Det var tungt å kjenne på at jeg ikke var fysisk klar for lydpåsettingen. Jeg følte jeg såvidt hadde fått hodet over vannet. Denne gangen visste jeg jo litt mer av hva jeg hadde i vente. Jeg visste at lydpåsetting er en utrolig fysisk og psykisk krevende øvelse. Man blir utrolig sliten.
Samtidig var jeg klar som et egg. Jeg var utålmodig, nervøs, spent, glad og redd- alt på en gang. Ganske overveldet med andre ord! For det å få lyd betød begynnelsen på slutten. Nå skulle de første tegnene på hvordan fremtidens lydbilde tydeliggjøres. Ganske spennende!
Jeg hadde en følelse av at jeg skulle til eksamen, men at jeg ikke skulle forberede meg på noe. Vel, ikke forberede meg på noe annet enn å være forberedt! 🙂
De siste dagene gikk med til å prøve å roe ned, distansere seg og bare la tiden gå.
Det var ikke lett, men omsider var dagen der!
~ movale ~
Og nå kommer snart de bloggpostene jeg er mest spent på ;-). Følger fortsatt bloggen din!
Tusen takk for at du fortsatt henger med. Håper noen av mine erfaringer kan være nyttige!
Spennende føljetong, gleder meg til å lese om hvordan det gikk videre!
Takk for at du følger med! Hyggelig å vite at det blir lest 🙂