Om å skrive blogg

Om å skrive. Foto:movale.no

Om å skrive. Foto: movale.no

I kveld twittret jeg med mine nye spennende venner og @HvaHunSa og @vigdissj bisto meg i å få tak i en svært spennende artikkel fra Morgenbladet. Vigdis Hjort skrev om kvinnelige forfattere, men et undertema var hvorfor skriver man? Denne bloggposten skal ikke handle om kvinnelige forfattere, men tankene mine begynte å spinne rundt hvorfor jeg skriver denne bloggen.

En liten kommentar til Vigdis Hjort sitt essay om kvinnelige forfattere, og det tragiskkomiske ved den måten å kategorisere mennesker og forfattere på, var at det slår meg at jeg ikke engang vurderer meg selv som kvinnelig forfatter. På grunn av min markør «nedsatt funksjonsevne» så er jeg blitt kjønnsløs. Litt snodig hva. Men det er jo en kjensgjerning. Vi som har nedsatt funksjonsevne har ikke kjønn. Det ser vi ofte når velferdsløsninger, hjelpemidler og tilpasning av samfunnet skal skje! At jeg i tillegg opplever at de ikke er lett å være ung, blond, kvinne og døv er noen jeg har sagt før! Min eneste trøst er at når jeg ikke blir stemplet som funksjonshemmet så pleier jeg å bli stemplet som kvinne.  Det er jo betryggende og gir meg en følelse av å bli inkludert. Jeg blir av og til like mye nedvurdert som mine medsøstre 😀 Med andre ord hersketeknikker vet jeg en god del om!

Men tilbake til tema- hvorfor skriver jeg? Er det for å overleve? Er det for å få frem et budskap som det er vanskelig å skrive om? Hvorfor tok det så lang tid før jeg turte å skrive åpent? Var det noe jeg ikke ville skrive om, og hvorfor det?

Jeg hadde mange tanker i hodet og mange motforestillinger da jeg begynte å skrive denne bloggen. Jeg skrev faktisk blogginnlegg et helt år som var lagret som privat før jeg begynte å offentliggjøre blogginnleggene nå i høst. Det tok meg lang tid å skrive åpent for dere. Jeg var midt oppi en vanskelig prosess med leger/sykehus og jobb, og følelsene lå tykt utenpå huden. Jeg var veldig sårbar og hadde behov for å beskytte meg selv. I offentliggjøringen av bloggpostene har jeg tatt bort en del, og det hender fortsatt at jeg lar en bloggpost ligge noen dager før jeg legger den ut. Jeg tror det er sunt og lurt.  Dels er det lurt for å beskytte de som er rundt meg. Dette er mitt egoprosjekt og da er det meg og mine tanker som blir presentert. De skal jeg kunne stå for. Jeg har ingen rett til å involvere andre og utlevere dem.

Men jeg har også tatt bort en del tanker og beskrivelser av følelser. Er jeg feig? Ja, muligens er jeg det og innimellom føler jeg nok at jeg er feig. Men jeg gjør det for å beskytte meg selv. Denne bloggen kan leses av alle. Det innebærer sjefen, kollegaer, familie, venninner, politikere, journalister, andre som er i samme situasjon som meg og mange flere. Leser alle disse menneskene min side? Det vet jeg ikke, men når man skriver blogg åpent så må man være forberedt på at alle kan lese. At jeg i tillegg ikke vil bli vurdert som svak, dum, syk og kvinnelig (!) er jo en kjennsgjerning. Jeg lider jo av «flink-pikesyndromet» jeg også.

Men hva skal jeg beskytte meg mot? Vel, noen ganger har jeg ikke tillit til deg som leser. Jeg er redd for at du misforstår eller feiltolker meg og at du kanskje oppfatter meg på en måte som jeg ikke hadde tenkt. Jeg er redd for at du ikke ser helheten. Og jeg er redd for å bli dømt og kategorisert. Med andre ord redd for at du har stereotype forestillinger og stigmatiserende holdninger innerst inne. Mest sannsynlig er jeg ubegrunnet redd. De fleste som er her inne ønsker meg vel og har glede av det de leser. Det er nyttig for dem. Det leser og hører jeg hvertfall ut fra de tilbakemeldingene jeg har fått. Det er det som gjør at jeg fortsatt skriver.

Du blir kanskje fornærmet over at jeg mistenker deg som leser for å stigmatisere, men tro det eller ei. Mange av de som er nærmest meg og som vil meg best er også de som har tråkket mest i salaten. For meg er det logisk! Det er jo de nærmeste som går tettest på en og som tør å hive seg ut i diskusjoner. Men verden er nå en gang laga slik at vi som mennesker har vanskeligheter med å forstå noe om er ukjent og litt fremmed. Det krever at vi prøver å sette oss inn i det og at vi legger godviljen til. Jeg vet at mange mennesker ikke vet hvordan det er å ha CI, og jeg vet at ikke alle forstår at de aktivt må gå inn for å få innsikt. Derfor forventer jeg ikke alltid at folk skal forstå!

Men hvorfor skriver jeg da? Når jeg i utgangspunktet er så redd 🙂 Vel, jeg har etterhvert sett at andre har skrevet om vanskelige temaer. Noen skriver bra og andre ikke fullt så bra. De som skriver bra er de som tør. De som skriver godt og som klarer å nå frem med et budskap. Jeg har sett folk skrive om psykisk helse, om døden og om avhengighet. Og det slår meg at jeg respekterer dem. Det er mulig jeg gjør det fordi jeg vet at de kun presenterer en del av seg selv på bloggen sin. Fordi jeg vet at de mest sannsynlig er hele mennesker med andre sider av seg selv som ikke blir presentert. Jeg vet det, fordi jeg er sånn selv. Ja, man risikerer at ikke alle forstår det.

Jeg har vel også tenkt tanken at de som ikke vil og kan forstå: synd for dem! Her har de en unik mulighet til å få innsikt. De som kjenner meg må jeg ha tillit til at vil meg vel. De som ennå ikke kjenner meg og som jeg kommer til å bli kjent med. Vel, jeg får ha tillit til dere. Derfor skriver jeg fortsatt idag.

Gjennom denne bloggen har dere en mulighet til å lære at jeg er veldig mye mer enn en jente som har fått CI og som står på venteliste for nr 2. Akkurat nå tar nok det ganske mye fokus i livet mitt. Men jeg er så mye mer! Jeg skriver for å rive ned denne veggen som ofte kommer opp når noe er annerledes. Denne veggen med usikkerhet, lite kunnskap og forståelse som man ofte kan møte. Jeg skriver for at du skal få innsikt og kunnskap i hvordan det er å være en helt vanlig jente med en hørselshemming.

Den andre grunnen til at jeg skriver er at jeg har lyst til å være bare meg. De siste årene har helsen og hørselen fått mye fokus. Dette har dratt ut i tid fordi jeg står i kø. Noen rister på hodet av meg og kaller meg utålmodig. Og ja, jeg er veldig utålmodig. Jeg har lyst til å leve et liv hvor ørene mine er oppgradert så langt som mulig. Sånn at de bare kan driftes og administreres av helse- og velferdssystemet vårt. Hvorfor gjør jeg det? Jo fordi jeg vil at du etterhvert bare skal forholde deg til mine ører som en selvfølgelighet. DU skal vite og skjønne og det skal bare «være sånn». Jeg ønsker at det er MEG du har lyst til å snakke med.

Hvem vet? Kanskje jeg snart kan klatre i gradene og være en kvinnelig forfatter? Og så en gang i fremtiden.. en forfatter?

~ movale ~

12 kommentarer til “Om å skrive blogg

    1. admin Innleggsforfatter

      Tusen takk! Takk for dine betraktninger på din blogg. Det har vært en interessant meningspåvirkning her 🙂

  1. vigdissj

    Det er spennende når flere leser den samme teksten (Hjorth i Morgenbladet 16.10.09) og det oppstår flere lesninger som an kommunisere med hverandre og med den opprinnelige teksten. Hjorth sin tekst var også en lesning, av tekster fra andre skrivende kvinner, som vi dermed også kommuniserer med.

    Det er sårbart å skrive, og sårbart å bli lest, og nettopp denne sårbarheten ved det at andre leser, både skreven tekst og ens eget liv, er det du får veldig godt frem. Å bli «lest» på en slik måte at en blir avkjønnet, det vil si definert gjennom sin fysiologisk nedsatte funksjon, er en sterk innsikt. Takk for at du skriver. Fortsett med det!

    1. admin Innleggsforfatter

      Takk for din kommentar. Det gjør det lettere å tørre å gå ut på dypt vann! At jeg også når frem gjør det mer motiverende 🙂

  2. 1igel

    Kjære Movale!
    Jeg tror at du allerede har tatt et langt skritt mot det å være en forfatter. Det er du den dagen du erkjenner for deg selv at du skriver for alle som vil lese.

  3. Geir Lyngstad Strøm

    Interessant å lese, du skriver godt.

    CI har jeg bare hatt perifer kunnskap om før, nå synes jeg at jeg skjønner litt mer, og vet litt mer om hvordan det oppleves fra innsiden å bli hørende. Og det er vel det gode tekster skal føre til.

    Fortsett å være modig. Sannheten skal gjøre oss fri, som Bjørneboe skrev.

  4. Ulf

    Interessante tanker om «merkelapper», M! Leser dine tanker med interesse, og de får meg til å tenke interessante tanker jeg ellers ikke ville ha tenkt.
    Takk!

    1. admin Innleggsforfatter

      Takk Ulf, hva synes du? Har du lignende erfaringer? Som en av «oss» kunne jeg tenkt meg å høre dine tanker! 🙂

  5. gstene

    Veldig bra skrevet. Så det i går kveld og tenkte at dette må jeg lese omigjen, etter å ha tenkt litt. Det er mange tema som berøres, og kanskje jeg står i fare for ikke å lese det du vil fortelle, men leser noe annet ut av teksten. Kanskje fordi jeg trenger å fortelle meg selv noe og da kan «låne» din tekst til å gjøre det med? Jeg tenker på Simone de Beauvoir, det annet kjønn når jeg leser hva du skriver, og jeg lærte noe jeg kanskje visste, egentlig når du viser meg at det å ha funksjonshemning gir et ekstra lag å måtte bryte seg gjennom for «bare å være» og ikke bli satt i bås til å ha en «definert identitet» som eks. hørselshemmet – og blogger, eller kvinne og blogger. Men du skriver om mer, om tillit om det å våge å være nær. Innlegget sier også noe om hvorfor skrive og fortelle, og jeg synes du har god innsikt i hvorfor du gjør det. Om andre skriver av andre grunner er da ikke så interessant, for nå er det jo deg jeg leser 🙂
    Takk for å ha gitt meg flere nye ting å reflektere mer over!

Det er stengt for kommentarer.