Er jeg døv nok?

forstørrelsesglass

Illustrasjon. Foto: movale

Det andre temaet som stadig kommer tilbake i mine tanker nå før utredningen er at jeg er redd for at jeg ikke hører dårlig nok. At jeg skal få beskjed om å vente ennå flere år (i det uvisse) om når jeg kan bli kandidat. Jeg er redd for at risikoen er for stor og at jeg vil få avslag. Samtidig er jeg redd for at jeg skal få tilbud, akseptere tilbudet for så å oppleve at det blir mislykket. Tanken på å aldri å høre stemmer, musikk og alle de fantastiske lydene skremmer vettet av meg.

Jeg er jo ikke helt overbevist om at CI er løsningen for meg. Jeg har vært og er av og til usikker på om jeg er døv nok (!). Jeg har hatt denne ”fortrenge at jeg står i kø”-mentaliteten i over to år. Men jeg er veldig klar. Jeg har det siste året tenkt mer og mer. Tenkt mye på hvor dårlig jeg hører. At jeg innerst inne vet at det har blitt verre. At det vil være vanskelig å oppnå alle mine drømmer med den hørselen jeg har. Det er ikke vanskelig å kjenne det, eller å skjønne at jeg nå er helt på grensen av hva jeg kan klare.

Jeg har i alle år hatt et svært ”usynlig” kommunikasjonshandikap. Folk som kjenner meg godt og som omgås meg ofte, glemmer ofte at jeg ikke hører. De kan ikke høre det på stemmen min. Jeg er observant og har utrolig mange strategier for å kommunisere. Mange har nok heller ikke skjønt hvor lite jeg faktisk hører! Jeg har nok kanskje også lurt meg selv! Når man ”fungerer så godt” ved hjelp av tegnspråk, maksimal utnyttelse av høreapparat og hjelpemidler, og samtidig er god på å munnavlese glemmer man fort at ikke lyden er helt på topp.

Men jeg har samtidig som jeg ikke har tenkt så mye på det, i alle år, visst hvor utrolig lite jeg hører. Jeg har kjent hvor sliten jeg har vært, og jeg har kjent hvordan nakken har vært stiv. Hvordan hodet har vært helt kjørt, at hjernen har hatt teflon-tendenser. Jeg har kjent hvordan lydene har gjallet inni hodet når jeg har tatt av høreapparatene om kvelden. Jeg har lagt merke til at jeg før hver ferie har vært nesten utbrent…

Det er på tide å få fakta på bordet, og å finne ut om CI er en løsning!Jeg trenger å forberede meg litt før utredningen og har skrevet ned noen momenter jeg har lagt merke til. Jeg har funnet følgende:

Jeg er sosialt døv. Jeg klarer en til en samtaler, samt formelle og kontrollerte kommunikasjonssituasjoner. Samtaler med flere enn 4-5 personer, i støyende omgivelser, er tilnærmet umulig. Hvertfall ikke i kombinasjon med å være trøtt samt å drikke alkohol :-). Jeg har fått mer og mer problemer med å kommunisere med folk jeg ikke kjenner.

Min døvhet er i høy grad usynlig. Det er ikke lett å se eller høre at jeg er døv. Mange glemmer derfor også å ta hensyn, og mine utfordringer med å henge med blir større.

Fordi diskanten og de fleste varslingslydene er borte er jeg slave og gissel av varslingshjelpemidler. Jeg føler at de er nyttige, særlig privat og på jobb, men liker ikke at jeg MÅ bruke de. Hjemme trenger jeg hjelpemidler for å høre dørklokken, telefon, røykvarsler og vekkeklokke. På jobb er problemet å høre at noen ønsker kontakt med meg og å høre telefon og brannalarmen på sene arbeidskvelder. (Det er mange sene kvelder på jobb!).

I det offentlige rom er det så å si ingen hjelpemidler. Da er jeg like langt, helt døv og delvis hjelpesløs. Blir frustrert når lyder i omgivelsene mine ikke er mulig å forstå. Å måtte be om hjelp fra andre tar fra meg følelsen av selvstendighet.

Jeg er også helt avhengig av lydforsterkningsutstyr (fm/teleslynge), eller tegnspråktolk.  Høreapparater alene er ikke nok. Jeg prøvde i det lengste å bruke teknisk utstyr alene, men særlig kollegaers manglende evne, vilje og bevissthet om å bruke det har gjort at jeg har måttet gi det opp. Jeg er samtidig møkk lei av å bære rundt på utstyr, ledninger og å huske å lade opp det ene og det andre. At hørselsteknisk utstyr i dag ikke er laget for arbeidslivet, men primært for bruk i skolen, gjør det vanskelig å finne gode og enkle løsninger som jeg og folk rundt meg kan mestre og bruke.

Løsningen for meg har vært tegnspråktolk, først kun på møter, men etter hvert fulltid fire dager i uken. Jeg mistet samtidig friheten og selvstendigheten. Det har vært et stort tap! Jeg erfarte at jeg mistet mye av min fleksibilitet fordi jeg var avhengig av en annen person. I tillegg må jeg forholde meg til et annet menneske tett innpå meg hele tiden. Tolkene er sympatiske og hyggelige de! All ære for den jobben de gjør. Men jeg vil helst klare meg uten. Å finne tolker som takler fagterminologi og flere språk (engelsk/norsk) er ikke enkelt. Jeg innser at jeg ikke har hatt noe valg, men har nok forklart mye av behovet for tolk med økt press på jobb. Jeg ser vel at det alene ikke er hele forklaringen, hørselen har nok falt mer…

Jeg er veldig ofte sliten og anspent. Erfarer ofte energiunderskudd og opplever at jeg stort sett er i helspenn hele tiden. Veldig stiv rygg og nakke, med regelmessige hodepineanfall hører med. God fysikalsk behandling har hjulpet mye, men stivheten og muskelplagene blir aldri helt borte. Følelsen av å være utbrent kommer regelmessig, særlig ved innspurt før ferier, eller i perioder hvor det er høyt press på jobb.

Det rare er at jeg er usikker på om jeg er døv!!! 🙂

Ps: for de som lurer på hvor dårlig jeg hører anbefales det å se på denne videoen.

~ movale ~

En kommentar til “Er jeg døv nok?

  1. Daughter fo the Mymle.

    Ser det er _nokså_ lenge siden dette ble skrevet, men det var likevel veldig stilig å lese. Jeg kjenner igjen veldig, VELDIG mange elementer fra mitt eget liv. Selv er jeg praktisk-og sosialt blind, og har kjent på mye av det samme når det gjelder forvirring og usikkerhet på hvor handycapable jeg egentlig kan påberope meg å være… Det eneste man kan tenke, er vel at det faktisk ikke er noen, noen andre som har noe med å bedømme ens eget funksjonsnivå, og hadde ikke ting virkelig vært problematiske, så ville man selv aldri giddet å stille spørsmålstegn ved det. Håper ting har ordnet seg til det bedre og at du finner ut av det med implantat etc etc. Gudd løkk!

Det er stengt for kommentarer.