De sterke og de svake

Verdighet. Foto: rus.no.

Verdighet. Foto: rus.no.

Veldedigheten skyller over landet vårt. Vi går snart inn i juletiden med et nytt og iherdig fokus på de «svake». De veldedige organisasjonene står i kø og kommer opp og frem i lyset igjen. Artister bidrar gjerne til de ulike veldedighetskonserter. Vi bruker mye penger på åndelighet og blir overaktive i jula i fravær av engasjement og nærhet ellers i året. Vår glorie og gode samvittighet vokser.

Noen skriver «reflekterte» og engasjerte artikler i avisene om at vi må hjelpe de «svake», de «fattige» og alle de stakkars menneskene som har det så forferdelig. Resten sier halleluja og amen.

Har jeg et ansvar?

Hvordan er det å ta i mot klær og mat, penger og trøstende ord fra noen? Jeg har behov for å stille spørsmål ved hvem det er som definerer at frivillige organisasjoner og kirkens arbeid er bra arbeid. Er det de som gir eller de som tar i mot som avgjør om dette er bra?

Hvordan kan en påstå at veldedig arbeid er bra når det i mange tilfeller ikke finnes noe reelt alternativ? Flere gjør et viktig brannslukningsarbeid. De griper inn der ingen andre vil. Men er det riktig at vi andre lener oss tilbake og overlater ansvaret og herunder definisjons-, politisk- og økonomisk makt til dem som gir? Har vi ikke alle et ansvar?

Dårlig samvittighet og avlat

Jul. Foto:movale.no

Jul. Foto: movale.no

Media og mannen i gata sitt fokus på veldedighet i jula synes jeg bærer preg av dårlig samvittighet og avlat. Det er verdt å diskutere om man faktisk gjør ting verre. Er det i mangel på en bedre måte å være solidarisk at vi lener oss med full tyngde til veldedighetsarbeidet? Finnes det noe reelt alternativ?

Jeg mener at majoriteten gjennom veldedighet og sympatistøtte til forsvar for «svake» grupper bidrar til ytterligere stigmatisering. Vi bidrar til å opprettholde stereotype forestillinger basert på lite kunnskap og lite forståelse for de vi skal «hjelpe». Det verste er kanskje at vi bidrar til å opprettholde folks lave selvtillit og følelse av at man er mindre verdt.

Vi strør salt i såret i steden for å sukre grøten!

Stigmatiserende bistandsarbeid

Etter tv-aksjonen kom det en debatt på hvordan vi gjennom bistandsorganisasjonen opprettholder stereotype forestillinger om Afrika som fattige land med «svake» mennesker. Terje Tvedt er en av de som i mange år har vært svært kritisk til denne formen for TV-aksjoner. Maren Sæbø har også ytret seg kritisk til tv-aksjonen.

Jeg har så langt bare latt være å åpne døren når bøssebærerne har kommet på døra. Det provoserer meg at bøssebærere smilende forteller meg gjennom sitt kroppsspråk og høylytte uttalelser at de gjør noe virkelig viktig. Det provoserer meg også at de drar med seg ungene sine. Vi andre klapper barna på hodet og og media lager sukkersøte reportasjer når de hjelper de «svake». Hva er det vi lærer barna våre?

Hvilke muligheter har vi?

Flere begreper brukes om hverandre for å definere hvordan vi som individer og grupper skal forholde oss til hverandre når vi skal fordele ressurser og goder. De er fylt med ulikt innhold, og jeg har her valgt ut tre:

  • Med veldedighet menes det å frivillig gi gaver, enten i form av penger, gjenstander eller arbeidsinnsats, til fordel for trengende.
  • Med solidaritet menes ofte en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer. Begrepet er særlig blitt brukt i forbindelse med faglig og politisk kamp blant arbeidere og politiske organisasjoner på venstresiden, og i forbindelse med støtte til undertrykte folk i andre land, ikke minst den såkalte tredje verden.
  • Ordet bistand nevnes også ofte og brukes både i veldedighetsmiljøer og i politiske miljøer. Tradisjonelt har bistand vært veldedig arbeid. Senere år har bistand fått en vridning til solidarisk arbeid.

Jeg heller nok mer til solidarisk arbeid fremfor veldedighet. Bare det at noen skal være trengende skaper problemer med den veldedige tilnærmingen. Hvem definerer hvem som er trengende? Definisjonsmakten her er ganske tydelig plassert hos majoriteten. Det tar riktig nok lengre tid å jobbe solidarisk og det krever at mange flere må ta ansvar.

Hvem er den svake?

I vår daglige retorikk og språkbruk snakker vi om de svake. Men hvem er de svake? Eller mer presist, hvem er de sterke? Det er kritikkverdig når politikere, journalister og enkeltindivider bruker slike ord uten en bevisst refleksjon! Å være fattig, rusmisbruker og ensom er tøft hele året. Ikke bare i jula! Verdens ressurser er skjevfordelt hele året, ikke bare når TV-aksjonen skal i gang eller julefreden senkes over oss. Å bli møtt med andres tanker og holdninger gjør vondt, særlig når folk uten innsikt snakker om noe de vet lite om. Det kan gjør vondt, også når det var godt ment!

Det største problemet er nok at vi gjør en stor tabbe. Det skjer når vi, både internasjonalt og nasjonalt, går ut ifra og antar at noen er svake. Hvordan vet vi så sikkert at de er det? Tenk om de vi definerer ut på sidelinjen og umydiggjør gjennom vår makt egentlig er en del av løsningen? Er det ikke da litt synd at de ikke er blitt involvert og sett på som likeverdige parter? Den dagen de med økonomisk makt, politisk makt og definisjonsmakt vedkjenner seg sin makt og at de ofte bevisst eller ubevisst misbruker den. Ja, da kan vi begynne å diskutere hvordan vi skal endre situasjonen.

Det er ikke legitimt å snakke om de svake uten samtidig å diskutere de sterke! Å opprettholde denne motsetningen ved å ha et ensidig fokus på «de svake» løser ingenting.

Definisjonsmakten er stjålet

Hvordan kan jeg si det jeg sier så sterkt og bastant? Hva gir meg den legitimiteten? Jeg tror ikke jeg har mer legitimitet enn andre. Men jeg registrerer at det er få som kommer med forslag til alternative måter. Jeg blir opprørt når jeg ser veldedighetsarbeid i praksis. Selv når det gjøres med de beste intensjoner.

Hvorfor blir jeg så opprørt? I noen situasjoner opplever jeg som medlem av gruppen «funksjonshemmede» at jeg blir stemplet og stigmatisert. Helt uten grunn. Jeg har erfart andres definisjonsmakt på kroppen, og tro meg. Det er ikke behagelig. Denne artikkelen i magasinet Selvsagt! gir også uttrykk for dette. Menneskerettighetene våre stadfester at vi mennesker er like mye verd!

Jeg oppfatter veldedig sesongarbeid og som latskap. Bistandsarbeid definert på veldedighet blir ofte krenkende. Det er ikke legitimt å støtte veldedighet bare fordi vi har det travelt. Det er heller ikke legitimt å definere andre med utgangspunkt i religion. Da stjeler man definisjonsmakten. Man tar den fra den som er i situasjonen og som har rett til å definere sin egen situasjon!

Vi rister ofte oppgitt på skuldrene og sier at det er nyttesløst å endre på skjevhetene i verden. Men kan vi ikke begynne i Norge? Hva har vi gjort for å sikre fattige, rusmisbrukere og andre marginaliserte grupper definisjonsmakt? Har de fått muligheten til å bidra med sine synspunkter? Hva har vi gjort for å sikre alle politisk makt? Økonomisk makt har åpenbart ikke vært et tema. Da ville vel ikke bistand og veldedighet vært nødvendig.

Likeverdige samfunnsborgere?

Foto: bi.no.

Foto: bi.no.

Å være likeverdig og likestillt gir mest legitimitet. I Norge er vi stolte av vårt demokrati som tar høyde for geografiske forskjeller. Vi har til og med jobbet mye for å sikre kjønnsbalanse. Representanter fra minoritetsgrupper klarer ikke alene å komme ut av fangenskapet de er påført gjennom andres definisjoner.  Å virkelig sette seg inn i en annen persons situasjon og å virkelig gjøre noe for å bedre verdens ressurser gjennom solidarisk arbeid. Det krever noe mer! Når skal vårt demokrati ta høyde for de andre – de såkalte «svake»?

Hvem vet? Kanskje de gjennom økt politisk makt kanskje også får mer økonomisk makt? Det hadde vel vært deilig å slippe den dårlige samvittigheten i førjulstiden?

Vi må endre oss fra å ha en sesongtilnærming og et veldedighets- og bistandsperspektiv til å aktivt gå inn for å gjøre noe. Hvordan det skal gjøres i praksis er en utfordring. Men ett sted må vi starte!

~ movale ~

En kommentar til “De sterke og de svake

  1. Per O Sandberg

    Du er inne på det vesentligste.
    Hvem er sterk og hvem er svak? (De svake. De fattige. De rike osv) som politikkerne sier. I valgkampen og på twitter har jeg stilt politikkere, bla ei du nå skal møte, dette spørsmålet. Du bør ikke nevne dette, men ingen har kunnet gi noe svar. For å kunne si og gjøre noe må de også definere hva som menes med begrepene.
    Følgelig blir det hele retorikk og feil handlinger.
    Hvis man sender traktorer til Afrika og de brukes der til de stopper, men ikke reparerer de, hva slags hjelp er dette?
    En interressant observasjon er at kun 32 pct av stortingspolitikkerne har erfaring fra privat virksomhet. Resten er broilere oppfostret i partiene, statlige og offentlige ansatte ol.
    Politikkerne opptrer oftere og oftere i clusters med likesinnede omgitt av div.rådgivere og journalister. Avstanden til velgerne økes og velgerne er kun nyttige ved valg. Velgerne ser det og reagerer deretter dvs sitter hjemme (lav valgdeltakelse) .

Det er stengt for kommentarer.