Den første store dagen

øre

Illustr. Foto: movale

SÅ var dagen endelig kommet, jeg skulle inn til CI utredningens første fase. Jeg måtte virkelig konsentrere meg i resepsjonen. Hvilket venteværelse skal jeg på? Det er ikke lett å munnavlese tall, og hvertfall ikke av en dame som ikke ser deg i øya og gir deg en sjanse til å munnavlese!

Jeg mente hun sa venterom 7, og tok sjansen på det. Vi gjør jo det, hele tiden. Tar sjansen. Ikke nødvendig å drive med ekstremsport for å få adrenalinkick. Det å kommunisere er spennende nok! Jeg fant frem og satte meg ned. Krysset fingrene for at jeg var på rett sted, og stusset litt over at jeg ikke så noen tolk. Pleier ikke Øre-Nese-Hals avdelinger å tilby helsehjelp tilpasset pasienten? Står ikke det i pasientrettighetsloven mon tro?

Jeg er jo der fordi jeg er så døv.  Jeg begynte å svette litt nå. Mange leger, og sykepleiere fartet forbi. Noen ropte ut navn jeg ikke hørte. Tenk om de ropte opp mitt navn? Tenk om jeg satt på feil sted? Har jo vært med på dette før, men jeg merket at jeg ikke var helt høy i hatten der og da.

Endelig kom det en lege, heldigvis rett mot meg. Det måtte være min tur.  Det hadde vært 45 minutter med venting. Svett nervøs venting med mange opprop uten at jeg skjønte noe. Jeg var lei, sliten og hadde fått nok. Ja, det var min tur, MEN, mine bange anelser om at mine kommunikasjonsbehov ikke ble ivaretatt ble bekreftet. Legen snakket svensk og ingen tegnspråktolk var på plass. Jeg fulgte etter legen inn på et rom. Jeg var småfortvila, stressa og lurte på hvordan dette skulle gå. Jeg oppfattet selvsagt ikke navnet hans. Det var mitt minste problem. Her var det konsentrasjon på høyt nivå! Jeg er vanligvis veldig god på å oppfatte uten å høre noenting. Jeg er en racer i munnavlesning, men dette tok kaka! En slik barriere hadde jeg ikke ventet.

Legen stilte noen få spørsmål, ville ha meg til å fortelle hvorfor jeg var døv og hva slags medisinsk historie jeg hadde (!). Jeg ble ganske overrasket og trodde det var legens jobb å finne ut det? I det minste kunne han gi meg noen veiledende spørsmål om hva han ville vite! I tillegg har jeg jo en gammel journal på Riksen, hadde de ikke funnet den frem?? Vel, på knotete vis forsøkte jeg å svare. Jeg svare på det jeg trodde han ville vite og prøvde å svare rett på de spørsmålene han hadde. Det gikk på et vis, og jeg pustet lettet ut da jeg var ferdig. Jeg var ikke et gram klokere. Ikke ett spørsmål hadde jeg fått svar på.

Senere skulle jeg inn til CT undersøkelse. De presterte å ringe meg på mobiltelefonen min (sukk). Jeg måtte be en forbipasserende om å hjelpe meg med å ta den. Passe kult, NOT! Jeg fikk vite at jeg kunne komme inn før angitt tid. Undersøkelsen var fort gjort, men de kunne heller ikke svare meg på noen ting.

Så var Fase 1 over, jeg var ikke spesielt imponert. Hadde ikke fått svar på noe, så det var bare å gå hjem og vente på et nytt brev…

~ movale ~

6 kommentarer til “Den første store dagen

  1. Gro Anita Aa Moen

    Himmel og hav, har hørt mye men det med at de ringer tok kaka. Lettere sjokka her jeg sitter.
    Kjenner til det med venteværelseproblematikken, har fått kjeft et par ganger jeg etter jeg har ventet i timer med syk unge på fanget på legevakten. Og så viser det seg at de har ropt meg opp for lenge siden, og når jeg ettertrykkelig har gitt beskjed i resepsjonen at sjansen at jeg hører når de roper oss opp er minimal. Da klikker det totalt for meg. Etter flere døgn med syk unge og minimalt med søvn er det ikke noe kjære mor her i gården. Tror den ene legen lærte litt den dagen. Dattera mi har enda ikke kommet over hvor sint jeg var. Eg har lang lunte til vanlig 🙂
    Kjempekjekt å følge deg på bloggen din.

    1. movale

      Ja, jeg var rystet den gangen. Dessverre er det nok sånn fortsatt. Har hatt problemer med dette hele veien!

  2. Lina Therese F. Haugård

    Det med venteværelset opplevde jeg også! Først møtte jeg ei i resepsjonen som så vidt så opp og mumlet fram hvor jeg skulle vente. På venteværelset var det fullt opp av folk og jeg fikk småpanikk, redd for ikke å høre mitt navn bli ropt opp. Etter en stund gikk en unge lege fram og tilbake med en journal og jeg fikk mistanke om at hun kanskje skulle ha tak i meg. Stoppet henne og spurte, og fikk det bekreftet. Er det virkelig MULIG tenkte jeg! Hadde virkelig trodd at de som jobber der visste hvordan man skulle opptre ovenfor tunghørte og døve!

  3. Lina Therese F. Haugård

    Kom på en annen «festlig» ting: Jeg fikk innkalling til CT før jeg fikk innkallingsbrevet til Fase 1-utredningen. Det stod ingenting om hvorfor jeg skulle ta CT, at det var et ledd i utredningen. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde snakket mye med deg og ei anna venninne, og lest mye på egenhånd om CI og utredning, så hadde jeg ikke skjønt hvorfor jeg var innkallt til CT..

  4. Berit Triumf

    Jeg var litt heldigere der. Jeg ble først hentet av en pasientkoordinator, inne på hovedventeværelse. Og ble vist hvilket venterom jeg skulle vente på. Og ble der hentet av legen, som kom bort til meg, og spurte tydelig om jeg var Berit Triumf. Jeg sa klart fra på resepsjonen at jeg faktisk hører dårlig, og at de må se på meg, slik at jeg får munnavlest samtidig som de snakker. Gjorde de ikke det, så sto jeg bare der, inntil de gjorde som jeg sa. Av og til må en ta til ekstreme ting, for å få dem til å forstå! Det skulle være unødvendig på en ØNH poliklinikk, der det går døve og tunghørte inn og ut hele dagen! Men dessverre er det slik mange plasser. Men jeg har lært meg hvordan jeg skal få DEM til å høre, og gjøre slik at JEG også skal ha sjansen til å høre. Hører jeg ikke hva som blir sagt, så forlanger jeg å få det skrevet ned. Det er tross alt deres jobb, å ha med oss døve/tunghørte å gjøre, og dermed prøve å legge til rette for at vi får med oss det som blir sagt!

Det er stengt for kommentarer.