Endelig – den store dagen!

Audiogram. Foto: movale.
Audiogram. Foto: movale.

Da var dagen kommet. Følte det som om jeg skulle på eksamen og var veldig spent. Som forberedelse kvelden før hadde tenkt mye på bl.a. om jeg skulle ”konsentrere” meg, eller slappe av på testene. Jeg fant ut at jeg måtte være meg sjøl, slappe av og så se hva som ble resultatet. Jeg måtte stole på at de sa fra om testene ikke var gode nok! Men jeg var spent, veldig spent.

Jeg møtte pappa ved inngangen og vi gikk inn og meldte at vi hadde kommet. Vi fant tolken og satte oss for å vente. Vi ble hentet av Marte- en utrolig søt dame, med et utrolig vakkert navn! Vi ble vist inn på et rom fullt av leker. Åpenbart at det er mange barn som får CI. Vi ble ganske mange. Min audiopedagog (kontaktperson), to hospitanter som skulle observere, min tolk, pappa og meg. Alle skulle inn på det lille rommet.

Først hadde vi en kort presentasjonsrunde, noe som var en utfordring i seg selv. Å oppfatte navn er ikke det enkleste i verden. Deretter pratet vi litt om programmet for dagen.

Jeg ble fortalt at jeg først skulle inn til hørselstest med en audiograf (ca 30-45 min). Deretter skulle jeg ta en taleoppfattelsestest med en audiopedagog. Videre skulle jeg til en hjernestammetest med en audiofysiker (20 min). Til slutt skulle teamet oppsummere, før jeg fikk presentert et svar. Det var et tettpakket program. Jeg var klar så det var bare å gå i gang.

Første punkt på programmet var hørselstester. Jeg kom inn til en audiograf som skulle gjøre tre hørselstester på meg. Jeg oppholdt meg i samme rom under alle tre testene. Pappa leste bok på gangen, og tolken ble med meg inn.

Den første testen var den klassiske testen. Du tar av deg høreapparater og får på deg øretelefoner. Dette er en subjektiv test hvor du forteller hva du hører. Først trykket jeg på en knapp hver gang jeg hørte et pip, deretter skulle jeg gjenta enstavelsesord og tallrekker. Det var ikke mye jeg hørte, men måtte svare så godt jeg kunne.

Den andre hørselstesten var en test av trommehinnen og mellomøret. Dette er en objektiv test. Jeg sattbare  stille og gjorde ingenting. Lyder og lufttrykk ble sendt inn i øret mitt for å registrere om alt var som det skulle. Til slutt var det en objektiv test av Cochlea (sneglehuset). Lyder ble sendt inn for å se om cochlea responderte med ekko (slik et normalt øre ville gjort).

Oppsummert viste testene litt nedgang i hørsel siden sist måling.

Etter hørselstestene og lunsjspausen var det klart for taleoppfattelsestesten. Vi ble alle sammen vist inn i et stort lydtett rom. Vi fikk plassert hele flokken inn i dette rommet. Det var et merkelig rom med store tagger som kom ut av veggene, og med høytalere plassert rundt i rommet. Jeg ble plassert foran en skjerm. I denne testen skulle jeg ha på høreapparatene.

Først fikk jeg se og høre fire personer (to menn og to damer) som sa setninger som jeg skulle gjenta. Jeg prøvde å lytte oppmerksomt uten å konsentrere meg kjempehardt. Jeg har gjort den brøleren før, nemlig å få tilpasset høreapparater til en hørsel som ikke er helt reell men et hørselsnivå hvor man er kjempekonsetrert. Testen gikk helt greit. Med munnavlesning i tillegg til lyd var det ikke så vanskelig.

Videre tok de bort skjermen og jeg skulle bare høre setninger. Hørte en del ord, men det var en del som glapp også. Jeg skulle testes på et øre av gangen, først venstre og så høyre. Det var vesentlig vanskeligere. I denne testen ble ord for ord målt og vurdert. De ville etterpå gjøre en mer reell lydtest på meg. Jeg fikk presentert setninger, uten munnavlesning i bakgrunnsstøy. Den testen var mye strengere, der måtte jeg høre alle ordene i setningen. Det var vesentlig vanskeligere og gikk ikke like bra.

Totalt sett fikk jeg 60 % taleoppfattelse på disse testene.

Det tok på å bli testet på alle mulige måter. Neste punkt på programmet var en hjernestammetest. Jeg skjønte ikke helt hva testen gitt ut på. Ble litt overrasket da det viste seg at jeg skulle sitte stille i en stol i 20 minutter (objektiv test). Det var ikke veldig vanskelig, men ikke veldig avslappende heller.

Konseptet var å få festet to elektroder i pannen og et bak hvert øre, totalt fire elektroder. Ledninger ble koblet til. Jeg fikk propper i ørene, og det ble sendt inn lyd. Beskjeden var å slappe av. Så ble lyd sendt inn i øret, først det ene og deretter det andre. Mens lyden ble sendt inn skulle hjernestammeresponsen testes. Det var en slitsom test, ikke mye avslappende. Masete lyd/vibrasjon som ikke utenvidere var behagelig å høre/kjenne på.

Testen viste at jeg var døv og bekreftet resultatet fra den første subjektive hørselstesten.

Etter en lang dag med mange tester var jeg helt utslitt. Jeg ventet på gangen mens CI-teamet diskuterte resultatene…

~ movale ~

En kommentar til “Endelig – den store dagen!

  1. Tilbaketråkk: Valgfrihetens tyranni « movale sin blogg

Det er stengt for kommentarer.