Kategoriarkiv: Min hørsel

Valgfrihetens tyranni 1

Lydtett rom. Foto:movale.

Lydtett rom. Foto:movale.

I dag var det tid for kontroll på Riksen. 5 mnd. har gått og jeg hadde behov for å gå gjennom CI-apparatet og tilpasse det ennå bedre!

Som den observante leser har fått med seg så har livssituasjonen min endret seg veldig det siste halve året. Jeg har vært i utrolig mange ulike kommunikasjonssituasjoner både på jobb og i fritiden. Dette kompliserer hele rehabiliteringen veldig. Feks så var jeg på kontroll rett før jeg gikk ut i ferie, men jeg fikk ikke øvd/eller brukt apparatet i en jobb situasjon før 1 mnd senere. Tror du man husker noe da? Vel, det gjorde ikke jeg. Les videre

~ movale ~

Status – CI og høreapparat

Spørsmålstegn

Illustrasjon. Foto: movale

På  tide med en liten evaluering etter 5 mnd. Husker dere at jeg hadde utrolig mange spørsmål i forbindelse med forberedelsene før utredningen? I forberedelsene prøvde jeg å skrive ned alle spørsmål jeg kunne komme på. Det skulle jo være min utredning også?! I tilfelle jeg ble overumplet av «dumme helsearbeidere» så skulle jeg hvertfall ha spørsmålene mine på en liste.

Nå har jeg dratt frem denne listen igjen. Jeg ble litt nysgjerrig her om dagen. Nå har jeg hatt CI på venstre øre og høreapparat på høyre øre i 5 mnd. Hva er svaret på disse spørmålene idag? Dette er jo særlig interessant med tanke på at jeg har fått beskjed om at jeg får klare meg med en CI inntil videre. Les videre

~ movale ~

Det avgjørende svaret

Etter hjernestammetesten var det på tide for CI-teamet å samles. Audiopedagog, lege, audiofysiker snakket sammen. Pappa hadde lyst til å være med på diskusjonen, noe som var greit. Jeg var da så sliten, og orket ikke å være med på selve samtalen. Jeg foretrakk å sitte i spenning og prøve å slappe av på gangen! Det var ikke helt lett. Jeg merket at jeg var utrolig sliten etter alle testene. Les videre

~ movale ~

Endelig – den store dagen!

Audiogram. Foto: movale.
Audiogram. Foto: movale.

Da var dagen kommet. Følte det som om jeg skulle på eksamen og var veldig spent. Som forberedelse kvelden før hadde tenkt mye på bl.a. om jeg skulle ”konsentrere” meg, eller slappe av på testene. Jeg fant ut at jeg måtte være meg sjøl, slappe av og så se hva som ble resultatet. Jeg måtte stole på at de sa fra om testene ikke var gode nok! Men jeg var spent, veldig spent. Les videre

~ movale ~

Er jeg døv nok?

forstørrelsesglass

Illustrasjon. Foto: movale

Det andre temaet som stadig kommer tilbake i mine tanker nå før utredningen er at jeg er redd for at jeg ikke hører dårlig nok. At jeg skal få beskjed om å vente ennå flere år (i det uvisse) om når jeg kan bli kandidat. Jeg er redd for at risikoen er for stor og at jeg vil få avslag. Samtidig er jeg redd for at jeg skal få tilbud, akseptere tilbudet for så å oppleve at det blir mislykket. Tanken på å aldri å høre stemmer, musikk og alle de fantastiske lydene skremmer vettet av meg. Les videre

~ movale ~

Min historie

Foto privat.

Foto privat: Marte Oppedal Vale

Jeg har ikke skrevet så mye om min hørselshistorie i denne bloggen. Det er kanskje nyttig for flere å vite litt om hvordan hørselen min har vært opp gjennom årene. Jeg fikk påvist et moderat hørselstap på begge ører da jeg var ca 3 – 4 år. Da ble jeg en stolt mottaker av to høreapparater. Det var blant annet synd på bestemor som bare trengte og fikk ett! Jeg ble den gangen integrert i barnehage og i skole hjemme.

Da jeg var ca 10- 12 år ble jeg sterkt tunghørt. Jeg mistet all hørsel i diskant, og hadde da fått et betydelig hørselstap på begge ører. Jeg fikk nye høreapparater, men ting gikk trått. Jeg hadde mistet hørsel samtidig som kravene til kommunikasjon og sosialisering økte fordi jeg ble eldre. Det gikk som det måtte gå. Etter mange nederlag på skolen i hjemkommunen valgte jeg å ta siste året på en ungdomsskole for hørselshemmede.

Der lærte jeg meg tegnspråk. Dette skjedde samtidig som jeg trente på å bruke nye høreapparater, og å venne meg til et nytt og fattigere lydbilde. På den nye skolen fikk jeg tatt igjen mye tapt undervisning. Kommunikasjonen og det sosiale var bedre tilrettelagt. Jeg fikk venner!

Men jeg følte meg ikke hjemme i ”døvemiljøet”. Jeg opplevde at sterke representanter fra miljøet rettet et urimelig krav om at jeg skulle være «som dem». Jeg opplevde ikke å blir respektert for den jeg var. Jeg fikk en følelse at jeg ikke var god nok. Jeg ble en minoritet i minoriteten! Kravet om å få en døv identitet var sårende og vanskelig å godta. I tillegg var jeg altfor glad i musikk, lyd generelt og det å prate (med stemme). Jeg hadde en følelse av at min sorg over å ha mistet lyden ikke ble akseptert.

Tegnspråk opplevde jeg som som veldig nyttig og jeg gledet meg stort over å ha lært et nytt språk. Men å være døv som en identitet føltes ikke riktig for meg! At jeg samtidig fikk inntrykk av at jeg ikke var «god nok» og «døv nok» i mitt tegnspråk gjorde det ikke vanskelig å ta et nytt veivalg. Istedenfor å fortsette på videregående skole med undervisning på tegnspråk valgte jeg å begynne på HLFs skole – Briskeby. En skole med undervisning tilpasset hørselshemmede på tale og med audioteknisk utstyr (teleslynge).

I løpet av disse årene trente jeg mye på å høre, og jeg lærte etter hvert en mengde strategier for å takle mitt store hørselstap. Jeg kom meg gradvis tilbake i det ”hørende” samfunn igjen. Jeg tok et år på folkehøyskole og etter hvert studier i bl.a. statsvitenskap! Det var en hard kamp om å få være med, om å bli forstått, tatt på alvor og å bli regnet med. Men det var aldri noe annet alternativ. Det skulle gå! Det kostet mye, men det gikk. En spennende jobb rett etter studiene førte til nyttig arbeidserfaring! Jeg fikk etter hvert drømmejobben og jeg opplevde at alt gikk veldig bra.

Men hele tiden har jeg drevet med kvalifisert gjetting. Jeg har merket mer og mer at kreftene ikke strekker til. Jeg har forklart mye av dette med økt press på jobb, men den dårlige hørselen er også en forklaring. Alle min strategier for å fungere som døv har de siste årene ikke vært nok…

~ movale ~