Var det verdt det å kjempe for to ører?

Verdt det? Foto: movale.no

Verdt det? Foto: movale.no

Jeg har påstått ganske kraftig mange ganger i denne bloggen at det er en grunn til at vi mennesker har to ører og at det er en selvfølge at man skal få to ører dersom man kan opereres. Men jeg har jo aldri visst helt sikkert, før nå.

Hva vet jeg nå som jeg har hørsel på to ører?

Den vanskelige kampen

Primært så har den offentlige diskusjonen vært konsentrert om to påstander. Den ene er at det ikke er helseøkonomisk lønnsomt å gi voksne to CI fordi det ikke har vært bevist at CI nr 2 vil gi økt livskvalitet. Den andre påstanden har vært at det er lønnsomt og medisinsk riktig å gi voksne som kan få to CI dette tilbudet.

Som jeg skrev tidligere så har det kommet forskning som viser at det er lønnsomt! Jeg har hele tiden sagt at det er lønnsomt og medisinsk riktig å operer to ører. I mitt tilfelle er jeg ikke i tvil! Det var riktig at jeg skulle ha operasjon på begge ørene.

Men kampen har kostet. Som jeg beskriver i denne bloggposten: Er det mulig å diskutere en rettferdig helseøkonomi? så er diskusjonen veldig vanskelig og det har vært tungt å argumentere. Det har kostet enormt mye energi, følelser og tid å kjempe for å få operasjon nr 2. Jeg har spurt meg selv mange ganger om det var verdt det.

Generalisering?

Det er vanskelig å skrive denne bloggposten, uansett hvordan jeg argumentere så må jeg ta høyde for at det gikk bra i mitt tilfelle. Ikke vet jeg hvordan jeg hadde argumentert dersom jeg fortsatt ikke hadde fått operasjon. Det er to måter å stille spørsmålet om det var verdt det. Det ene er om det medisinsk sett er riktig å gi voksne to ører. Det andre er om det er verdt å kjempe for det.

Jeg har nå fått to operasjoner og jeg har noen erfaringer. At det har vært helt riktig å gi meg to operasjoner er jeg ikke i tvil om. Jeg opplever allerede nå at det har vært riktig. At nyere forskning viser til at bilateral CI er riktig gjør at det spørsmålet ikke lenger er så interessant. Den videre fighten for bilateral CI er nå en politisk kamp. Ikke en medisinsk kamp.

Min erfaring – var det verdt det?

Men jeg har kjempet hardt for å få mitt øre nummer to. Spørsmålet kan også stilles på et personlig plan. Har det vært verdt det å kjempe for to ører?

Jeg har i dag to mulige måter å se denne prosessen. Jeg kan se på meg selv som et offer for en veldig tung prosess og legge vekt på at jeg har ventet veldig mange dager, uker og måneder. At dette har tatt energi bort fra jobb og sosialt liv. Eller så kan jeg utnytte det faktum at vi mennesker er laget slik at vi ofte glemmer det smertefulle, at vi evner å glede oss over resultatet.

Jeg merker nå, 2 mnd etter at jeg fikk på lyd og 3 mnd etter operasjonen at jeg begynner å få avstand til alle de lange dagene. Det er bare denne bloggen og mine omgivelser som er vitne på at prosessen har vært tung. Det er tungt å skulle legge tanken om å være et offer til side. Ikke fordi jeg ønsker å være et offer, men fordi det føles urettferdig å ikke skulle anerkjenne kampen og smerten. Men jeg vet så inderlig vel at det å være et offer. Det ganger hvertfall ikke meg.

Jeg trenger å gå videre. Jeg trenger å glemme. Jeg trenger å se på dette som en verdifull investering i egen helse. En investering som gjør at jeg får bedre fysisk helse, bedre mulighet til å holde meg i arbeidslivet, får mindre behov for tilrettelegging og flere muligheter til å fungere sosialt. Ja, det er ikke tvil om at det har vært verdt det.

Men det å gå videre er tungt. Det er tøft å ta farvel med den kjempende siden av meg som har sloss mot urettferdighet. Jeg føler meg sårbar når jeg legger ned våpnene. Jeg trenger ikke å kjempe lenger. Hvertfall ikke med slik intensitet og så mange følelser involvert.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv

Kampen er ikke helt over. Det er fortsatt mennesker som trenger to CI i Norge. Det er enda ikke en vedtatt rettighet å få to CI. Men for meg har kampen endret seg. Den er blitt en solidarisk kamp med mine venner som venter. Det er ikke en desperat og emosjonell kamp for min egen situasjon.

Ja, det har vært verdt det å kjempe. Med tidens tann vil minnet fra min kamp blekne. Denne bloggen vil stå som minnesmerke.

Men minner vil aldri forsvinne helt. Jeg vil huske og jeg har tatt lærdom av denne erfaringen. Det er den erfaringen og kunnskapen jeg nå bruker:

fordi jeg ikke tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv.

~ movale ~