Operasjon!

CI. Foto: medisan.no.

CI. Foto: medisan.no.

Så var dagen kommet. Jeg sov ikke veldig mye natten før. Møtte opp sulten og trøtt, og fant pappa ved hovedinngangen. Vi møtte opp på dagkirurgien. Der ble jeg vist inn til en seng hvor jeg skulle skifte. Jeg fikk noe smertestillende og prøvde å slappe litt av.

Det var mye lyder i lokalet. Mellom sengene var det kun et tynt forheng. Det var småstressende, og jeg skulle gjerne hatt en tolk der. Det var ikke så lett å forstå hva sykepleierne sa, og da kirurgen kom og snakket svensk var jeg veldig glad for at i det minste pappa var der. Helst skulle jeg hatt en tolk, slik at min far kunne fått lov til bare å være far.

Tegnspråk. Foto: movale.

Tegnspråk. Foto: movale.

I forkant av operasjonen hadde jeg en stri tørn med å få tak i tolk. Pasientkoordinatorene kunne ikke se at det var behov for tolk: «de snakket jo så tydelig der!» Jeg fikk kranglet meg til å ha tolk ved oppvåkningen. Når jeg ser på det i etterkant burde jeg hatt tolk så lenge jeg var våken. Både før operasjon og etterpå. Danske sykepleiere med munnbind er ikke de enkleste å munnavlese. At jeg var stressa og nervøs, noe som er normalt når man skal opereres, gjorde det heller ikke bedre. Det var ikke bra at jeg i tillegg fikk masse problemer og ekstra stress mht kommunikasjon.

Det er trist og vondt å møte så lite kunnskap, spesielt i helsevesenet. Min erfaring er at de vet like lite som alle andre. At du er lege eller sykepleier gjør ikke at du automatisk vet hvordan man skal kommunisere med en person som har et kommunikasjonshandikap. Mistanken om at de prøver å spare noen kroner på å slippe å betale tolk er dessverre sterkt tilstede.

Omsider ble jeg lagt i narkose og jeg våknet opp 3-4 timer senere. Jeg konstaterte at jeg var i fin form. Jeg var ganske ør, trøtt og kald. Men jeg hadde ikke lammelser i ansiktet og smakssansen var der! Smerter hadde jeg riktig nok og jeg ba om mer smertestillende. Jeg prøvde å sove litt uten helt å lykkes. Til slutt gav jeg opp og en smilende pappa kom inn til meg! Jeg fikk to brødskiver med syltetøy og noe kaffe! Det var godt.

Kirurgen kom etter hvert inn og fortalte at alt var i orden. De hadde testet elektrodene og alt fungerte og lå på rett plass. Jeg ba om å få sykemelding til jobb på Riksen, noe som viste seg å være svært vanskelig. En generell observasjon jeg har gjort er at logistikken ikke er helt på topp. Til slutt fikk jeg en sykemelding, men rekvisasjon til drosje kunne jeg bare glemme. Da måtte jeg ta kontakt med fastlegen!

Jeg fikk på meg klær, og var litt småsvimmel da jeg skulle finne toalettet. Men jeg fikk stabilisert meg etter hvert. Behovet for å komme seg hjem ble påtrengende. Mamma kom og hentet oss og fikk meg hjem!

~ movale ~