjonen kom det en debatt på hvordan vi gjennom bistandsorganisasjonen opprettholder stereotype forestillinger om Afrika som fattige land med “svake” mennesker. Terje Tvedt er en av de som i mange år har vært svært kritisk til denne formen for TV-aksjoner. Maren Sæbø har også ytret seg kritisk til tv-aksjonen.

Jeg har så langt bare latt være å åpne døren når bøssebærerne har kommet på døra. Det provoserer meg at bøssebærere smilende forteller meg gjennom sitt kroppsspråk og høylytte uttalelser at de gjør noe virkelig viktig. Det provoserer meg også at de drar med seg ungene sine. Vi andre klapper barna på hodet og og media lager sukkersøte reportasjer når de hjelper de “svake”. Hva er det vi lærer barna våre?

Hvilke muligheter har vi?

Flere begreper brukes om hverandre for å definere hvordan vi som individer og grupper skal forholde oss til hverandre når vi skal fordele ressurser og goder. De er fylt med ulikt innhold, og jeg har her valgt ut tre:

• Med veldedighet menes det å frivillig gi gaver, enten i form av penger, gjenstander eller arbeidsinnsats, til fordel for trengende.
• Med solidaritet menes ofte en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer. Begrepet er særlig blitt brukt i forbindelse med faglig og politisk kamp blant arbeidere og politiske organisasjoner på venstresiden, og i forbindelse med støtte til undertrykte folk i andre land, ikke minst den såkalte tredje verden.
• Ordet bistand nevnes også ofte og brukes både i veldedighetsmiljøer og i politiske miljøer. Tradisjonelt har bistand vært veldedig arbeid. Senere år har bistand fått en vridning til solidarisk arbeid.

Jeg heller nok mer til solidarisk arbeid fremfor veldedighet. Bare det at noen skal være trengende skaper problemer med den veldedige tilnærmingen. Hvem definerer hvem som er trengende? Definisjonsmakten her er ganske tydelig plassert hos majoriteten. Det tar riktig nok lengre tid å jobbe solidarisk og det krever at mange flere må ta ansvar.

Hvem er den svake?

I vår daglige retorikk og språkbruk snakker vi om de svake. Men hvem er de svake? Eller mer presist, hvem er de sterke? Det er kritikkverdig når politikere, journalister og enkeltindivider bruker slike ord uten en bevisst refleksjon! Å være fattig, rusmisbruker og ensom er tøft hele året. Ikke bare i jula! Verdens ressurser er skjevfordelt hele året, ikke bare når TV-aksjonen skal i gang eller julefreden senkes over oss. Å bli møtt med andres tanker og holdninger gjør vondt, særlig når folk uten innsikt snakker om noe de vet lite om. Det kan gjør vondt, også når det var godt ment!

Det største problemet er nok at vi gjør en stor tabbe. Det skjer når vi, både internasjonalt og nasjonalt, går ut ifra og antar at noen er svake. Hvordan vet vi så sikkert at de er det? Tenk om de vi definerer ut på sidelinjen og umydiggjør gjennom vår makt egentlig er en del av løsningen? Er det ikke da litt synd at de ikke er blitt involvert og sett på som likeverdige parter? Den dagen de med økonomisk makt, politisk makt og definisjonsmakt vedkjenner seg sin makt og at de ofte bevisst eller ubevisst misbruker den. Ja, da kan vi begynne å diskutere hvordan vi skal endre situasjonen.

Det er ikke legitimt å snakke om de svake uten samtidig å diskutere de sterke! Å opprettholde denne motsetningen ved å ha et ensidig fokus på “de svake” løser ingenting.

Definisjonsmakten er stjålet

Hvordan kan jeg si det jeg sier så sterkt og bastant? Hva gir meg den legitimiteten? Jeg tror ikke jeg har mer legitimitet enn andre. Men jeg registrerer at det er få som kommer med forslag til alternative måter. Jeg blir opprørt når jeg ser veldedighetsarbeid i praksis. Selv når det gjøres med de beste intensjoner.

Hvorfor blir jeg så opprørt? I noen situasjoner opplever jeg som medlem av gruppen “funksjonshemmede” at jeg blir stemplet og stigmatisert. Helt uten grunn. Jeg har erfart andres definisjonsmakt på kroppen, og tro meg. Det er ikke behagelig. Denne artikkelen i magasinet Selvsagt! gir også uttrykk for dette. Menneskerettighetene våre stadfester at vi mennesker er like mye verd!

Jeg oppfatter veldedig sesongarbeid og som latskap. Bistandsarbeid definert på veldedighet blir ofte krenkende. Det er ikke legitimt å støtte veldedighet bare fordi vi har det travelt. Det er heller ikke legitimt å definere andre med utgangspunkt i religion. Da stjeler man definisjonsmakten. Man tar den fra den som er i situasjonen og som har rett til å definere sin egen situasjon!

Vi rister ofte oppgitt på skuldrene og sier at det er nyttesløst å endre på skjevhetene i verden. Men kan vi ikke begynne i Norge? Hva har vi gjort for å sikre fattige, rusmisbrukere og andre marginaliserte grupper definisjonsmakt? Har de fått muligheten til å bidra med sine synspunkter? Hva har vi gjort for å sikre alle politisk makt? Økonomisk makt har åpenbart ikke vært et tema. Da ville vel ikke bistand og veldedighet vært nødvendig.

Likeverdige samfunnsborgere?

Foto: bi.no.

Å være likeverdig og likestillt gir mest legitimitet. I Norge er vi stolte av vårt demokrati som tar høyde for geografiske forskjeller. Vi har til og med jobbet mye for å sikre kjønnsbalanse. Representanter fra minoritetsgrupper klarer ikke alene å komme ut av fangenskapet de er påført gjennom andres definisjoner.  Å virkelig sette seg inn i en annen persons situasjon og å virkelig gjøre noe for å bedre verdens ressurser gjennom solidarisk arbeid. Det krever noe mer! Når skal vårt demokrati ta høyde for de andre – de såkalte “svake”?

Hvem vet? Kanskje de gjennom økt politisk makt kanskje også får mer økonomisk makt? Det hadde vel vært deilig å slippe den dårlige samvittigheten i førjulstiden?

Vi må endre oss fra å ha en sesongtilnærming og et veldedighets- og bistandsperspektiv til å aktivt gå inn for å gjøre noe. Hvordan det skal gjøres i praksis er en utfordring. Men ett sted må vi starte!

Løvetann. Foto: aus.no

Dette med identitet er ganske vrient. Både på individuelt nivå og på gruppenivå. Hvordan vi kategoriserer og definerer oss som grupper er noe vi av og til gjør selv. Men ofte er det andre som definerer andre.

Det er ikke alltid lett å beskrive seg selv. Hvem er jeg? Tilbakemeldinger jeg får fra omgivelsene mine og for eksempel gjennom denne bloggen er ikke ord som ”svak”, “stakkarslig” og “offer”. Snarere tvert imot. Som enkeltindivid blir jeg ofte beskrevet som “sterk”, særlig blir ordet “ressurssterk” ofte brukt. Men hva hjelper det meg når de fysiske kjennetegnene jeg har (som døv og som kvinne) vanligvis i gruppesammenheng blir definert og beskrevet som ”svak”, “offer” og “trengende”.

Det er utfordrende å være svak og sterk samtidig!

Bekrepet likeverd er et interessant begrep. Vi bruker ofte begrepet og det er forankret i menneskerettighetene. Det er et begrep som står høyt i det norske folk. Vi er stolte av vårt verdisyn og vår aksept av at alle mennesker er like mye verdt. Men er vi det? Er jeg like mye verdt som deg når du har makten til å definere hvem jeg er? Et slagord fra min interessepolitiske tid i handikapbevegelsen beskriver dette veldig tydelig:

Mitt liv er hva dine tanker gjør det til!

Slagordet peker på hvem som har definisjonsmakt og ikke minst avmakten hos den som blir definert. Min liv er og blir veldig ofte påvirket av hva dine utalelser, ord og begreper definerer meg som! Tiltak, politikk og lover defineres og avgrenses med utgangspunkt i de begreper som brukes og hva vi legger i ordene. Dette er et komplekst samspill mellom språkbruk, tanker og holdninger.

Det er viktig å kjempe for likestilling og at vi alle blir behandlet som like verdifulle. Men MÅ man bruke ord som svake? Et eksempel på hvor galt det kan gå, er når vi i og med beste vilje og engasjement ukritisk melder oss inn i Facebook grupper ala:

• gruppa for støtte til de svakeste stilte grupper i samfunnet
• gruppen som støtter dem som hjelper de svake

Det som er ille er ikke engasjementet og arbeidet som blir gjort av de som står bak disse gruppene.  Jeg har sett flere eksempler på slik ubevisst språkbruk i handikapbevegelsen og i fagmiljøer som burde vite bedre. All erfaring tilsier at de svært ofte har mye innsikt, kunnskap og erfaring med det praktiske arbeidet. Men språket må være med. Det var først når vi begynte å snakke om funksjonshemmede som borgere og ikke bare brukere at vi fikk endring og aksept for likestilling som et politisk mål!

Det som er verre en dårlig språkbruk er alle de som melder seg på slike grupper. Helt ukritisk. Det er viktig å støtte opp om gode initiativ, men bør man ikke vite hva man støtter? Jeg har fått flere invitasjoner og støtter i utgangspunktet arbeidet og formålet bak disse sidene. Men jeg kan ikke stå for språkbruken.

Jeg opplever ofte at det blir litt lettvint?  Gir det god image å være med og er det viktig å kunne vise omverden at man støtter et slikt initiativ? På twitter har jeg ofte vært vitne til politiske diskusjoner av tåkefystepreg. Særlig blant oppadstormene engasjerte unge politikere som skal vise engasjement og fremstå som seriøse. Det slår meg ofte og overrasker meg at mange forventer at de skal bli respektert og tatt seriøst bare man viser til den god vilje. Men fortjener man det når språkbruken og forslagene som legges frem avslører at de ikke har kunnskap, erfaring og helhetlig forståelse? Jeg klarer ikke å ha tillit til og vise respekt for lettvinte løsninger som blir servert på 140 tegn på twitter. Når da representanter lirer av seg begreper som “svake”, “funksjonshemmede” og “uføre” i en og samme setning så blinker alle mine varsellamper!

Jeg skal samtidig være med på at det er nødvendig med noen grupperinger. I det politiske liv og i forskningsmiljøer har vi ofte snakket om at det er nødvendig med merkelapper og gruppeidentifisering. Det er nødvendig for å få satt fokus på et problem, utvikle løsninger og for å bedre situasjonen. I mange situasjoner har jeg ikke noe problem med å bli definert som funksjonshemmet. Den som taler og som kjemper for saken er ofte opptatt av å bedre situasjonen. Når man samtidig tar høyde for komplekse problemstillinger og også lener seg til forskning og brukermedvirkning (begge deler samtidig). Da er det i mange tilfeller legitimt.

Men når det skal skje gjennom masseaksjoner på Facebook uten aktiv deltakelse, og når den som snakker på twitter avslører gjennom ubeviss språkbruk at vedkommende snakker om “oss og de andre”. Og “de andre” er de “svake”. Da får jeg problemer. Likeledes er det ille å treffe politikere, forskere og fagpersoner som har jobbet med en avgrenset problemstilling eller sak og dermed tror vedkommende er ekspert. Jeg klarer dessverre ikke alltid å engasjere meg i høytsvevende løsninger. Noen ganger tar jeg fighten fordi det blir for ille og konsekvensene for fatale. Men som oftest får dere lov til å kakle i fred.

Jeg har selv opplevd å bli møtt med stereotype forestillinger og stigmatiserende utsagn i møte med mennesker som ikke kjenner meg. De korrigerer seg ofte når de blir kjent med meg, men det er ydmykende og sårende å blit møtt sånn! Man føler avmakt og bruker mye energi på å påvirke og bevissgjøre sine omgivelser. Det er et hån mot meg at en person som ikke har kunnskap, innsikt eller evne til å reflektere over min situasjon tillater seg å ha og bruker sin definisjonsmakt til å definere hvem jeg er og hva jeg trenger.

Jeg har tidligere skrevet om stigmatisering og hersketeknikker som usynliggjøring, latterliggjøring! Det har ikke vært noe mål å definere meg som offer, snarere tvert imot! Jeg anser meg selv som en samfunnsborger som er like mye verdt som alle andre. Jeg bidrar til mitt nærmiljø og til storsamfunnet. Jeg er like mye et individ som fortjener å bli møtt som et individ slik andre blir møtt som individer. Og jeg tilhører majoritets- og minoritetsgrupperinger i det norske samfunn. Jeg forventer å blit møtt med respekt uansett om jeg er en majoritet eller minoritet.

Jeg krever mer refleksjon, mer nyanserte beskrivelser og ikke minst solidaritet når det er min minoritets-gruppering som er tema og fokus enten det er politikk, sosial omgang eller deltakelse i arbeidslivet. Vi lever i et samfunn som blir mer og mer mangfoldig. Vi må klare å forholde oss til at vi er forskjellige. Jeg krever mer av mine omgivelser. Jeg vil definere hvem jeg selv er. Jeg vil leve i et samfunn hvor jeg har mulighet til å leve med dette slagordet:

Mitt liv er hva MINE tanker gjør det til!