Lyttetrening. Foto: bykle.kommune.no

Da var siste time hos audiopedagogen kommet. Vi var skjønt enige om at jeg hadde kommet veldig langt, men var også enige i at det ikke var stort mer å hente gjennom våre ukentlige treningsøvelser.

Jeg er veldig fornøyd med alt jeg har fått til på et halvt år! Jeg klarer nå å høre på radio, jeg kan høre hva folk sier i rolige og kontrollerte lydsituasjonerog jeg kan høre klokka på komfyren pipe. det er ikke tvil om at jeg har kommet veldig langt på 6 mnd. Og det er heller ikke tvil om at jeg idag hører veldig mye mer enn det jeg gjorde ifjor på denne tiden. Det er vanskelig for meg å begripe hvordan jeg har klart meg de siste 10 årene. Det var ikke mye jeg hørte på slutten.

Men jeg er også blitt veldig bevisst alle mine kommunikasjons og lyttestrategier dette halve året. På godt og vondt har jeg registrert at de fleste av mine gamle strategier ikke lenger fungerer. Det er befriende å merke at jeg ikke alltid er nødt til å munnavlese. Men det er samtidig smertefullt å erkjenne at der jeg  idag blir distrahert av støy fra CI-apparatet når jeg må bruke munnavlesning som alternativ strategi. Dette skjer i situasjoner hvor jeg før fungerte godt med munnavlesing alene. Da føler jeg meg hjelpesløs og det er ingen god følelse.

Jeg har kommet så langt som det er mulig med å finne ut hva jeg kan bruke CI-apparatet til og hvordan jeg skal bruke det. Nå gjenstår ryddefasen. Jeg må utvikle nye strategier der de gamle strategiene ikke fungerer. Det er frustrerende. Særlig når jeg mistenker at det å få en CI til ville avhjulpet mange av de situasjonene!

Inntil videre må jeg avfinne meg med at jeg fortsatt er å regne som døv i en del situasjoner, og at det i noen situasjoner er blitt verre. Det er særlig mitt sosiale liv som får lide for dette. Jeg har vesentlig større problemer med å høre og kommunisere med venner på kafe og restaurant. Før så hjalp det at jeg ikke hørte støyen og jeg kunne konsentrere meg om å munnavlese. Nå går ikke det. Jeg må enten ta av meg apparatene helt, eller bruke tekniske hjelpemidler. De tekniske hjelpemidlene er heller ikke så gode og fanger også opp mye støy. Med andre ord, de strategiene jeg har funnet så langt fungerer ikke så godt og jeg fungerer i noen situasjoner vesentlig dårligere nå enn før.

Hvordan jeg skal takle den dårlige støytoleransen vet jeg ikke helt. Jeg mistenker at mye av lyden jeg får gjennom en CI ville blitt mer forståelig og konstruktiv dersom jeg hadde hatt en CI til. Det hadde nok bidratt til å redusere opplevelsen av mengde støy ift mengde lyd som jeg hører. Jeg innser at jeg i fremtiden også ved 2 CI vil ha problemer med støy. CI er jo tross alt et teknisk apparat og ikke et normalt øre. Nettopp pga dette mener jeg det bør være svært hensiktsmessig å redusere støyopplevelsen så langt det er mulig. Jeg har til nå tryglet på mine knær og bedt om CI 2 og bare fått avslag. Dette er surt når CI 2 kunne gitt meg en større mulighet til å nyttiggjøre meg av lyden gjennom retningshørsel, hodeskygge effekt, og diskriminering av lyd.

Generelt sett ser jeg nå at støytoleransen er mye lavere, muskel- og skjelettplagene har økt og energitapet er påfallende! Det blir spennende å se om jeg vil få aksept for at jeg har behov for 2 CI. Jeg føler meg ikke sikker på det og ser derfor ikke noen annen løsning enn å jobbe iherdig med å tette hullene der CI nr 1 ikke strekker til. Jeg må bare godta at en del av de gamle begrensningene er der fortsatt, og at noen nye har kommet til.

Enn så lenge får jeg leve livet mitt på de arenaene jeg kan fungere og hvor jeg har fått forbedret hørsel. Jeg får glede meg over det jeg har fått, og så vente i spenning og se om jeg etterhvert kan få sosial hørsel!

Foto privat: Marte Oppedal Vale

Jeg har ikke skrevet så mye om min hørselshistorie i denne bloggen. Det er kanskje nyttig for flere å vite litt om hvordan hørselen min har vært opp gjennom årene. Jeg fikk påvist et moderat hørselstap på begge ører da jeg var ca 3 – 4 år. Da ble jeg en stolt mottaker av to høreapparater. Det var blant annet synd på bestemor som bare trengte og fikk ett! Jeg ble den gangen integrert i barnehage og i skole hjemme.

Da jeg var ca 10- 12 år ble jeg sterkt tunghørt. Jeg mistet all hørsel i diskant, og hadde da fått et betydelig hørselstap på begge ører. Jeg fikk nye høreapparater, men ting gikk trått. Jeg hadde mistet hørsel samtidig som kravene til kommunikasjon og sosialisering økte fordi jeg ble eldre. Det gikk som det måtte gå. Etter mange nederlag på skolen i hjemkommunen valgte jeg å ta siste året på en ungdomsskole for hørselshemmede.

Der lærte jeg meg tegnspråk. Dette skjedde samtidig som jeg trente på å bruke nye høreapparater, og å venne meg til et nytt og fattigere lydbilde. På den nye skolen fikk jeg tatt igjen mye tapt undervisning. Kommunikasjonen og det sosiale var bedre tilrettelagt. Jeg fikk venner!

Men jeg følte meg ikke hjemme i ”døvemiljøet”. Jeg opplevde at sterke representanter fra miljøet rettet et urimelig krav om at jeg skulle være “som dem”. Jeg opplevde ikke å blir respektert for den jeg var. Jeg fikk en følelse at jeg ikke var god nok. Jeg ble en minoritet i minoriteten! Kravet om å få en døv identitet var sårende og vanskelig å godta. I tillegg var jeg altfor glad i musikk, lyd generelt og det å prate (med stemme). Jeg hadde en følelse av at min sorg over å ha mistet lyden ikke ble akseptert.

Tegnspråk opplevde jeg som som veldig nyttig og jeg gledet meg stort over å ha lært et nytt språk. Men å være døv som en identitet føltes ikke riktig for meg! At jeg samtidig fikk inntrykk av at jeg ikke var “god nok” og “døv nok” i mitt tegnspråk gjorde det ikke vanskelig å ta et nytt veivalg. Istedenfor å fortsette på videregående skole med undervisning på tegnspråk valgte jeg å begynne på HLFs skole – Briskeby. En skole med undervisning tilpasset hørselshemmede på tale og med audioteknisk utstyr (teleslynge).

I løpet av disse årene trente jeg mye på å høre, og jeg lærte etter hvert en mengde strategier for å takle mitt store hørselstap. Jeg kom meg gradvis tilbake i det ”hørende” samfunn igjen. Jeg tok et år på folkehøyskole og etter hvert studier i bl.a. statsvitenskap! Det var en hard kamp om å få være med, om å bli forstått, tatt på alvor og å bli regnet med. Men det var aldri noe annet alternativ. Det skulle gå! Det kostet mye, men det gikk. En spennende jobb rett etter studiene førte til nyttig arbeidserfaring! Jeg fikk etter hvert drømmejobben og jeg opplevde at alt gikk veldig bra.

Men hele tiden har jeg drevet med kvalifisert gjetting. Jeg har merket mer og mer at kreftene ikke strekker til. Jeg har forklart mye av dette med økt press på jobb, men den dårlige hørselen er også en forklaring. Alle min strategier for å fungere som døv har de siste årene ikke vært nok…