Tålmodighet i rehabilitering

Lydjustering. Foto: movale.no

Det er ganske vanskelig å vite når man skal gå videre med hensyn til lyttetrening. Jeg har et ønske om å være tålmodig, men samtidig så må jeg også kjenne etter og prøve å dra meg selv videre.

Da jeg fikk på lyd 6. desember 2010 ble det ganske fort klart at jeg trengte å ha på begge apparatene. Lydbildet på det nye øret var for skarpt og kroppen reagerte med stress på de nye lydene. Det ble en løsning å bistå det nye øret med venstre øret hvor lydbildet var mer komfortabelt.For at det nye øret skulle få en sjanse til å trenes opp valgte jeg å skru ned lydnivået på det gamle apparatet slik at det nye øret skulle bli det dominerende øret og det som fikk mest informasjon.

Lenge  har dette føltes riktig. Men nå har det skjedd noe. Jeg merker fortsatt at lydbilde på det nye øret ikke er helt «riktig», men det er ikke like skarpt lenger. Jeg har fått mer energi og kommer mer ut i situasjoner hvor jeg får behov for å fungere. Jeg kjenner at jeg trenger begge ørene! Fristelsen til å skru opp det gamle og ha to like sterke ører er der.

Men når skal jeg gjøre det? Vil det være lurt å gjøre dette bare etter en mnd? I tillegg kjenner jeg at jeg hadde behov for å justere det venstre apparatet. Det gamle apparatet har ikke de samme programmene som det nye.

Vente eller ikke?

Jeg skal få oppgradert det gamle 20. januar og kjenner at jeg burde vente til da. Men, utålmodigheten er der. Jeg ønsker mer lyd nå!

Jeg vil høre musikk bedre og jeg vil fungere bedre i sosiale situasjoner. For å få det trenger man stereo, noe jeg strengt tatt ikke har i og med at det nye svake øret skal fungere som dominant! Skal jeg vente til jeg får et nytt apparat på det gamle øret? Sånn at jeg kan få nye programmer, mer diskant gjennom en lydjustering og klarsignal om at jeg skal ha like sterkt volum på begge ører?

Jeg har valgt å gå videre på noe. Jeg valgte å skru opp lyden på det gamle slik at de ble like sterke. Programmering og mer diskant fikk vente. Og resultatene har kommet raskt. Jeg kunne fort erfare å fungere bedre med stereo. Bakgrunnsstøy var lettere, jeg tålte høyere volum på apparatene og jeg opplevde å høre lyder på litt lengre avstand! Romfølelsen var definitivt der! Helt fantastisk 🙂

Så i denne omgang valgte jeg å ta et lite skritt videre. Ja, det nye øret må trenes mer, men jeg får stole på at trening og at det med tid vil bli bedre.

Så får vi se om min utålmodighet lønte seg på lengre sikt i et rehabiliteringsperspektiv.

~ movale ~

En kommentar til “Tålmodighet i rehabilitering

  1. Dag Eigil

    Nei, det skal ikke være lett. Og vi som er så heldige at vi fortsatt har vår hørsel rimelig intakt, har vanligvis vansker med å sette oss inn i de problemene som du beskriver. Vi hører fortsatt uforskammet godt med våre 54-årige, forhenværende men mangeårige gospelkor-ører, men på den annen side har vi en hustru som nok sliter noe mer med hørselen. Og har høreapparat. Uansett, lykke til videre. 🙂

Det er stengt for kommentarer.