Kan jeg være aktiv i et politisk parti?

Teleslynge. Illustrasjon: movale.

Teleslynge. Illustrasjon: movale.

Det har ikke vært en selvfølge for meg å være aktiv i et politisk parti. Jeg har vært medlem i Arbeiderpartiet lenge, men har vegret meg veldig for å være aktiv til tross for at jeg har hatt veldig lyst! Mange av barrierene er nok inni mitt hode, men barrierene er ikke bare i mitt hode, dessverre!

Det første møtet med partiet var skummelt. Det var for flere år siden, jeg hadde nettopp flyttet tilbake til Oslo. Jeg tok noe som føltes som en stor sjanse. Jeg dro på et temamøte (hadde klart å komme meg på en mailingliste og fikk masse invitasjoner). Det var ingen informasjon om hvordan jeg kunne informere om mine tilretteleggingsbehov (teleslynge), så jeg tok en sjanse og sendte en e-post. De kunne ikke hjelpe meg med teleslynge, men jeg var veldig velkommen. Følte meg veldig alene, men valgte å bli med. Det var mange snille ansikter og hyggelige smil da jeg kom. Jeg måtte ta med mitt eget FM-system, men følte meg helt lost. Jeg ble sittende alene, ingen snakket med meg og alle svarte kort og enkelt på mine spørsmål. Returen og tilbaketrekningen fra mitt aktive liv som politiker var rask. Det ble for tøft. Jeg følte meg helt utafor.

I fjor kom jeg i kontakt med en gammel studiekamerat som overtalte meg til å prøve igjen. Lysten var jo definitivt til stede, men jeg var brent og skremt. Jeg ble med på et årsmøte og det gikk som det pleier. Ble varamedlem i det lokale styret.nå er jeg tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Det var egentlig veldig hyggelig. Folk er snille og litt mer imøtekommende. Jeg har blitt mye mer inkludert denne gangen. Takket være enkeltpersoner og deres imøtekommenhet, åpenhet og velvilje har jeg kunnet være med på husbesøk, en del møter og arrangementer!

Men alt som har med tilrettelegging må jeg ordne selv. De samme muligheter som andre tillitsvalgte har til å være aktive er ikke gitt meg. Som tillitsvalgt med nedsatt funksjonsevne er alt opp til meg og avhenger av hvor tøff jeg er i trynet! Det tærer på selvtilliten og tankene om hva som er vitsen dukker opp med jevne mellomrom. Aldri noen som spør om jeg trenger noe. Jeg må støtt og stadig sende «kan noen være så snill og hjelpe meg» e-poster til postmottak-adresser. Veldig ydmykende og lite festlig. Hva om man bare skrev i invitasjonen at dersom noen har spesielle behov, ta kontakt med den og den! Er ikke mer vanskelig, men mye mer inkluderende! I dag måtte jeg gjøre den øvelsen i forhold til valgvaken på mandag. Det gikk bra og jeg fikk positiv tilbakemelding, men jeg må ordne tilretteleggingen og det å bestille tolk selv.

For min del tar dette fokuset på tilrettelegging bort min mulighet til å vise hvem jeg er. Hva jeg står for og engasjerer meg i. Jeg føler meg som hun døve som må si høyt i fra om at: «jo, vi må bruke mikrofon og høyttaler fordi jeg er hørselshemmet», når noen ymter frempå at dette ikke er nødvendig. Jeg vil bare være meg! En tillitsvalgt med politisk engasjement! Jeg trenger tid og mulighet til å finne ut hva jeg mener og står for! Sånn som det er nå kommer jeg ikke så langt!

Men jeg høstet resultater av Nilsen (se under) sitt arbeid idag! Fikk en veldig oppmuntrende videohilsen fra Raymond Johansen til alle de tillitsvalgte på e-post. DEN VAR TEKSTET! Juhu!!! Kjempegøy. Det var vel det første eksempelet jeg har fra min karriere i partiet hvor jeg følte meg likeverdig og likestilt med de andre tillitsvalgte. Motivasjonen til å gå på husbesøk i morgen ble hakket sterkere med en gang!

Det er ikke noe vondt i folk i Arbeiderpartiet. Jeg tror oppriktig at jeg er velkommen, men den manglende bevisstheten og proaktive innsatsen fra partiets side på å gjøre noen grep som inkluderer alle har jeg til nå ikke sett mye av. Må man være kjent navn og ansikt for å bli inkludert? Det må bli lettere for alle å bli med!

Undersøkelser gir meg støtte på at jeg har grunn til å være usikker på personer med nedsatt funksjonsevne og deltakelse i politikken. I artikkelen: På maktens sidelinje vises det til at kun seks funksjonshemmede er blant de 665 politikerne som skal kjempe om 169 plasser på Stortinget den 14. september 2009. Denne undersøkelsen åpner for mange spørsmål: Hvordan er da kårene i de politiske organisasjonene? Er det mulig å være aktiv politiker og etterhvert bli nominert? Jeg ser at innvandere og økt representasjon av kvinner på listene har vært et fokusområde i nominasjonsprosessen i arbeiderpartiet, men hva med funksjonshemmede? Jeg har ikke sett forskning som sier noe om dette og jeg har ikke personlig sett så mange forbilder i form av politikere med nedsatt funksjonsevne i partiet.

Fredik E. Nilsen er en blogger som de siste ukene hatt høyt og viktig fokus på hjemmesidene til de politiske organisasjonene. Når Deltasenteret i valget 2005 og 2007 kom frem til at organisasjonene hadde for dårlige hjemmesider, er det rett og slett for flaut at de skåret dårlig i år også! På bloggen hans http://fenilsen.wordpress.com har han skrevet flere innlegg! Han har fått oppmerksomhet og resultater. Det er utrolig moro å se et slikt engasjement og at det gir resultater. Om ikke alt blir perfekt (noe det ikke blir denne gangen heller) så har han hvertfall lykkes med å få enighet om at dette er flaut og skammelig. Enkelt og greitt en bevisstløs ekskludering av en stor gruppe velgere.

Men vi er ikke bare velgere? Noen av oss er jo interessert i å være aktive deltakere i politikken og valgkampen. Er det mulig? Jeg har ikke noe forskning om dette her, men jeg har mine egne erfaringer! De er ikke generaliserbare, men de kan kanskje illustrere noen barrierer?

Så får vi da se de neste fire år, om slagordet «alle skal med» også gjelder politisk deltakelse i Arbiederpartiet? Og om jeg kan føle meg som et likestilt medlem og tillitsvalgt i årene som kommer. Jeg håper hvertfall at min kunnskap, mine synspunkter og erfaringer er like mye verdt som de andres!

~ movale ~

5 kommentarer til “Kan jeg være aktiv i et politisk parti?

  1. Rune M. Andersen

    Veldig interessant å lese om erfaringene dine, folkeopplysning trengs 🙂 Prøver selv å spre det glade budskap om universell utforming av web/IT-løsninger på jobb (NTNU), men langt fra alle forstår poenget.

    Apropos teleslynger:
    Har ikke tall på hvor mange ganger forelesere har startet med å si «Dere hører meg, jeg trenger vel ikke mikrofon?».
    I auditorier som _har_ teleslyngeanlegg…

Det er stengt for kommentarer.