Verdighet. Foto: rus.no.

Veldedigheten skyller over landet vårt. Vi går snart inn i juletiden med et nytt og iherdig fokus på de “svake”. De veldedige organisasjonene står i kø og kommer opp og frem i lyset igjen. Artister bidrar gjerne til de ulike veldedighetskonserter. Vi bruker mye penger på åndelighet og blir overaktive i jula i fravær av engasjement og nærhet ellers i året. Vår glorie og gode samvittighet vokser.

Noen skriver “reflekterte” og engasjerte artikler i avisene om at vi må hjelpe de “svake”, de “fattige” og alle de stakkars menneskene som har det så forferdelig. Resten sier halleluja og amen.

Har jeg et ansvar?

Hvordan er det å ta i mot klær og mat, penger og trøstende ord fra noen? Jeg har behov for å stille spørsmål ved hvem det er som definerer at frivillige organisasjoner og kirkens arbeid er bra arbeid. Er det de som gir eller de som tar i mot som avgjør om dette er bra?

Hvordan kan en påstå at veldedig arbeid er bra når det i mange tilfeller ikke finnes noe reelt alternativ? Flere gjør et viktig brannslukningsarbeid. De griper inn der ingen andre vil. Men er det riktig at vi andre lener oss tilbake og overlater ansvaret og herunder definisjons-, politisk- og økonomisk makt til dem som gir? Har vi ikke alle et ansvar?

Dårlig samvittighet og avlat

Jul. Foto: movale.no

Media og mannen i gata sitt fokus på veldedighet i jula synes jeg bærer preg av dårlig samvittighet og avlat. Det er verdt å diskutere om man faktisk gjør ting verre. Er det i mangel på en bedre måte å være solidarisk at vi lener oss med full tyngde til veldedighetsarbeidet? Finnes det noe reelt alternativ?

Jeg mener at majoriteten gjennom veldedighet og sympatistøtte til forsvar for “svake” grupper bidrar til ytterligere stigmatisering. Vi bidrar til å opprettholde stereotype forestillinger basert på lite kunnskap og lite forståelse for de vi skal “hjelpe”. Det verste er kanskje at vi bidrar til å opprettholde folks lave selvtillit og følelse av at man er mindre verdt.

Vi strør salt i såret i steden for å sukre grøten!

Stigmatiserende bistandsarbeid

Etter tv-aksjonen kom det en debatt på hvordan vi gjennom bistandsorganisasjonen opprettholder stereotype forestillinger om Afrika som fattige land med “svake” mennesker. Terje Tvedt er en av de som i mange år har vært svært kritisk til denne formen for TV-aksjoner. Maren Sæbø har også ytret seg kritisk til tv-aksjonen.

Jeg har så langt bare latt være å åpne døren når bøssebærerne har kommet på døra. Det provoserer meg at bøssebærere smilende forteller meg gjennom sitt kroppsspråk og høylytte uttalelser at de gjør noe virkelig viktig. Det provoserer meg også at de drar med seg ungene sine. Vi andre klapper barna på hodet og og media lager sukkersøte reportasjer når de hjelper de “svake”. Hva er det vi lærer barna våre?

Hvilke muligheter har vi?

Flere begreper brukes om hverandre for å definere hvordan vi som individer og grupper skal forholde oss til hverandre når vi skal fordele ressurser og goder. De er fylt med ulikt innhold, og jeg har her valgt ut tre:

• Med veldedighet menes det å frivillig gi gaver, enten i form av penger, gjenstander eller arbeidsinnsats, til fordel for trengende.
• Med solidaritet menes ofte en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer. Begrepet er særlig blitt brukt i forbindelse med faglig og politisk kamp blant arbeidere og politiske organisasjoner på venstresiden, og i forbindelse med støtte til undertrykte folk i andre land, ikke minst den såkalte tredje verden.
• Ordet bistand nevnes også ofte og brukes både i veldedighetsmiljøer og i politiske miljøer. Tradisjonelt har bistand vært veldedig arbeid. Senere år har bistand fått en vridning til solidarisk arbeid.

Jeg heller nok mer til solidarisk arbeid fremfor veldedighet. Bare det at noen skal være trengende skaper problemer med den veldedige tilnærmingen. Hvem definerer hvem som er trengende? Definisjonsmakten her er ganske tydelig plassert hos majoriteten. Det tar riktig nok lengre tid å jobbe solidarisk og det krever at mange flere må ta ansvar.

Hvem er den svake?

I vår daglige retorikk og språkbruk snakker vi om de svake. Men hvem er de svake? Eller mer presist, hvem er de sterke? Det er kritikkverdig når politikere, journalister og enkeltindivider bruker slike ord uten en bevisst refleksjon! Å være fattig, rusmisbruker og ensom er tøft hele året. Ikke bare i jula! Verdens ressurser er skjevfordelt hele året, ikke bare når TV-aksjonen skal i gang eller julefreden senkes over oss. Å bli møtt med andres tanker og holdninger gjør vondt, særlig når folk uten innsikt snakker om noe de vet lite om. Det kan gjør vondt, også når det var godt ment!

Det største problemet er nok at vi gjør en stor tabbe. Det skjer når vi, både internasjonalt og nasjonalt, går ut ifra og antar at noen er svake. Hvordan vet vi så sikkert at de er det? Tenk om de vi definerer ut på sidelinjen og umydiggjør gjennom vår makt egentlig er en del av løsningen? Er det ikke da litt synd at de ikke er blitt involvert og sett på som likeverdige parter? Den dagen de med økonomisk makt, politisk makt og definisjonsmakt vedkjenner seg sin makt og at de ofte bevisst eller ubevisst misbruker den. Ja, da kan vi begynne å diskutere hvordan vi skal endre situasjonen.

Det er ikke legitimt å snakke om de svake uten samtidig å diskutere de sterke! Å opprettholde denne motsetningen ved å ha et ensidig fokus på “de svake” løser ingenting.

Definisjonsmakten er stjålet

Hvordan kan jeg si det jeg sier så sterkt og bastant? Hva gir meg den legitimiteten? Jeg tror ikke jeg har mer legitimitet enn andre. Men jeg registrerer at det er få som kommer med forslag til alternative måter. Jeg blir opprørt når jeg ser veldedighetsarbeid i praksis. Selv når det gjøres med de beste intensjoner.

Hvorfor blir jeg så opprørt? I noen situasjoner opplever jeg som medlem av gruppen “funksjonshemmede” at jeg blir stemplet og stigmatisert. Helt uten grunn. Jeg har erfart andres definisjonsmakt på kroppen, og tro meg. Det er ikke behagelig. Denne artikkelen i magasinet Selvsagt! gir også uttrykk for dette. Menneskerettighetene våre stadfester at vi mennesker er like mye verd!

Jeg oppfatter veldedig sesongarbeid og som latskap. Bistandsarbeid definert på veldedighet blir ofte krenkende. Det er ikke legitimt å støtte veldedighet bare fordi vi har det travelt. Det er heller ikke legitimt å definere andre med utgangspunkt i religion. Da stjeler man definisjonsmakten. Man tar den fra den som er i situasjonen og som har rett til å definere sin egen situasjon!

Vi rister ofte oppgitt på skuldrene og sier at det er nyttesløst å endre på skjevhetene i verden. Men kan vi ikke begynne i Norge? Hva har vi gjort for å sikre fattige, rusmisbrukere og andre marginaliserte grupper definisjonsmakt? Har de fått muligheten til å bidra med sine synspunkter? Hva har vi gjort for å sikre alle politisk makt? Økonomisk makt har åpenbart ikke vært et tema. Da ville vel ikke bistand og veldedighet vært nødvendig.

Likeverdige samfunnsborgere?

Foto: bi.no.

Å være likeverdig og likestillt gir mest legitimitet. I Norge er vi stolte av vårt demokrati som tar høyde for geografiske forskjeller. Vi har til og med jobbet mye for å sikre kjønnsbalanse. Representanter fra minoritetsgrupper klarer ikke alene å komme ut av fangenskapet de er påført gjennom andres definisjoner.  Å virkelig sette seg inn i en annen persons situasjon og å virkelig gjøre noe for å bedre verdens ressurser gjennom solidarisk arbeid. Det krever noe mer! Når skal vårt demokrati ta høyde for de andre – de såkalte “svake”?

Hvem vet? Kanskje de gjennom økt politisk makt kanskje også får mer økonomisk makt? Det hadde vel vært deilig å slippe den dårlige samvittigheten i førjulstiden?

Vi må endre oss fra å ha en sesongtilnærming og et veldedighets- og bistandsperspektiv til å aktivt gå inn for å gjøre noe. Hvordan det skal gjøres i praksis er en utfordring. Men ett sted må vi starte!

Valg. Foto: valg.no.

Jeg sitter her med litt ambivalente følelser etter valget. Har store kvaler med å skrive denne bloggposten og jeg har vel bestemt meg for at jeg egentlig ikke tør. Jeg tenkte å skrive den mens valget pågikk med turte ikke, og nå tør jeg egentlig heller ikke. Det er ubehagelig og fristelsen for å utsette den er stor. Det er vanskelig å ta opp et slikt tema internt i et parti. Ofte blir sånne innspill feid under teppet. Nettopp fordi folk ikke vet hva de skal svare, og fordi de synes det er like ubehagelig som jeg gjør her og nå. Diskusjonen bør opp i lyset, men jeg er nervøs. Jeg skriver ikke bloggposten fordi jeg vil, men noen må fortelle at keiseren ikke har noen klær…

I år tenkte jeg at jeg skulle teste ut det å være en deltaker i det politiske system. Jeg har vært medlem i Arbeiderpartiet (Ap). Jeg gav innspill til Aps program, har deltatt i valgkampen og gav min stemme til Ap. Prosessen har vært overveldende. Jeg har følt avmakt og at det har vært vanskelig å få frem mine synspunkter. Mine tanker og erfaringer er overførbare for alle partier og det politiske system.

Individuell og kollektiv avmakt

Hvorfor en følelse av avmakt? Jo, dels pga alle de fysiske og praktiske barrierene som hindrer enkeltpersoner å delta (mikronivå). Men også fordi hele politikken (makronivå) er gjennomstyrt av en ide om at personer med nedsatt funksjonsevne ikke er ordinære medlemmer av det norske samfunn. Vi er medlemmer som trenger særpolitikk som lages etter at majoriteten har fått dekket sine behov (les: smulene fra de andres bord).

Det var et veldig vanskelig valg i år. Jeg var ikke imponert over noen av partiene men turte ikke å skrive noe kritisk om politikken til venstresidens før valgkampen var over.  Jeg turte ikke av frykt for de blå som har en stigmatiserende veldedighetstankegang ift personer med nedsatt funksjonsevne. De omtaler personer med nedsatt funksjonsevne som de svake, og setter seg over oss som indivder og tror at de med de beste intensjoner faktisk utgjør en forskjell med sin politikk. En forskjell utgjør de ja, men etter min mening helt klart til det verre.

Det er ikke moro å komme med kritikk til eget parti, trøsten her er at alle er ganske dårlige. Innledningsvis nevnte jeg et ubehag med å ta opp temaet. Samtidig tror jeg ikke at denne bloggposten har så stor innflytelse. Det er også grunn til å tro at jeg kunne ha skrevet den uten at noen løftet et øyebryn. Jeg har alt for mange bevis på at det er svært lett å ignorere min mening og mine interesser (NOU 2001:22 Fra bruker til borger, kap 6.).

Representativt demokrati?

Jeg har uført min borger”plikt” som medlem av det norske samfunn – jeg har stemt. Jeg registrerer at de kaller det norske samfunnet et representativt demokrati, men jeg vet at det ikke er sant. Har min stemme noe verdi? Jeg er sikker på at politikerne er glad for min stemme. Men jeg føler ikke at de politiske partiene representerer meg.

Det er svært få kandidater på Stortinget (uavhengig av parti) som har kunnskapen og innsikten i det å leve med nedsatt funksjonsevne, og det bærer politikken preg av. De få som finnes har ikke gjennomslagskraft og makt alene. Jeg kan trygt se at det representative demokrati ikke gjelder for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi er henvist til sidelinjen i politikken. Kronikken Funksjonshemmede- en ekskludert gruppe i politikken setter søkelyset på dette.

Valgresultatet viser oss i tillegg at vi ikke har noen representanter med selverklært nedsatt funksjonsevne på Stortinget, til tross for at 18-25 % av befolkningen har nedsatt funksjonsevne. Dette er ganske alvorlig!

Politikken for funksjonshemmede er kanalisert til egne organisasjoner og egne kommunale- og fylkeskommunale råd. Det er hundrevis av dem. Det eneste de har til felles er at de er enige (til en viss grad) om hva problemene er. De er enige om at personer med nedsatt funksjonsevne er en stigmatisert gruppe, en gruppe som til stadighet må kjempe for oppmerksomhet for sine saker.

Problemet med disse organisasjonene er at du har en stor gruppe mennesker som er enige om problemet, men de er jo ikke enige om løsningene? Organisasjonene for personer med nedsatt funksjonsevne er partipolitisk nøytrale. Men medlemmene i organisasjonene har ulik partipolitisk tilhørighet. De er jo tross alt mennesker. Ja du visste kanskje ikke det. De har ulikt kjønn, ulik alder, ulik helsesituasjon, ulik arbeidstilknytning, ulik religiøs tilknytning, tilhører ulik klasse, har ulik etnisk opprinnelse, ulik seksuell legning.. Ja, jeg kan holde på i en evighet med alle ulikhetene.  Og så skal disse medlemme bli enige om en løsning? Det er jo dømt til å bli konflikt og uenighet.

Og så holder de på, der langt ute på sidelinjen. De diskuterer og krangler, og ødelegger hverandres arbeid ift hvordan de skal løse utfordringene. Og de jubler hver gang de får til noe, hvert 15.ende år. Det tar lang til, alt for lang tid. Jeg ble voksen den dagen jeg skjønte at mitt politiske engasjement mest sannsynlig ikke kom til å hjelpe min egen situasjon, eller mine barns situasjon. Kanskje det vil hjelpe for mine barnebarn?

Ofte får jeg til svar at det norske demokratiet har plass til organisasjoner som kjemper for en avgrenset sak. Men de fleste som er med i feks LO, NHO eller Bellona er også aktive i et politisk parti. De er begge deler. Det er det ikke mange funksjonshemmede som er. Partiene representerer ikke dem. I tillegg er LO, NHO mv. opptatt av et samfunnsområdet. Funksjonshemmedes interesser gjelder ALLE samfunnsområder! Det er ganske mye man overlater til org. for funksjonshemmede å rydde opp i? Samtidig skulle jeg likt å se et like tett bånd mellom Ap og FFO som det er mellom Ap og LO.

Det er fasinerende at personer med nedsatt funksjonsevne skal være nødt til å drive med lobbyvirksomhet og alternative politiske kanaler for å få frem våre synspunkter. Skal ikke valgordningen gjelde oss også? De politiske partiene fører inn av og til noen punkter opp i partiprogrammet, da gjerne som et eget kapittel og ikke i de ordinære kapitlene om arbeid, skole, samferdsel m.m. Dette egne kapittelet består gjerne av egne saker som bærer preg av å være særløsninger. Funksjonshemmedes interesser er ofte definert som kun feks spesialpedagogikk og TT-transport.

Partiprogrammene?

Da kan man jo spørre, hvorfor stemte du på Ap da? Vel, det er IKKE noen partier i Norge idag som vil representere meg og mine interesser (både de generelle og de mer spesielle)!  Jeg er kun henvist til et ideologisk valg. Jeg håper at Aps verdisyn og ideologi tilsier at de tar utfordringen, men jeg vet ikke. Jeg er uansett skremt at retorikken på blå side. Jeg synes av og til det er vanskelig å svelge deler av Aps program. Det er for dårlig, mine innspill i partiprogramprosessen i våres ble for få – utfordringen med å snu programmet ble for stort for meg alene!

Men hva er feil med partiprogrammene? Denne bloggposten blir for lang  dersom jeg skal gå gjennom alle partienes programmer og skrive om alle feilene (ja, det er mange). (Ps: Takk for at du fortsatt leser).

I Likestillings- og diskrimineringsombudets aksjon “bevisst valg” har de gått gjennom alle partienes programmer. Det meste av det som kommer frem har jeg lest i partiprogrammer år etter år, men de får svært få resultater. Det er få forpliktelser, så jeg tror ikke helt på det. Har hørt alle disse punktene (les: festtale) før! Hvorfor kan ikke dette løses i den ordinære politikken?

Politikken og byråkratiets systemiske diskriminering

Det er få tiltak som vitner om at man seriøst har tenkt å ta tak i den systemiske diskrimineringen (særlig representert som rigid motstand  i øvre forvaltning – som departementer og direktorater). Hittil har slike politiske målsettinger vært fulgt opp med egne handlingsplaner og egne st.meld. Sektoransvaret fungerer like dårlig som vårt politiske system. Det er en kategorisk ansvarsfraskrivelse og ansvaret for å utvikle et samfunn hvor mennesker er ulike.

Det virker ikke som om byråkrater og politikere har tatt inn over seg at de forsvarer og opprettholder et politisk- og forvaltingssystem som systematisk diskriminerer personer med nedsatt funksjonsevne og deres interesser. De gode kreftene på innsiden bruker all sin energi om å argumentere for hvorfor (!?) funksjonshemmedes interesser skal ivaretas, i stedenfor å løse problemet. Like lite som vi har et representativt politisk system, så har vi et lite representativt byråkrati med svært liten kunnskap om og innsikt i denne gruppens interesser.

Dagen derpå

Dagen derpå er tøff. Vi har vunnet valget. I forhold til funksjonshemmedes interesser så har ikke det så mye å si. Det er ikke mye som har skjedd de siste fire år, og det er like få representanter som kan ivareta mine  interesser nå som sist periode. Jeg håper jeg en dag får delta i ordinære politiske diskusjoner hvor mine hensyn og min hverdagssituasjon er ivaretatt og at jeg ikke bare blir henvist til særpolitikk for “berørte parter”.. Om det skjer de første fire årene? Tja, tror vel ikke helt på det…